søndag 17. mars 2024

Dag Hammerskjöld

 Dag Hammerskjöld ( 1905 - 61) var FN sin andre generalsekretær frå 1952 til han omkom i ei flyulukke i Kongo i 1961. Han var i si tid eit navn alle kjente, i ettertid er han kanskje vorte ein av dei mest myteomspunne legender i forige hundreår. Han er i desse dagar igjen eit aktuelt navn i og med regissørens  Per Flys film om Hammerskjöld med Mikael Persbrandt i hovudrolla. Det er ein storpolitisk thriller, men og eit nærbilete av heilt unik personlegdom. Hammerskjöld var svensk karrierediplomat og økonom som vart ein  slags kompromisskandidat til generalsekretærstillinga, dei framom han på lista var ikkje akseptable av dei ulike aktørar i datidas globale politiske landskap. Vi slit i dag med krig og konflikt men det var absolutt tilfelle også på 1950- talet. «Den kalde krigen» var på sitt mest intense, det var krig i Midt-Austen, koloniane i Afrika reiv seg laus og fekk sjølvstende, meir eller mindre blodig. Filmen set særleg fokus på krigen i Kongo ( som framleis held på) , Hammerskjöld engasjerte seg for ei fredeleg løysing og det førte også til hans død. Det var mange spekulasjonar rundt kva som hendte då flyet med Hammerskjöld fall ned, filmen har sin versjon som ikkje er usannsynleg.

Hammerskjöld var ein frittalande sterk personlegdom, og ein klar talsmann for fredelege løysingar i regi av FN. Han meinte at FN systemet var ineffektivt, særleg vetoretten til Stormaktene i Sikkerheitsrådet oppfatta han som ein hemsko. Han omorganiserte systemet og fekk meir makt overført til generalsekretæren dvs.han sjølv! Han tok viktige avgjerder sjølv utan å forankra dei i Sikkerheitsrådet, og fekk nok sine motstandarar av den grunn.

Vägmärken er Hammerskjölds dagboksnotater frå 1940 talet og fram til like før han omkom. Det er korte  notat dels i aforismeform, dels som kortare og litt lengre poetiske refleksjonar. Det er ikkje tankar om politikk, men djupt personlege refleksjonar med tema av religiøs, filosofisk og mystisk karakter. På 1950 talet er det ei rekkje tekstar med innleiinga : « Snart stundar natten».

« - snart stundar natten.»

Mot det förgångna:tack,

til det kommande:ja!


« - snart stundar natten.»

Låt mig fullborda vad jag fått begynna.

Låt mig ge allt även utan visshet om växt.


Ein av hans mest siterte tekstar er skreve 3. desember 1960:

Vägen,

du skall följa den


Lyckan,

du skal glömma den.


Kalken,

du skal tömma den.


Smärtan,

du skal dölja den.


Svaret,

du skal lära det.


Slutet,

du skal bära det.


Ein mann i sentrum for heile verdas merksemd i nær ti år, få og ingen kjente kva som rørte seg i hans indre. Det ytre blikket retta mot storpolitikken, det indre mot mystikarens møte med Gud i sjelas djup. Det har vel knapt eksistert ein tilsvarande person i moderne tid?

Helgat varde Ditt namn

icke mitt,

Tilkomme Ditt rike

icke mitt,

Ske Din vilje

icke min,

Giv oss frid med Dig

frid med människor

frid med oss själva

och befria oss från rädsla.




lørdag 9. mars 2024

Brev til Camondo

 « Brev til Camondo» av Edmund de Waal kom nyleg i norsk omsetjing. Edmund de Waal (f.1964) er ein engelsk keramiker som også har markert seg som bestseljande forfattar. I 2011 kom «Haren med øyne rav» som er ein slektskrønike om Ephrussi familien, ein rik jødisk bankierfamilie som de Waal nedstammar frå på farssida. Det er og ei skildring av den tragiske lagnaden europeiske jødar vart utsett for.  Her går heller ikkje Frankrike fri, det var utbreidd antisemittisme også i « la belle époque», det kom tydeleg fram i Dreyfus saka!

