mandag 31. desember 2018

Poetica: Godt nytt år 2019

Nyttårsafta og inngongen til eit nytt år. Åra føl kvarandre så fort no, kva er det med denne tida som subjektivt går raskare dess eldre ein blir ?  Åra svinn ,slik menneska svinn, slik landa og svinn som arkitekten Bjørn Berge skriv om i "Landene som forsvant 1840 - 1970". Ei fascinerande bok med mange små essay om land og landområde som for ei kort stund krevde større eller mindre grader av sjølvstende. Ein del av dei har vi høyrt om Schleswig, Oranjefristaten,  Danzig og Trieste, andre er heilt ukjente som  Corrientes, Labuan og Kapp Juby. Felles for desse landområda er at dei gav ut frimerke, og forfattaren illustrerar boka med frimerke frå si eiga rikhaldige samling. Frimerke som og snart bare er eit historisk fenomen ?

Så nyttårsdikt:

Hans Børli skreiv dette i 1947:

Nyttårs-natt

Så står jeg på ny under himmelens velv
som før i frysende år. - 
Jeg lytter til tonge, vedmodige skjelv
fra klokka som timetall slår.

Og klemtene faller i stillheta ned
lik mynter av skinnende gull -
som året betaler mi spillegjeld med
til handa som venter er full.


Og så mitt eige nyttårsdikt:

Primstaven vendt mot vintersida
kalenderblada reve av
året vender umerkeleg
mellom Julenatt og Epifani
år legg seg jamsides år
slik bølge føl bølge
mot vintertomme strender
der spora før deg er vaska ut
og dine fotefar forsvinn likeeins
kan du likevel løfta blikket
frå vonløysa
bera augneblinken lik ei fane
like inn i stjernenatta ?


                                                    Godt nytt år 2019 !


mandag 17. desember 2018

O Magnum Mysterium

Vi går inn i den siste veka før jul. I tidebønene nyttar vi dei såkalla O antifonene i samband med Magnifikat.  O antifonene byrjar alle med vokativen O der ein rettar seg direkte til han som skal koma, frelsaren Kristus. O antifonene er basert på  gammeltestamentlege tekstar hovudsakleg frå Jesajas bok. Dei vart nytta i liturgien av benediktinarane alt på 700 talet.


Antifonene O sapientia, O Adonai ogO radix Jesse i Poissy-antifonalet
Hver antifon begynner med et anrop av Kristus, ved en benevnelse knyttet til ham:
  • 17. desember: O Sapientia (Visdom).
  • 18. desember: O adonai (Herren)
  • 19. desember: O radix jesse (Jesse rot - Isais stubbe)
  • 20. desember: O Clavis David (Davids nøkkel)
  • 21. desember: O Oriens (morgengry)
  • 22. desember: O Rex Gentium (folkefyrste)
  • 23. desember: O Emmanuel.
















Vi ser fram mot to store mysterium, Kristus første komme og hans neste. Komponisten Francis Poulenc
(1899-1963) illustrerar dette i sin vakre musikk frå 1952 "O magnum mysterium" frå hans fire motetter for juletida.

https://www.youtube.com/watch?v=VShyqHcWjPY




O Radix Jesse (Jesse rot) antifonen for 19. desember.










onsdag 12. desember 2018

St Lucia

Vi feirar minnedagen for Den heilage  Lucia av Syracusa 13. desember, ein av dei få helgenfestane som også har fått ein tradisjon i det protestantiske og sekulære Skandinavia.
I følge helgelegenden skal ho ha døydd som martyr på byrjinga av 300 talet. Saman med Den heilage Agathe er ho øya Sicilias mest kjende helgen. Ho vart snart ein svært populær helgen både i den vestlege og austlege kyrkja, begge stadar vert ho feira  13. desember.

Lucia kjem av latinsk  Lux - lys, og minnedagen hennar vart feira som ein lysfest i den mørkaste årstida. Lux gjev og assosiasjonar til syn, og naturleg nok er ho skytshelgen for blinde, mot augesjukdomar og mot lekamleg og sjeleleg blindhet. Bilete under viser mange små auge støypt i metall i St. Lucia kyrkja på Grand Canari. I takksemd frå dei som på hennar har vorte kvitt sine augesjukdomar ?

I den vesle landsbyen St. Lucia 700 meter opp i fjella på Grand Canari finn vi ei vakker kyrkje vigd til St. Lucia. Det stod tidlegare ei kyrkje frå 1600 talet her, men den noverande vart innvigd i 1898.
Her er vakker utsikt over den fruktbare dalen nedanfor, stille og fredfullt. St. Lucia møter oss på plassen framom kyrkja  og føl oss vidare inn i kyrkja der vi igjen møter  henne over alteret.
13. desember er byen full av pilegrimar som vil feira Den heilage Lucia, sikkert med eit langt større alvor enn det som er tilfelle i våre land der dette er ein nyoppstått tradisjon .












"Herre, vi feirer minnet om den hellige jomfru og martyr Lucia og ber om at hennes forbønn må bli oss til hjelp. Gi at vi følger hennes forbilde og lever som lysets barn, så vi engang med alle dine hellige får skue din herlighet"
(avslutningsbøn for dagens luades)

tirsdag 11. desember 2018

Il est ne le divin enfant

Denne vakre julesongen på fransk dukka brått opp på radioen ein formiddag i desember.  Det er opprinneleg ein tradisjonell fransk julesong som første gong vart framført i 1862.
Det er fleire versjonar men den eg høyrte var med fransk-kanadiske Kate & Anne McGarrigle og  irske The Chiftains.

"Han er fødd, det guddomelege barn"

Chorus:
Il est né le divin enfant,
Jouez hautbois, résonnez musettes !
Il est né le divin enfant,
Chantons tous son avènement !

