søndag 31. januar 2016

Poetica:Kyndelsmesse

 «Herre, no lèt du tenaren din fara herifrå i fred,
          slik som du har lova.
       
  
 For mine auge har sett di frelse,
       
  
 som du har gjort i stand like for andletet på alle folk,
       
   
eit lys til openberring for heidningane
          og til ære for folket ditt, Israel.»


(Luk 2:29-32)

2,februar feirar vi det som frå gammalt har navnet Kyndelsmesse. Det var heilagdag fram til  1770, og vart lenge feira som ein viktig dag i kyrkjeåret.På primstaven var dagen avmerka med ein sjuarma lysestake.Det offisielle navnet er no "Praesentatio Domini" - Herrens framstilling. Med det legg ein vekt på at dette primært er ein Kristusfest.  Simeons lovsong frå Lukasevangeliet blir nytta kvar kveld i kloster verda rundt når ein ber dagens siste tidebøn, kompletorium.

                                                     Kyndelsmesse
Som dei gamle kveikjer oljelampen
når Simeon løfter opp barnet
eit svakt og jamnt ljos omsluttar dei to
stør seg på brune lafta veggar
og  nedbrotne søylegangar
der det dryp frå taket
over mildver og holkeføre
trø varsamt no
snart skal du bera fram ljoset !

fredag 29. januar 2016

Poetica:Saulus på veg til Damaskus

"Men då han var på veg og nærma seg Damaskus, stråla det brått eit lys frå himmelen omkring han. Han stupte til jorda, og høyrde ei røyst som sa: Saul, Saul, kvifor forfølgjer du meg ? "                  (Apg 9:4-5)
25.januar feirar vi minnedagen for Paulus omvending like utanfor Damaskus der han var på veg for å leggja kristne i lenker. Brått skjer det noko og livet hans blir snudd opp ned for alltid, og vel ikkje bare for han men for alle dei som  fekk bodskapen gjennom hans tale og brev.
I dag skaper Damaskus også andre assosiasjonar, ein av dei mest brutale og meningslause krigshandlingar verda har sett !




Vegen til Damaskus

I eit glimt det uskapte lyset
og så støv og blod
mørkre svir mot hornhinna
bileta sprekk i tusen bitar
der det i tida skal lyda
skrik og skotsalver.
Kven løftar då ondskapen
frå skuldrane dine ?
Kven let blikket ditt
sjå klårt igjen ?
Ikkje gårsdagen men framtida
der breva ber bodskapen uavkorta .
Kom lys, omskap vårt mørkre !




                            Caravaggios versjon av Saulus omvending ved Damaskus

torsdag 21. januar 2016

Teresa de los Andes, den femte Teresa.

I Karmel har vi fem helgener med navnet Teresa. Tre er kjent for de fleste, de to siste er nok mindre kjent. I tillegg til Teresa av Avila, Thérèse av Lisieux, (Jesusbarnet), og Teresa Benedicta av Korset (Edith Stein) har vi, Teresa Margaret av det Hellige hjertet som levde på 1700 tallet og altså Teresa de Jesus de los Andes (1900-20) som denne artikkelen handler om.

Teresa de los Andes ble saligkåret av pave Johannes Paul i 1987 og kanonisert 21. mars 1993. Hun er den første chilener som formelt er erklært som helgen. Minnedagen er 13. juli ,og Teresa er skytshelgen for ungdom.

Teresa døde bare 20 år gammel, og det er mange paralleller mellom henne og hennes litt eldre navnesøster Thérèse av Lisieux. Begge vokste opp i fromme, borgerlige familier, begge kjente tidlig kallet til Karmel og døde etter relativt kort tid i klosteret, og begge fikk etter sin død et raskt voksende ry som hellige.

Teresa de los Andes ble født Santiago i Chile 13. juli 1900. Familien var velstående og gudfryktig, og hun vokste opp med foreldre, fem søsken og storfamilien rundt seg. Alt som barn fremstod hun som svært from. I 1906, kort tid etter det store jordskjelvet i Santiago, skrev hun i dagboken at hun gav sitt hjerte helt til Jesus. Hennes døpenavn var Juana Enriqueta Josefina de los Sagrados Corazones (av det hellige hjerte) Fernandez y Solar, i kortform Juanita. Teresa de Jesus ble hennes klosternavn. Som ungdom var hun utadvendt, glad i venner og sport (svømming, tennis, ridning), men samtidig en jente med et rikt indre liv og hele tiden med øye for andres problemer og lidelser. Hun organiserte katekismeundervisning for barn, og hjelpte fattige og syke. Alle rundt henne så at det var noe ved Juanita som skilte henne fra alle hennes jevnaldrende venner.

Juanita kjente tidlig kall til klosterlivet, og etterhvert mer spesifikt til Karmelordenen. Hun leste «En sjels historie» av Thérèse av Jesusbarnet som fjortenåring, og var nok inspirert både av den og av Elisabeth av Treenighetens skrifter. Som syttenåring hadde hun for første gang kontakt med Karmel i landsbyen Los Andes ca ni mil fra Santiago. To år senere fikk hun farens tillatelse til å tre inn der som postulant, og i oktober 1919 ble hun ikledt og kunne begynne sitt novisiat. Juanita - Teresa fikk bare elleve måneder i klosteret. Mot påsketider 1920 ble hun alvorlig syk og etterhvert diagnostisert med livstruende tyfus. Like før hun døde 12. April, fikk hun avlegge sin løfter «in periculo mortis» - i dødsfare uten å ha fullført novisetiden. Ved begravelsen to dager senere strømmet folk til klosterets kapell. Ryktet om Teresas hellighet hadde alt begynt å spre seg. Teresa blir en svært populær helgen, ikke minst blant unge, og mange kom med vitnesbyrd om hennes forbønn. Hun etterlot seg ikke en selvbiografi slik som Thérèse av Lisieux, men hennes brev og dagbøker er utgitt. Etterhvert blir Teresas gravsted et viktig valfartssted i Chile.