I « Brev til Camondo» held de Waal fram i litt av det same sporet, han skildrar Camondo familien som også var ein styrtrik jødiske familie i same gata som de Waals  familie, rue de Monceaux i Paris. Dei hadde også sin røter i austlege område, Odessa og Konstantinopel, men var assimilerte og relativt sekulære jødar med patrotiske haldningar til sitt nye fedreland. Romanen er forma som brev frå forfattaren til den forlengst døde greven Moïse de Camondo, det gjer at boka får eit nært og personleg preg. De Camondo var kunstsamlar og ein mann med sans for det utsøkte og vakre.Boka er illustrert med bilete frå familiens hus i rue de Monceaux, og slik blir det konkrete utgangspunkt for forfattarens refleksjonar. Det luksuriøse huset er i dag museum til minne om Nassim, sonen til Moïse Camondo, «Musée Nissim de Camondo». Nissim er i det franske flyvåpenet under krigen, det er hausten 1917 under Nivelle- offensiven, 135 000 franskmenn blir drept eller såra i løpet av tre veker, mellom dei Nassim som blir skote ned av eit tysk fly. Han er fransk patriot og krigshelt, posthumt  bli han tildelt Légion d’honneur. Faren er knust; «Denne katastrofen har knust meg og kullkastet alle mine planer.»

Faren har teke vare på 268 brev og postkort frå sonen. Dei er morosame, varme og rørande, han er 24 år gammal. Breva sluttar med:« Mille et mille tendresses, Je t’embrasse tendrement, Je t’embrasse de tout coeur.»  Moïse Camondo sit igjen med dattera Béatrice, ho gifter seg med Leon Reinach og får barna Fanny og Bertrand. Dei lever eit godt liv i Paris, Béatrice og Fanny rir i Boulogne skogen. Men det tek slutt, dei blir arrestert og sendt til oppsamlingsleiren Drancy, og vidare austover, ingen kjem tilbake i live!

Forfattaren sit til slutt i huset i rue de Monceaux som no er museum, han ser gjennom dei gylne vindauga ut på parken, utsagnet «ce que nous sommes» blir eit spørsmål.
Men det er ingen avklaring, ingen klårleik, han siterar Jean Améry:« Jeg har ingen klarhet i dag, og jeg håper at jeg aldri vil få det. En avklaring  ville bety henleggelse, en løsning av saken, som så kan plasseres i historiens arkiv…ingenting er løst, ingenting er avgjort, intet minne er blitt ren erindring.»

                            Nassim heime på permisjon saman med faren framfor huset i rue de Monceaux

tirsdag 5. mars 2024

Den smilende karmelittnonnen

 

Den smilende karmelittnonnen

Sr. Cecilia Maria av Det hellige ansikt, argentinsk karmelittnonne, døde 23. juni 2016 bare 42 år gammel. Et halvt år tidligere hadde hun blitt diagnostisert med kreft i tungen som hadde spredt seg til lungene. Til tross for at det gikk raskt nedover med henne beholdt hun smilet og sitt gode humør til glede for alle rundt henne. Hadde dette skjedd for noen ti år siden ville nok bare de nærmeste ha kjent til Cecilia Marias sykdom og død, men i vår tid blir bildet av den smilende nonnen lagt ut på sosiale media og spredt over hele verden. Slik blir Cecilia Maria nonnen som går inn i evigheten med et smil om munnen.

Cecilia Maria Sanchez Sorondo ble fødd 5. desember 1973 i den lille byen San Martin de los Andes i Argentina. Hun utdannet seg til sykepleier, men et kall til klosterlivet vokste fram, og i 1997 sluttet hun seg til karmelittklosteret i Santa Fe. Der avla hun sine evige løfter i 2003. Sr.Cecilia Maria var musikalsk og spilte fiolin, noe også klosteret fikk glede av. Men det var framfor alt for sin utstråling av kjærlighet, varme og omsorg hun vil bli husket. Hun møtte alle med et smil og den glede og fred bare et rikt indre bønneliv kan gi. Da hun ble alvorlig syk beholdt hun sitt gode humør og sitt vakre smil, både familien med søsken, nevøer og nieser og hennes åndelige søstre ble omsluttet av hennes grenseløse omsorg.