Depuis plus de quatre mille ans,
Nous le promettaient les prophètes
Depuis plus de quatre mille ans,
Nous attendions cet heureux temps.

Chorus

Ah ! Qu'il est beau, qu'il est charmant !
Ah ! que ses grâces sont parfaites !
Ah ! Qu'il est beau, qu'il est charmant !
Qu'il est doux ce divin enfant !

Chorus

Une étable est son logement
Un peu de paille est sa couchette,
Une étable est son logement
Pour un dieu quel abaissement !

Chorus

Partez, grands rois de l'Orient !
Venez vous unir à nos fêtes
Partez, grands rois de l'Orient !
Venez adorer cet enfant !

Chorus

Il veut nos cœurs, il les attend :
Il est là pour faire leur conquête
Il veut nos cœurs, il les attend :
Donnons-les lui donc promptement !

Chorus

O Jésus ! O Roi tout-puissant
Tout petit enfant que vous êtes,
O Jésus ! O Roi tout-puissant,
Régnez sur nous entièrement !

Chorus



Engelsk oversetjing:

Chorus: He is born, the Heav'nly Child,
Oboes play; set bagpipes sounding
He is born, the Heav'nly Child.
Let all sing His nativity.

'Tis four thousand years and more,
Prophets have foretold His coming,
'Tis four thousand years and more,
Have we waited this happy hour. Chorus

Ah, how lovely, Ah, how fair,
What perfection is His graces,
Ah, how lovely, Ah, how fair.
Child divine, so gentle there. Chorus

In a stable lodged is He,
Straw is all He has for cradle.
In a stable lodged is He,
Oh how great humility! Chorus

Jesus Lord, O King with power,
Though a little babe You come here,
Jesus Lord, O King with power,
Rule o'er us from this glad hour. Chorus


https://www.youtube.com/watch?v=sUoFIG8YvmE





søndag 9. desember 2018

Hans Børli - 100 år

I går 8. desember var det 100 år sidan lyrikaren Hans Børli (1918 -1989) vart fødd. Dagen vart markert med ei rekke arrangement over heile landet for Hans Børli er vorte ein av våre mest folkekjære poetar. Han er kanskje ein av dei som vert hyppigast sitert , og han har nådd langt utover  den  relativt vesle  gruppa som til vanlg er interessert i lyrikk. Kva er det som gjer at han har når fram  til så mange ? Han nyttar enkle og daglegdagse bilete og  han er ofte personleg, men samstundes er det ei djupne i dikta hans som når langt utover det nære og daglegdagse. Han er allmennmenneskeleg  og universell, han rører ved dei store eksistensielle tema i tilværet på ein måte vi kan kjenna oss att i.  Han nærmar seg det religiøse i mange av dikta,  men er på ingen måte dogmatisk. Eg trur han er religiøs slik ein vert religiøs ved å leva i og tett på naturen !
Hans samla dikt er ei gullgruve ein kan venda tilbake til igjen og igjen, her er alltid noko nytt å oppdaga !

Eit ofte sitert dikt er "Junikevld" frå 1958, det er også ein av mine favorittar:

" Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster........



Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen !

Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen."




Til Hans Børli i takksemd !

Bak oss ligg furustammer
og bleike stubbar lyser i haustregnet
duren frå motorsaga svinn
vi sit tankefulle mot kvelden

Ingen tre fell lenger for handa di
skogen er stille,
trestubbar og røter rotnar,
men fara dine blir verande.

Du som pakka sekken,
og drog mot skogen
øvst i skken ei lita bok med grønt omslag
Simone Weil brev og essay.

I tømmerkoia togg du deg igjennom
desse tekstane av intelektuelt klarsyn
og eit hjartas lenging
framom terskelen som aldri skulle trøast over.

Berre rørast av ein uro
som også er min eigen
når eg skal førast fram
mot den same terskelen

 Slik blir alt knytt saman
her vi sit i haustkvelden
eit samliv i alt det som er og det som vart
men hjarta ditt visste alt dette.



Immaculate Conception

8.desember er festdagen for Jomfru Marias upletta unnfanging. -  In Conceptione Immacaulata Beatae Mariae Virginis.
Alt på 600 talet vart ein slik festdag feira i Aust-kyrkja, og etterkvart spreidde feiringa av denne dagen seg også til den vestlege kyrkja. Teologane i Mellomalderen  var ikkje samde om dette, fransiskananrene valgte Den upletta Mor som vern for sin orden, men dominikanarane  var i tråd med Thomas Aquinas lære  motstandarar  av til denne  læresetninga.
Tilhengarane vann likevel fram og dogmet om Marias upletta unnfanging, dvs. at ho ikkje er underlagt arvesynda, vart endeleg erklært som dogme av pave Pius IX i 1854.  Dogmeerklræringa skapet ein del strid innad i kyrkja, og vart som rimeleg er kraftig kritisert frå protestantisk hald.

Men det gav  ein kraftig stimulans til Maria dyrkinga, Eit høgpunkt her var Maria openberringane i Lourdes i 1858. Maria viste seg for den unge jenta Berndette Soubirous og erklærte for henne . " Eg er den upletta unnfanginga".

I dag ser vi dette som ein naturleg del av Marias plass i frelseshistoria.