Teresa de Jesus de los Andes, Elisabeth av Treenigheten og Thérèse av Jesusbarnet, karmelittnonner som døde unge etter et tilsynelatende ordinært og begivenhetsløst liv både i verden og i klosteret. I verdens øyne vil deres liv fremstå meningsløst og ubetydelig, under nådens synsvinkel det stikk motsatte. Det er vanskelig å overvurdere den betydning disse tre har hatt på svært mange katolikkers indre liv, ja på hele Kirkens indre liv.

Tekster fra Teresas brev:

Når man får lære Gud å kjenne, når han i bønnens stillhet opplyser sjelen med en stråle av sin uendelige skjønnhet, når han opplyser forstanden med sin vishet og makt, og når han antenner sjelen med sin godhet og barmhjertighet, må man betrakte alt som hører jorden til med sorg. Og sjelen, som holdes fanget gjennom kroppens behov og de krav som de sosiale omgivlesene stiller til den, kjenner hvordan den befinner seg i landflyktighet og sukker med brennende lengsel etter uopphørlig å få skue den uendelige horisont som utvides jo mer man betrakter den, for i Gud finner man ingen grenser.”1

Hvem kan gjøre meg lykkeligere enn Gud? I ham finner jeg alt. Hvilken uendelig avgrunn finnes det ikke mellom Den Allmektige Gud og hans skapning? Men han forsmår ikke å stige ned til den og forene seg med den og guddommeliggjøre den.”





torsdag 7. januar 2016

Epiphany poem

Epifania Domini - Herren openberring eller Heilage tre kongers fest for oss i Vesten, for dei austlege kristne som føl den julianske kalenderen er det 6. januar som er starten på julefeiringa. Denne dagen var og den opprinnelege feiringa av Jesu fødsel og dåp. Først på slutten av 300 talet vart feiringa lagt til 25. desember, og 6. januar vart Jesu dåp og openberring minna. Etter kvart vart dette og ein festdag for dei tre vismennene frå Austerland som kom for å hylla Jesubarnet.

Eg vender meg igjen til George Mackay Brown, poeten frå Orkenøyane, har har naturlegvis også eit dikt om Epifani:

The red king
       Came to a great water. He said,
                 Here the journey ends.
                 No keel or skipper on this shore.

The yellow king
        Halted under a hill. He said,
                 Turn the camels round.
                 Beyond, ice summits only.

The black king
       Knocked on a city gate. He said,
                 All roads stop here.
                 These are gravestones, no inn.

The tree kings
       Met under a dry star.
                  There, at midnight,
                  The star began its singing.

The tree kings
       Suffered salt, snow, skulls.
                   They suffered the silence
                   Before the first word.
        
                 



tirsdag 5. januar 2016

Poetica:Epifani

                  Epifani

Kven visar veg for menn
som rir frå aust mot vest ?
Kven let lykta skina i vinternatta
for ukjente reisande ?
Morgonstjerna skrått over synsranda
snart vert dagen løfta ut av nattemørkret
og lyset er oss nærare enn nokon gong før.
Skrinet kan opnast,gåvene pakkast ut.
Barnet blundar.
Mora vaker.
Verda smiler.
Kom takksemd, kom til oss i dag !




mandag 4. januar 2016

Syrias martyrar

Vi har nyleg feira minnedagen for Stefanus, Kyrkjas første martyr. Vi opplever i dag at Kyrkja har fleire martyrar enn på lang tid, ikkje minst i Syria og Irak. Når vi rundar nyttår går krigen i Syria inn i sitt femte år og situasjonen for sivilbefolkninga, ikkje minst den kristen minoriteten, er verre enn nokon gong. Mange er drept, og mange er flyktningar internt eller i nabolanda. Før krigen var omlag ti prosent av syrarane kristne, ingen veit kor mange som er igjen i landet i dag, men det er liten tvil om at ein stor del av dei er flyktningar. Dei som ikkje har flykta ser nok etter kvart dette som einaste utveg. Ekstra tragisk er det for armenarane som kom som flyktningar til Syria  etter folkemordet utført av tyrkarane under  første verdskrig. Mange av dei slo seg ned i Aleppo som no berre er ein ruinhaug. I dag opplever armenarane litt av det same som oldeforeldrene og tippoldeforeldrene gjorde for vel hundre år sidan !
På julafta hadde Washington Post ein artikkel om dei syriske flyktningane i Libanon, nær ein million syrarar er flyktningar i nabolandet. Journalisten møter ein familie som ser tilbake på julefeiringa i heimlandet. Dei går til messe, ønskjer naboane god jul, kjem heim til julemiddagen med familien, barna leikar rundt juletreet. Men dette er bare minne, det er ei tapt tid, for første gong på nesten to tusen år blir det ikkje feira julegudsteneste i mange landsbyar i Syria og Irak. Det er vanskeleg å finna ord for kor tragisk dette er ! Kva kan vi gjera ? Vi kan iallfall  minna om dette gong etter gong, og aldri gløyma dei forfølgde. Dessutan har forbøn gjennom heila Kyrkjas historie vore ei sterk kraft i kampen mot det vonde !

                                Syriske kristne feirar jul som flyktningar i Libanon