Kort før sin død skriver hun: «Jeg tenkte på hvordan jeg vil at begravelsen skal være. Først litt intens bønn, så en stor fest for alle. Ikke glem å be, men ikke glem å feire heller.» Et par timer før hun døde mottok hun kommunionen med et par dråper av Kristi blod på leppene, hun kunne ikke lenger svelge hostien. Så sovner hun fredelig inn med et smil om munnen. Karmelittsøstrene i Santa Fe skriver: «Vi tror hun fløy rett til himmelen, men vi ber dere også om ikke å slutte å ta henne med i deres bønner, slik at hun kan gjøre dere gjengjeld fra Himmelen. En stor klem fra hennes søstre i Santa Fe.»

Det ble nylig åpnet en saligkåringsprosess for Sr. Cecilia Maria. Hun vil i så fall bli Argentinas første kvinnelige helgen, men ikke minst enda en av Karmels mange helgener.

 


 

lørdag 24. februar 2024

Ein angrande Rudolf Höss ?

 Eg skreiv nyleg om filmen The Zone of Interest som skildrar kommandanten i Auschwitz Rudolf Höss og hans familie. På slutten stiller eg spørsmål om det likevel var noko att av hans katolske oppvekst? Overraskande nok får eg eit svar i ein artikkel i Catholic Herald av Angus Milne, ein engelsk religionslærar.

Han tek opp tråden i det filmen ikkje viser. Rudolf Höss lever lenge i dekning, men blir oppspora og arrestert i 1946. Året etter 16.april blir han avretta på same stad der han tidlegare var kommandant! Angus Milne peiker på at det skjedde noko med Höss i tida før avrettinga, han skreiv ned ein slags sjøvbiografi og han gav uttrykk for anger. Like før avrettinga skal han ha avlagt skriftemål, gjeve ei truserklæring og teke imot kommunion! Han hadde bede om ein spesiell prest som han tidlegare hadde sett opp til pga. hans mot i konsentrasjonsleiren og difor latt gå fri. Höss vaks opp i ein katolsk familie, han var ministrant som ung og faren hadde tenkt ein geistlig karriere for sonen. Han skal ha teke avstand frå katolisismen som 22 åring, muligens etter at ein prest han gjekk til skriftemål hos hadde brote teieplikta og røpa noko til Rudolf Höss sin far. Å bryta teieplikta i eit skriftemål er noko av den alvorlegaste synd ein prest kan gjera.Uansett om det er sant eller ikkje valgte Rudolf Höss etter kvar Hitler som sin frelsar og nazismen som sin religion. Men før han fekk renneløkka rundt halsen skal han ha gjeve følgjande erklæring:

« Mitt samvit tvingar meg til å gje følgjande erklæring. Åleine på fengselscella mi har eg kome til den bitre innsikta at eg har synda grovt mot menneskeheita. Som kommandant i Auschwitz var eg ansvarleg for å utføra ein del av « Det tredje rikets» grusomme planar for menneskeleg tilintesgjering . Ved å utføra det har eg påført menneskeheita fryktelege sår.»

Angus Milnes studentar er fascinert over skriftemålet og spør ofte om alle synder kan bli tilgjevne? Ja, Kyrkja lærer det under visse forutsetningar. Å avvisa at Rudolf Höss kan bli frelst er ikkje å stilla spørsmål  ved størrelsen på hans brotsverk, men å tvila på styrken i Kristi frelsande kjærleik.

Katekismen oppsummerar desse forutsetningar :« Den skriftendes handlinger er: omhyggelig samvittighetsransakelse; anger som er fullkommen når den springer ut av kjærlighet til Gud, og ufullkommen når den skyldes andre motiver - og som inneholder forsettet om ikke mer å synde; bekjennelse som består i å skrifte syndene for presten; godtgjørelse eller boten som skriftefaren ilegger skriftebarnet, som skal gjøre godt igjen den skade synden har forårsaket.»





tirsdag 20. februar 2024

Georges Bernanos

 Den franske nettsida Aleteia markerar at det i dag er 136 år sidan forfattaren Gerorges Bernanos ( 1888 - 1948) vart fødd. Han gav ut eit førtitalls verk, men her trekk dei fram fem verk som er viktige å ha kjennskap til. Det første er librettoen til Francis Poulenc opera Dialogue des Carmelites, debutromanen Sous le soleil de Satan ( Under Satans sol), Les grands cimetieres sous la lune ( De store gravplasser i måneskinn) som handlar om den spanske borgarkrigen, Journal d’un curé de campagne (En landsbyprests dagbok) som er den som er mest kjent i Norge, og til slutt La France contre les robots som  er eit skrift med kritikk av den moderne samfunnsutviklinga litt i tråd med Orwells 1984. Personleg ville eg kanskje og teke med dei to romanane som på norsk har fått tittelen Monsieur Ouine og Miserere.