Ein tekst av Anselm, erkebiskop av Canterbury:

" Gud er altså far til alt som er skapt, og Maria er mor til alt som er gjenskapt. Gud er Faderen og alt er blitt til ved ham, Maria er mor til alt som er gjenreist. For Gud gav liv til Sønnen, og ved Sønnen er lat blitt skapt. Maria fødte Sønnen, og ved ham  er alt blitt frelst. Gud gav liv til Sønnen, og absolutt intet er godt uten ved Sønnen. Maria fødte sønnen, og absolutt intet er godt uten ved Sønnen. Ja, Herren er i sannhet med deg, for Herren gav deg en slik gave at hele naturen skylder å takke deg, deg og ham."


søndag 2. desember 2018

Kristi kongefest i Arguineguin

Cristo Rey su corona les pobres

( Kristus konge, hans krone  er dei fattige)

I dag feirar vi første søndag i advent og byrjinga på eit nytt liturgisk år. Forige søndag vart kyrkjeåret avslutta med Kristi kongefest. Vi var til messe i den vesle lokale kyrkja i Arguineguin på Grand Canari. Ei blanda  forsamling med fastbuande og turistar frå katolske land ( ikkje så mange nordmenn utanom oss, dei kom nok heller  til Sjømannskyrkjas gudsteneste i dei same lokala søndagskvelden)
Messe på spansk, men språket betyr ikkje så mykje når dei liturgiske ledda er kjente. Det er noko av det fine med å vera katolikk, ein kan gå til messe kor som helst i verda og føla seg heime, så også her i Arguineguin.

En el nombre del Padre, y del Hijo, y del Espiritu Santo.

Senor, ten piedad.

Cristo, ten piedad.

Senor, ten piedad.






Add caption





onsdag 21. november 2018

Jomfru Marias framstilling i tempelet

I dag 21. november feirar vi ein av dei mindre kjente Maria-dagane, nemleg Marias framstilling i tempelet, også kalla Marias tempelgang, eller Marias ofring, på latin: In praesentatione Beatae Mariae Virginis.

Bakgrunnen for festen er basert på dei apokryfe skriftene "Jakobs Protoevangelium" og "Pseudo-Matteus evangeliet". Historien fortel av Joakim og Anna , Marias foreldre i takksemd mot Gud for å ha fått eit barn, lovte å via henne til Gud. Dei brakte den treårige Maria til tempelet der ho skulle bli utdanna og oppfostra, og i følge dei apokryfe skriftene var ho der i elleve år. Dette har legendepreg for det er ikkje historisk haldepunkt for at det var tempeljomfruer i Jersusalem.

Feiringa av denne dagen byrja i Auts-kyrkja, sannsynlegvis i Syria på 500 talet, og har nok stått sterkaste i den austlege tradisjonen. Den store teologen Johannes av Damaskus heldt preiker på denne dagen og refererte til Maria som ein blom som blei fostra opp til noko betre. Festen spreidde seg også til Vest-kyrkja, men fekk ikkje same popularitet her. Då kalenderen vart reformert  i 1969 tok mange til orde for å fjerna denne dagen, men møtte sterk motstand frå  austleg hald. Pave Paul VI skreiv seinare om denne dagen:" til tross for dens apokryfe innhold presenterer den høystemte og eksemplariske verdier og fortsetter de ærverdige tradisjoner som har sin opprinnelse i de østlige kirkene."

Sjølv om historien bak denne minnedagen er legendeprega  understrekar han likevel eit viktig poeng: Maria var utvalgt av Gud og  hennar liv  heilt frå barndomen peikar fram mot den avgjerande augneblinken då ho gjev sitt ja til engelen: " Sjå, eg er Herrens tenestekvinne. Lat det gå meg som du har sagt."

Denne dagen har vore eit populært tema i kunsten, både Giotto og Titian har  framstilt Marias framstilling i tempelet. Under i ortodoks ikon utforming.










onsdag 14. november 2018

Charles Peguy sosialist og mystiker

"Forhallen til håpets mysterium" ( Le Porche du Mystere de la Deuxieme Vertu) av den franske forfattaren Charles Peguy kom ut i 1911 tre år før han fall i slaget ved Marne. Boka kom i 1992 i Hans Aaraas vakre omsetjing. Med ujamne mellomrom har eg kome tilbake til denne boka så ulikt alt anna eg har lese, og  til forfattarens fascinerande livshistorie så ulik dei fleste andre !

I Norge er det nok få som kjenner til Charles Peguy, i Frankrike er han heidra både som forfattar, patriot og krigshelt. Han var ein mann som gjekk heilt sine eigne vegar, det er vel sjeldan det er så umogleg å putta eit menneske  i ein enkelt bås. Poet, journalist, essayist, engasjert samfunnsdebattant, filosof, patriot og krigshelt, sosialist, katolsk mystikar og pilegrimsvandrar! Det er ein del av dei overskrifter ein kan setja på Charles Peguys liv og verk. Kanskje var det hundreårsmarkeringa av slutten på Første verdskrig som fekk han til å dukka opp i medvitet mitt igjen ? Charles Peguy var i motsetnad til  sosialistleiaren Jean Jaures, som vart myrda kort tid før krigsutbrotet, ingen pasifist og internasjonalist. Han åtvara tidleg mot tysk militarisme, og då krigen var eit faktum melde løytnant Peguy seg straks til teneste. Han fall ved Villeroy eit pat mil aust for Paris 5. september 1914, men dei franske styrkane klarte å stoppa dei framrykkande tyskarane før dei nådde Paris, og vi fekk så fire år med den meinigslause skyttargravskrigen.

Som patriot og krigshelt ville han for lengst vore gløymt, men Peguy skreiv og etterlet seg eit stort skrifteleg livsverk, han var dessutan aktiv i samfunnsdebatten ikkje minst gjennom tidsskriftet
"Les Cahiers de la Quinzaine" (Fjortendagersheftene). Her  støtta han mellom anna Emile Zola i Dreyfussaka. Dreyfus var ein jødisk offiser som vart anklaga for spionasje og uskuldig dømt til straffearbeid på Djevleøya. Det var utan tvil sterke element av antisemittisme  i denne saka, Zola og Peguy tok Dreyfus sterkt i forsvar. Peguy var sosialist, men den sosialistiske materialismen stod fjernt for han. For Peguy var oppslutninga om sosialismen meir eit "religiøst" enn politiske valg, men då han seinare fann igjen si katolske tru gav han ikkje dermed avkall på sosialismen.

