Poetikk

Kva er poesi ? Kva er eit godt dikt ?
Stein Mehren svarar slik i diktet "Poetikk":

"Du vet ikke hva et dikt er, før
du har hørt det, for et dikt er et dikt
når du med en gang kjenner deg igjen i det
og samtidig vet, dette har jeg aldri lest før
Det finnes ingen regler for gode dikt
utover den orden hvert dikt setter seg selv
Et dikt er en tilstand i språket
der hvert ord er stemt til akkurat dette
diktet, Uovervinnelig, ikke usårlig
Evig, ikke udødelig."

Stein Mehren har produsert diktsamlingar sidan byrjinga av sekstitalet, og er utan tvil ein av dei viktigaste lyrikarane i moderne tid. Både tematisk og i uttrykksforma stod han lenge i motsetning til det dominerande litterære miljøet i Noreg. Mehren  stod som ein eksponent for den sentral -lyriske tradisjonen med vekt på det abstrakte og høgstemte i kontrast til mange samtidige poetar som framheva det konkrete og handgripeleg med utgongspunkt i eit radikalt politisk engasjement.
"Jeg er forfatter. Jeg forbedrer ikke verden. Jeg lager en annen og bedre verden." seier han ein stad.
"......en svært utidsmessig forfatter, som en hymniker i en prosaisk tid, en mytolog i en avmytologiserende epoke." karakteriserar Henning Hagerup han i eit essay.

Mehren skreiv mange kjærleiksdikt, ofte ord- og symbolrike. Eit av dei kortaste og etter mi meining beste lyder slik:

Kortdikt

"Du er så vakker
når du ikke vet
at jeg ser på deg
Og det vet du"

Mange dikt bruker naturbilete for å uttrykkja eksistensielle tema:

Høst

"Når vi gjennomlyser løvet mot et fargefilter
ser vi at alle farger er der fra tidlig om våren
Men det er først når klorofyllets kraft blir
borte i oktober, at fargene trer frem og flammer

Inne i sommeren finnes altså en usynlig
høst...En fargeskygge som glir gjennom grønt
Vi ser det ikke. Men plutselig. Som på et tegn
er løvet rødt. Døden har vært her hele tiden"

Barndom, minne og fråver er andre sentrale tema. Diktet "Mor" frå 1990 rommar alt dette. Oppleving og kjensler mange kan kjenna seg igjen i.

"En siste gang så jeg henne
Der, bak vinduet hvor hun pleide å stå og se
oss komme fra skolen, der stod hun igjen og så
oss komme fra begravelsen.. Jeg styrtet opp, åpnet
dørene og hennes fravær sprang som et måneskinn
innover gulvene i de tomme værelsene...

Og alle ord var for små til å romme
dette fravær. Og alle ord var for store
til å romme den sorg fraværet vekket i meg
Og slik ble hun stående, utenfor alle ord, stum
som en enslig lykt som lyser på den andre siden
av fjorden. Og jeg er her, voksen, forvandlet
av mørket til en hun aldri har kjent"