Bernanos er utan tvil ein av dei store i fransk litteratur i forige hundreår, hans romanar loddar djupt både psykologisk og metafysisk. Sentral står kampen mellom det gode og det onde, ikkje bare i psykologisk og eksistensiell forstand, men og andeleg der Guds nåde vert ei avgjerande kraft. Det er ikkje alltid så lett å sjå i ei trøstelaus verd der språllæraren monsieur Ouine  blir ein inkarnasjon av ondskap. Men når ondskapen har gått langt nok bryt nåden igjennom som når Chantal i En landsbyprest dagbok seier: « Jeg skal gjøre det onde for dets egen skyld.» Presten svarar henne: « Da vil de finne Gud.»

Bernanos liv var omskiftelege med oppturar og nedturar, mange reiser og opphald i både Spania og Sør- Amerika før han etter krigen vendte tilbake til Frankrike der han døydde 60 år gammal. Han var ikkje bare romanforfattar men og ein krass og engasjert  polemikar og samfunnsdebattant. Han var skeptisk til utviklinga i det moderne samfunnet, fleire av hans essay er omsett og utgjeve av Sven Kærup Bjørneboe som nok såg ein åndsfrende i Bernanos. Bernanos var heile livet ein truande katolikk og det gjennomsyrar alt han skreiv. Han kom på kant med Kyrkja då han kritiserte haldninga under Den spanske borgarkrigen. Han vart truga med ekskommunikasjon men forsvart av Andre Malraux og Simone Weil.

Dialogues  des Carmelites med tekst basert på Gertrud von Le Forts verk Den sist på skafottet og bearbeidd av Bernanos er  Francis Poulencs mesterverk som han arbeidde på i 1953-56, og som hadde premiere på La Scala i Milano. Handling basert på martyriet til dei seksten kamelittnonnene frå Compiegne  i 1794 under Den franske revolusjonen. Ei historie om sterk tru og heroisk mot som gjer inntrykk.Forestillinga  vart for mange år sidan sett opp ved Den norske opera og vi såg forestillinga då. Den er på ny planlagt sett opp i vår. 

Aleteia siterar frå Blanche de La Force i Dialogues des Carmélites: « Ein er ikkje redd, ein innbiller seg å vera redd. Redsle er eit blendverk frå demonar.»



søndag 18. februar 2024

Olav Nygard 100 år

 11.februar var det hundre år sidan lyrikaren Olav Nygard gjekk ut av tida og inn i æva. Han hadde lenge slete med tuberkulose slik mange gjorde på den tida. Han hadde tenkt seg til Italia i von om at klimaet der ville betra helsa. Han kom ikkje lenger enn til ei sumarhytte på Opsal utanfor Oslo, og her skreiv han sine siste verselinergodt hjelpt av kona Rakel. Til sist skreiv ho ned det han kviskra fram, når han ikkje lenger var istand til å løfta pennen sjølv. Til sist ligg han i ein døs, så ser han mot taket og seier: « Eg ser ei sol.» Rakel svarar: « Det er sola som skal lysa deg heim, Olav.» Han svarar med eit « Ja» som vert hans siste ord før han går inn i den andre verda « bakum alt som auga ser og sansar.» Olav Nygard var ein visjonær mystikar som heile livet hadde fått små gløtt inn i den andre verda, det som ligg utanfor det vi til dagleg sansar. Han prøvde å skildra det i diktinga si, ikkje minst i den siste diktsamlinga « Ved vebande» som kom året før han døydde. « Sjåaren i norsk poesi» kallar Ronny Spaans han i ein artikkel i Dag og Tid i høve  hundreårsminne. Olav Nygard er ikkje lett tilgjengeleg korkje i form eller innhald. Dei færraste er interessert i visjonære syner korkje i dag eller på hans tid, språkleg skil han seg ut med mange ord som krev  at ein må slå dei opp, dessutan konstruerar han mange nye ordsamanstillingar. Filolog Kristin Fridtun skriv om dette i den same Dag og Tid utgåva. Ho peikar på ord som glòn - lysning, rygd- redsle, timd- augnesyn, øygning av noko fjernt, bægje- hindring, stenge, samansetjingar som flogskoddegry, hugsynsbivring, solsprettsus, saarverkstyng. Ho kallar han med rette ein « ordsmidingsmeister». Her eit døme med det vakre diktet « No reiser kvelden seg»:


No reiser kvelden seg


No reiser kvelden seg i vesterbrun,
han trør paa lette føter gjenom tun
og skuggeveven fjell imillom hengjer.
Det gjeng ei kviskring gjenom kjørr og lyng,
og talatrasten skifter ljod og syng
med avdagsskjelven under sine strenger.