Peguy var inspirert av metafysiske filosofar som Pascal  og Bergson, og han tok sterkt til orde mot det han oppfatta som moderne overtru, den overdrevne trua på at vitenskapen er det einaste middel til å forstå røyndomen, og det utbreidde myten om framskritt og teknologi. " Å påstå at man kan gjøre uttømmende rede for virkeligheten, det er intet annet enn å gjøre seg selv til Gud."
I 1908 er han sengeliggande og deprimert, han betrur ein ven som kjem på vitjing : " Jeg har ikke sagt deg alt....Jeg har funnet troen igjen.....Jeg er katolikk."

Peguy har gått i gjennom ei andeleg utvikling  som heng grunnleggjande  saman med inkarnasjonens i betydning i hans liv og verk, "Det åndelige er selv kjødelig" skriv han. Han oppgjev aldri trua på at det ikkje berre finst ei transcendent frelse men også ei jordisk frelse.
Dei siste seks åra av sitt liv utfaldar han ei rik skaparkraft som resulterar i ei rekkje poetiske verk som vel ligg nærare mellomalderdiktinga i form og innhald enn moderne dikting. "Forhallen til håpets mysterium" er eit av dei mest kjende av desse verka. Det er ikkje så lett å gje eit resyme av dette verket der han hyllar vona, barnet, det kvinnelege, natta og svevnen og ikkje minst Jomfru Maria.


" For mine tr dyder, sier Gud,
De tre dyder som jeg har skapt.
Mine tre dødtre, mine barn.
Der er som mine andre skapninger
Av menneskets ætt.
Troen er en trofast Hustru.
Kjærligheten er en Mor.
en varmende mor med et stort hjerte.
eller en storesøster som er som en mor.
Håpet er en liten uanselig pike
Som kom til verden i fjor på juldagen.
Hun leker stadig med Januar-mannen,
Med små grantrær utskåret i tre og pyntet med malt rim.
Og med oksen sin og eselet utskåret i malt tre.
Med krybben og halmen som dyrene ikke spiser
Fordi de er av tre.
Men det er denne lille piken som skal vandre gjennom verdnene,
Den lille uanselige piken.
Som helt alene løfter de andre opp og bærer dem gjennom
svundne verdner."









søndag 11. november 2018

Hundreårsmarkeringa for freden 1918

11. november kl 11 1918 er eit tidspunkt med stor symbolikk. I dag var det nøyaktig sidan  fredsslutinga- Armistice - etter Første verdskrigs fire blodige år. Dagen vart markert over heile Europa, ikkje minst i Frankrike der mange av dei meste brutale krigshandlingane fann stad. For mnage i Europa er krigen framleis "The great war", med minnesmerke i kvar liten landsby. Norge var nøytralt  og det har vore lite fokus på dagen, trass i at to tusen norske sjøfolk vart torpederte og omkom i løpet av desse fire åra.

Angela Merkel og Emmanuel Macron møttest alt i går i jernbanevogan i Compiegne nord for Paris der fredsavtalen i 1918 vart underskreven. Dei såg ut til å ha ein god tone og vera vel forlikte. Etter mange små og store krigar over fleire hundreår er Tyskland og Frankrike nære allierte og ein ny konflikt er vel nokså uttenkeleg !

For polakkane var dagen og sers viktig, dei markerte hundreårs dagen for sjølvstende. Dei polske borna eg såg i dag var fint kledd, dei hadde ballongar ,skjerf og flagg, på kinna  hjerte med dei polske fargane!

Tok krigen slutt i 1918 ? Mange ser på krigen som sjølve urkatastrogen som la grunnlaget for alle dei konfliktane som følgde gjennom det tjuande hundreåret, ja like fram til i dag. Den russiske revolusjonen og borgarkrigen hadde vi ikkje fått, iallfall ikkje på dette tidspunktet og på denne måten, hadde det ikkje vore for krigen Tyskland. Ein kan då og sjå for seg at scenariet med Stalin, Gulag og Holodomor hadde vorte annleis, i neste omgong Den kalde krigen og konfliktane mellon Vesten og kommunismen. Konfliktane i Midt-Austen er og eit resultat av Første verdskrig, Det ottomanske riket vart oppløyst, landområda fordelt mellom England og Frankrike og grensene dregne meir eller mindre tilfeldig.
Politikarane og generalane ante ikkje kva dei sette i gong i 1914, kanskje har dei aldri gjort det korkje før eller seinare ? Men det er ikkje ei unnskyldning for at vi kan la vera å  læra av historia !





"In Flandern Fields" av den kanadisk oberstløytnant og militærlege John Mc Crae er kanskje det mest kjende av mange dikt som skildrar krigen 1914-1918.

lørdag 10. november 2018

Poetica: Allehelgensdag


Allehelgensdag I

Novembervåt skumring lysa vi tenner for dei som følgde stien før oss dei som rydda kvister og tett kratt heile den lange vegen heim aldri langt borte den tynne hinna over vassflata doggen vi stryk frå ruta tynne blafrande gardiner handa som skyv dei til sides så vi kan sjå like inn i dagninga.

Allehelgensdag II

Allhelgenslitaniet eg tek meg til rette og føyer til: Thérèse, Louise og Zélie be for oss !




Krystallnatta - 80 år

Det er åtti år sidan "Krystallnatta" og kalla "November-pogromen" som starta natta mellom  9. og 10 november 1938. Alt frå Hitlers maktovertaking i 1933 hadde det skjedd ei gradvis innstramming av den jødiske minoritetens rettar og levekår, men dei brutale hendigane for åtti år sidan tok dette eit langt steg vidare. "Krystallnatta" innebar eit massivt åtak på jødiske institusjonar og heimar over heile Tyskland, mange jødar vart også fysisik mishandla og vel nitti omkom. Få var det vel som forstod at dette eit par år seinare skulle enda i industriell utrydding av ei heil folkegruppe.

Den direkte hendinga som utløyste "Krystallnatta" var drapet på ein tysk diplomat i Paris, men det var eit påskot frå dei nazistiske styresmaktene si side, dette var utan tvil planlagt og ledd i Hitlers visjon om å bli ferdig med jødeproblemet ein gong for alle. Vanlege tyskarar reagerte ulikt, dei fleste var nok passive tilskodadar, mange applauderte, ein del deltok i hærverk og plyndringar, og nokon få reiste seg over ondskapen og hjelpte jødane.

Kyrkjene i Tyskland var og for det meste passive tilskodarar til åtaka på den jødiske minoriteten,med ein del framståande unntak. Den protestantiske teologen Dietrich Bonhoeffer som vart henretta like før krigsslutt er vel den mest kjente. Eit anna døme er den katolske domprosten i Berlin Bernhard Lichtenberg som frå første stund stilte seg solidarisk med jødane, også han måtte bøta med livet for dette.

I Kristiansand hadde vi ei fin markering av dette i går kveld på Arkivet. Apellar frå politiske og religiøse organisasjonar sette dette inn i ein dagsaktuell ramme. For dette er ikke berre tragisk historie, det er skremmande aktuelt både i  dagens Europa og USA, vi var nyleg minna på det i samband med massakren i ein synagoge i Pittsburgh. I fleire land er antisemittiske haldningar på frammarsj, ein reknar med at 15-20 % i Europa har slike haldningar, i Norge har 9-10 % negative haldningar til jødar.

Aldri gløyme "Krystallnatta " og det den førte til !






tirsdag 6. november 2018

Pater Olav in memoriam

Norges eldste prest  Olav Muller døydde i dag 6.november 94 år gammal. Eg vitja han i byrjinga av september og eg skreiv om det i eit tidlegare innlegg på bloggen. Han var fysisk skrøpeleg, men klar i tanken og hans varme humor  var intakt. Han var klar til å møta sin Herre, og i dag fekk han gå inn til Han som han har nytta det meste av sitt liv til å tena. Vi er mange som er takksame for det ha har gjort for Den katolske  kyrkja i Norge gjennom eit langt liv. Vi er og takksame for å ha blitt kjent med han, for å ha møtt ein prest som på mange måtar var idealet av det ein prest skal vera. Varm og omsorgsfull, humoristisk, ikkje sjølvhøgtideleg, lett å tala med og tru seg til, klok og klar i sine formuleringar både munnleg og skrifteleg. Eg er så glad for at eg rakk å treffa han ein siste gong !
Takk !

" Herren skal vara din utgang og din inngang frå no og til evig tid" ( Salme 121)


På vitjing hos pater Olav ein sommardag i 2013. Vi har spasert det korte stykke frå St. Olav kyrkje til bustaden i Erling Skakkes gate.


Requiem aeternam dona ei, Domine, et lux perpetua luceat ei. Requiescat in pace. Amen.





torsdag 1. november 2018

Fjella var først

Fjella var der før oss, lenge før. Det er noko solid og varig med fjella, dei er nærast ævelege i allfall samanlikna med våre korte liv. Kaare Skaal frå Rosendal  er kjent i lokalsamfunnet som ein engasjert mann med ei rekkje bøker med lokalhistoriske tema bak seg. Heile livet har han og skreve dikt, dels publiserte, dels upubliserte. No når haner godt opp i 80 åra har han gjeve ut ei lita diktsamling der mykje av det han har skreve er samla. "Fjella var først" er tittelen, og det avspeglar godt tematikken, det er fjellnaturen på heimstaden han krinsar rundt. Men naturen blir og knytt opp mot menneska som lever der, mot årstidene, mot kulturlandskapet og den store historia som vi alleer ein liten del av. Her er mange små perler. Eg tek med to dikt som eg likte godt, det eine om den gamle furua som fall, det andre om Ringeriksfossen som er eit storslått fossefall i Rosendal.

Ringeriksfossen


Gå gjerne i juli om du vil
til sull og finstemt harpeleik

men er du bringesterk
skal du prøva hausten
når lågtrykka kjem jamsides frå vest
og haugar seg over vassmagasina

sjølv
sit han ved klaviaturet
i sin eigen Concert Grosso
med fotpedalar og full påtrekk
som om han vil lata ein stor vreide
fara den vegen

orgeltonane
burar gjennom kyrkja
og slår knyttnevane i berga


fjellbjørka
kryp forskræmd
gjennom bergskorane
og dagen leitar etter gøymsle

Har du høyrt
ein slik konsert til ende
kan du stå fram og seia kven du er
for det vart ein vendepunkt dette
og ingenting er som før




Vindfall


Storfurua slo rot
det året Eduard Londemann
let att augo

ho var ung og vakker
då bygdegutar stod grensevakt 1807-14

med andlet og røter
vende mot stormane
auka malmen i kroppsvevet

men Loke kviskra
nidingsord til vindane
og slik Paris råka Akilles i hælen
slik fall stormkasta henne i ryggen

ho stupte mot jorda
med dei grove armane føre seg
utan å ha sett uvenen sin i augo

Stundom
vert godtfolk tekne den vegen
for meinigane sine





Allehelgensdag

1.november, vi feirar Allehelgensdag, All Saints Day på engelsk, Toussaint på fransk, med høgtideleg messe. Vi minnest i dag  alle heilage, kjente og ukjente, ikkje berre dei som har fått sin eigen minnedag.