Men dagen tek sin gangar fast i taum,
tek ferdakaapa paa med gullrend saum
og burt fraa blaane etter blaane skundar
Det gular gjenom svale dal og lid
der skuggen ventar natta, brura si,
og ør i sine elskhugsdraumar blundar.

Med linne andardrag stig natta inn,
med myrke lokkar kringum hals og kinn
og herdaduk av alvelette eimar.
Og kløkke lundar, æolsharpe-klang,
ris bljugt som gjenteborn or moderfang
og sviv paa lettan fot i svale heimar.

Det gjeng ein sælebiv imillom fjell
so fræa emnar seg og hamsar fell
og undrings-øre augo upp seg vender:
Or djupe himlar slær ein baaregong
av evig skapings-gir og sfæresong
som helsar frendeblidt mot døkke strender.


Det er ein lengt i det meste av det han skriv, ein lengt mot det andre, det vi ikkje augnar til dagleg. Diktet «Eg trøytar dei dimsvalevdagar» avsluttar slik: 

« Eg lengtar til hangande hagar

der staupet med nektaren gjeng


i kjærvene-lag, og dei dagar

sig kveldblidt i draumenatt- seng.»


Kanskje er det « einstad i rømdenn ein avdøles stad»  der noko kan « vogge og stille min svidande sårbrand til tagnad.». (Timann skrid undan)

Olav Nygard sluttar ikkje å inspirera, eg har tidlegare skrev om professor Asbjørn Aarnes sitt verk « Poesien hos Olav Nygard» som kom for tjue år sidan. Forfattaren Erlend O.Nødtvedt kom i fjor med diktsamlinga « Olav Nygards seng». Både Klassekampen og Dag og Tid har hatt lengre artiklar i høve 100 års markeringa.Det er planlagt fleire arrangement i løpet av året, ikkje minst i Modalen, heimkommunen til diktaren der hovudarrangementet finn stad i slutten av august.




tirsdag 6. februar 2024

Dei små ting

 Ein liten tekst frå 1988 om dei små og tilsynelatande uvesentlege detaljane i tilveret. Det er lenge sidan, men kanskje er det desse detaljane som sit att i minnet?

Kanskje er det dei små ting i livet som er vesentlege, kanskje berre dei? Dei små uvesentlege detaljane som langsamt glir forbi utan å skapa  dei store kjenslene, utan å røra intelektets trong til refleksjon , utan å merka minnet med den minste antydning om noko varig.Tilsynelatande er det motsetnaden til dei betydningsfulle hendingane i liva våre; milepælane, vendepunkta, inngongen til nye kapittel i livssoga. Det som ligg imellom er den grå og samanflytande kvardagen. Eit hav av dagar der alt flyt saman til eit disig landskap når tidas nådelause straum gjev perspektivets avstand. Kva er alt dette som fyller tomromet i tida, dette som var mine referansepunkt for 5,10 eller 15 år sidan, og ein gong vil vera det om 30,40 eller 50 år sidan. Alle desse augneblinkane som ikkje var til stades men berre ein del av vegen. Ein dag vil dei vera lengtingas mål og innhald, men no….

Ein tur med barna i skogen, ein stillferdig samtale, musikk, eit dikt, åleine på fjellet, morgonen, våren, ein hausttung avskil, tause kjærteikn, bøn utan ord, ei hjelpsam hand. Dette som skulle vera nærver, men kanskje ikkje er det, kanskje ikkje før lengtinga gjer sjela til eit rom av avstand?

« Look back on time

with kindly eyes,

He doubtless did his best

How softly sink his trembling  sun

In human natures west.»

Emuly Dickinson.

Er ikkje tida ein fiende vi stadig kjempar Don Quijotes kamp mot ? Gjorde tida likevel sitt beste? Kva har vi då å frykta?