Therese av Lisieux skriv:"Je croyais, je sentais qu`il y a un Ciel et que ce Ciel est peuple d`ames qui me cherissent, qui me regardent comme leur enfant......"

(Eg trur, eg føler at det er ein himmel, og at denne himmelen er befolka med sjeler som elskar meg og som ser på meg som deira barn...)



                                                         Alle heilage be for oss !

mandag 29. oktober 2018

Den heilage Oscar Romero

Sist helg vart sju personar heilagkåra av pave Frans, mellom dei pave Paul VI og erkebiskop Oscar Romero frå El Salvador. Oscar Romero var ein uredd forkjempar for sosial rettferd og mot vald og undertrykking i heimlandet. Han måtte bøta med livet for det, 24. mars 1980 vart han myrda medan han feira messe i eit lite kapell. Det brutale mordet vekte intenasjonal oppsikt og fordøming. På 1980 -90 talet vart fleire land i Mellom-Amerika herja av brutale borgerkrigar med tusenvis av offer. Borgerkrigane vart utkjempa mellom brutale USA støtta regime og venstreorienterte geriljarørsler som heller ikkje stod tilbake når det kom til brutalitet. Mellom-Amerika var  i mykje større grad enn i dag i medias søkelys. Etter som det vart inngått avtalar mellom dei stridande var ikke valdshandlinga lenger så åpenlyste, men det er stort sett ikkje gått til det betre, i dag er desse landa offer for narkotikakriminalitet og har  nokon av dei høgste drapsratene i verda! Dette er og noko av bakgrunnen for flyktningestraumen nordover mot den amerikanske grensa.

Oscar Romero er utan tvil det mest framståande offer for  valden i Mellom-Amerika. Alt tidleg vart han eit viktig symbol i kampen  mot vald og urettferd. Det inspirerte mellom anna FN til  å erklæra hans dødsdag 24. mars til " Internasjonal dag for retten til sannhet om alvorlige brudd på menneskerettighetene og for ofrenes verdighet."

Oscar Romero vart fødd 15. august (Maria himmelfartsdag!) 1917, han byrja på det jesuittdrevne presteseminaret i San Salvador i 1937 og vart prestevia i 1942 under studieopphald i Roma . Tilbake i heimlandet i 1944 arbeidde han som sokneprest, han dreiv såvel pastoralt som sosialt arbeid, og fekk ry som ein fengslande predikant. I 1970 vart han utnemd til hjelpebiskop og i 1970 til biskop, han vart oppfatta som politisk konservativ så det var i tråd med styresmaktene sine ønske. Dette skulle snart forandra seg, særleg etter at  han i 1977 vart utnemd til erkebiskop av San Salvador. Oscar Romero fekk gradvis augene opp for den sosiale urettferd og  undertrykking som herska i landet, ikkje minst vart dette tydeleg etter det brutale drapet på hans nære ven jesuitten  Rutilio Grande SJ som arbeidde for rettane til dei fattige landarbeidarane. Han kom med sterk kritikk av undertrykking og vald i sine ukentlege preiker som og vart kringkasta til heile landet. Han fekk ein stor tilhengar -skare, og vart og kjent i utlandet. Det skulle visa seg å ikkje vera eit vern mot dei brutale dødsskvadronane leia av Roberto d`Aubuisson.

Det salvadoreanske  folket oppfatta han tidleg som ein heilag martyr. Under si vitjinga i El Salvador i 1983 ba pave Johannes Paul II ved grava til Romero. I 1990 vart det opna ein heilagkåringsprosess for Oscar Romero. Lenge vart det diskutert fram og tilbake om han var ein martyr, dvs drept pga "hat til trua - in odium fidei " ,  men i 2012 like før han abdiserte gav pave Bendikt grønt lys for å føra saka vidare. i 2015 vart  han saligkåra på plassen El Salvador del Mundo med 280.000 personar tilstades, mellom dei både politikarar og geistlege frå ei rekkje land.  Etter det obligatoriske mirakelet
var det så klart for at han 14. oktober formelt kunne kårast til Den heilage Oscar Romero.

Oscar Romero er ein martyr og helgen som når langt utover Den katolske kyrkjas grenser. Eg har alt nemnd korleis han har inspirert FN, eit anna døme er statuene på vestporten av Westminster Abbey i London der han er ein av ti martyrar frå ulike kyrkjesamfunn som vart drepne på 1900 talet. Oscar Romero er i dag ein forbedar og inspirator for alle som inspirert av evangeliet arbeider mot vald og urettferd og for fred og rettferd!



     Det er og naturleg at han er skytshelgen for den katolske hjelpeorganisasjonen Caritas





onsdag 24. oktober 2018

Relikviar og økumenikk

Innlegg i Vårt Land 13. oktober:


Relikviar og økumenikk. Thérèse av Lisieux – ein økumenisk helgen ?

I oktober – november i år kjem relikviar av Den heilage Thérèse av Jesusbarnet (av Lisieux) og hennar helgenkåra foreldre Louise og Zélie Martin  på ei rundreise til kyrkjelydar og kloster i heile Norden. I St. Svithun katolske kyrkjelyd vart relikviane teke imot av ei fullsatt kyrkje mandag 08. oktober, og var sentrum for bøn og messefeiring før dei held fram nordover til St. Paul kyrkje i Bergen dagen etter.

Vørdnad for relikviar er vel noko av det i katolsk religiøsitet som er mest fjernt for protestantiske kristne. Kanskje er det pardoksalt, for dette er noko som har sin bakgrunn i oldkyrkja der dei første kristne samlast til gudsteneste på martyrgravene. Det er og klart omtala i Bibelen, jmfr. Apgj. 19. 11-12. Men det har og vorte misbrukt og fått tildels makabre uttrykk. Biskop i Stockholm og kardinal Anders Arborelius poengterar at vørdnad for relikviar må forståast utfrå inkarnasjonen og den oppvurderinga av alt materielt det inneber. Men relikviar  har ingen funksjon dersom dei ikkje peikar mot personen Jesus Kristus.

Kven var så Thérèse av Lisieux( 1873 – 97) og kvifor har ho fått så stor betydning og vorte det som enkelte kallar ei «katolsk superstjerne»?  Ho døydde ung og ukjent i eit karmelittkloster i Lisieux i Normandie, teologisk uskolert, og i det ytre skilde ikkje livet hennar seg frå andre unge nonner på den tida. Likevel er ho blitt den meste populære helgen i moderne tid, og  i 1997  vart ho av pave Johannes Paul utnemd til kyrkjelærar og er dermed sidestilt med dei viktigaste teologane i kyrkjas historie. Korleis kunne dette gå til ? Thérèse skreiv, ho skreiv ei mengde brev, små dikt og skodespel, men framfor alt ein sjølvbiografi (En sjels  historie) som kom ut året  etter hennar død, og på kort tid vart spreidd i store opplag og omsett til over femti språk. Dersom vi går bak 1800 talets blomerike form møter vi her ei ung  kvinne med djup innsikt i evangeliet og det andelege livet. På denne tida stod katolisismen og protestantismen steilt mot kvarandre, og økumenikk var ikkje ein aktuell problemstilling heller ikke for Thérèse, men hennar innsikt var likevel økumenisk!

Både Martin Luther og Thérèse søkte ein rettvis Gud, og begge reagerte på uheldige utslag i samtidas religiøsitet med vekt på gjerningar, askese, bot og soning. Men reaksjonsforma var ulik, den svenske forfattaren Gunnel Vallquist  skriv om dette:
«Så smånigom skulle det stå klart att denne lilla nunna, utan några teologisk spekulationer og utan någon polemik….. gjort rent hus med precis detsamma som Luther med så mycket buller og bång gått til storm emot: kravet att man måste prestera något för att bli förtjänt av Guds kärlek.” (Svenska Dagbladet 1973)

Luther søkte ein nådig og rettvis Gud og fann svar i Paulus brev til Romarane.For Thérèse var og Paulus viktig, og ho noterte dei same versa som Luther la vekt på i sitt breviarium.  Vel så viktig for henne var ein del tekstar frå Det gamle testamentet, framom alt  Jesaja 66. 12-13: « De skal suga, berast på armen og voggast på fanget. Som ei mor trøystar barnet sitt, slik vil eg trøysta dykk.»  Er Gud primært rettvis eller miskunnsam? Thérèse skjer igjennom og skil ikkje mellom desse eigenskapane, Gud er alltid miskunnsam og rettvis, ein kan ikkje skilja desse eigenskapane på same måte som vi ikkje kan skilja tru og kjærleik. Hos Thérèse er trua ein av kjærleikens eigenskapar. Kjernen i Thérèses bodskap blir ofte kalla « den vesle vegen» - vi er heilt avhengige av Guds nåde, vi står framom Han med «tomme hender», vi er små og svake og har ingen prestasjonar å visa til. 
Thérèse har hatt enorm betydning for mange katolikkar, i Frankrike er det knapt ei kyrkje utan eit alter vigd til henne, vi er mange som er glade i «vår vesle Thérèse». Hennar økumeniske innverknad  er ikkje så klar, men då Den katolske og lutherske kyrkja kom med felleserklæringa om rettferdiggjeringa i 1999 trur eg Thérèse hadde «eit ord med i laget». Ho ville utan tvil gått god for følgjande sitat:
«Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller og setter oss istand til å gjøre gode gjerninger». (Erklæringen 3.15)

Karmelittmunk Wilfrid Stinissen ocd skriv: «Thérèses økumeniske betydning er nok mykje større enn vi har innsett, og på dette området har vi sikkert store overraskingar i vente.»
Relikvievalfarten til Thérèse og hennar foreldre blir difor  ikkje eit bisart
 skodespel frå barokken, men eit høve til å setja fokus på det sentrale i evangeliet: «Ordet vart menneske», vi er kalt til bøn og omvending, vi blir frelst og heilaggjort av Guds nåde  åleine og ikkje ved  eigne prestasjonar.

                                                                Relivieskrinet

Poetica: Melderskin

Dikt om fjellet Melderskin (1426 moh) som stod i lokalavisa Grenda i september.


søndag 14. oktober 2018

Vår Frue av Rosenkransen

13. oktober feira vi "Vår Frue av Rosenkransen" med messe og Mariaprosesjon etterpå. Fullsatt kyrkje og stor deltaking i prosesjonen med kors og Mariastatue og alle med sine små lys som dei løfta opp når vi i felleskap song Ave Maria !. Vi ba Rosenkransen og Fatima bønene på ulike språk representert i vår menighet. Det gav ei sterk kjensle av fellesskap på tvers av nasjonar og språk. Planen er at dette skal bli ein årleg tradisjon 13. oktober som er dagen for den siste Mariaopenberringa i Fatima med det såkalla solunderet. Oktober er Rosenkransmånaden og vi blir oppfordra til å be og meditera over dei evangeliske mysteria med Marias hjelp.


                                            Engelen brakte Maria det glade budskap

                                                   Hill deg Maria, full av nåde

Je vous salue Marie, pleine de graces
                                             
                                       Ave Maria, cheia de graca, o Senhor e convosco

onsdag 10. oktober 2018

Relikvievalfarten

I løpet av oktober - november i år vil relikviane til Den heilage Therese av Jesusbarnet (Lisieux) og hennar heilage foreldre Louis og Zelie Martin vitja kyrkjelyder og kloster i heile Norden. Mange pilegrimsmål er knytta til ein særskilt helgen/helgegrav, og vi er vant med dra heimanfrå på pilegrimsreise, no opplever vi det motsatte, dei heilage kjem til oss!

Å æra relikviar er fjernt for alle protestantiske kristne og nok og for mange katolikkar, iallfall norskfødde konvertittar ( kanskje har vi her  noko å læra av våre nye katolske landsmenn ?). Relikviekulten skriv seg frå oldkyrkja, dei kristne samlast på martyrgravene til bøn og feiring av eukaristien. Det er og omtalt fleire stadar i Bibelen, Relikviar kan bare forståast i lys av inkarnasjonen og den oppgraderinga av alt jordisk det innebar. Likeeins har relikviar ingen funksjon dersom dei ikkje peikar mot Jesus Kristus og leiar oss til ein djupare relasjon med Han.

Relikvievalfarten starta i Stockholm 29. september, og kom til Oslo 6-7 oktober , til Stavanger 8-9. oktober og vidare nordover til Bergen.
Feiringa i St. Svithun kyrkja om kvelden og ettermiddagen  mandag 08. oktober vart ei vakker og nåderik oppleving for ei fullsatt kyrkje. Om natta var det bønevake, før ein sa farvel til dei heilage neste formiddag med rosenkransandakt og messe.


"Hellige Therese, Louis og Zelie, vi hilser dere velkommen til vår menighet og ber om deres forbønn for oss."

"La oss hilse helgenenes relikvier velkommen ved å lovsynge Gud sammen med de hellige"








" Må Gud, de helliges glede og ære, som har stilt dere under de hellige Thereses, Louis og Zelies mektige forbønn, velsigne der med evig velsignelse."



" Vi må forstå denne valfarten, hvore relikviene av Therese og hennes foreldre kommer til oss, som et synlig, ja, legemlig uttrykk for Guds uendelige barmhjertighet mot sitt folk. De minner oss også om vårt eget kall: å la oss forvandle av Guds nåde i Jesus Kristus. Da kan  vi gi Evangeliets budskap videre til alle vi møter på vår jordiske vandring. Siden Therese kommer hit sammen med sine foreldre, blir vi også minnet om familiens store betydning. Therese vokste opp i en dypt troende familie, og fikk der ta imot sin tro og sitt kall. Vi ber om at relikvievalfarten blir til velsignelse for alle familier. Måtte Therese og hennes foreldre hjelpe oss alle å åpne oss for Faderens kjærlighet, så vi med Den hellige ånds hjelp kan følge Jesus stadig mer trofast. Slik blir vi troverdige vitner som kan dele vår tro med andre. Det finnes så mange mennesker i vårt land som, bevisst eller ubevisst, venter på budskapet om Guds uendelige barmhjertighet og vår verdighet som hans elskede barn."

( fra den nordiske bispekonferansens hyrdebrev)

tirsdag 2. oktober 2018

St.Volodomyrs katedral

Vi føl Ivana Franka gata frå høgdedaget bak, og så dukkar brått katedralen opp, St. Volodomyr med vakre blå kuplar, okergule murar som varmer i kveldssola. Inne er det ikkje stille, ein jamn straum av truande går ut og inn av katedralen, lys  blir tent, ikonar æra med kyss og bøygde hovud, krossteiknet frå høgre mot venstre og ikkje motsatt som hos oss. Ved inngongen fleire utsalg av ikonar, lys og andre religiøse gjenstandar. Vi undrast kva gjorde 70 års propaganda for ateismen ?

St. Volodomyr katedral overlevde bolsjevikstyret i motsetnad til mange andre kyrkjer i Sovjet-Unionen. Kyrkja fungerte som museum for ateismen frå 1920 talet til etter krigen då kyrkja på ny vart opna.Katedralen vart fullført i 1882 og er altså ikkje gammal, bakgrunnen for det var 900 års jubileet for storfyrste Volodomyr av Kiev (Vladimir eller Valdemar) kristning av Kiev. Katedralen vart for ein stor del bygd for innsamla midlar.  Dette vart etter kvart eit senter for den urainsk - ortodokse kyrkja og er det på ny no. Igjen lyder ortodokse bøner og hymner på ukrainsk under dei mektige kuplane.
Men det er ein bakside av politisk art, det går før seg ein bitter strid mellom ortodoks truande som er lojale mot Moskava patriarkatet og dei som føl den uavhengige ukrainske kyrkja- Kiev patriarkatet.

Volodomyr( 958 - 1015) var storfyrste av Kiev, han blir og kalla den heilage eller den store alt etter samanhengen. På mange måtar har han ein tilsvarande funksjon i Ukraina som Olav den heilage hos oss. Volodomyr hadde også sterke band til Norge, i striden etter farens død måtte han flykta og søkte då hjelp hos Håkon jarl som hjelpte han med ein hæravdeling. Sonen Jaroslav som styrte landet frå 1019 - 1054 var vertskap for Olav den heilage då han drog i eksil. Jaroslav hadde ei dotter Elisaveta (Ellisiv på norsk) som vart gift med Harald Hardråde og altså dronning av Norge ein periode på 1000 talet!




           På ein utstilling fann vi denne moderne versjonen av dronning Ellisiv