Wislawa Szymborska

Wislawa Szymborska (1923-2012) er blitt kalt poesiens superbestemor eller og verdenspoesiens grand old lady. Kanskje ikkje ufortjent då ho var aktiv som forfattar like opp til sin død for to år sidan nesten nitti år gammal. Wislawa Szymborska levde det meste av livet i Krakow, ho markerte seg hovudsakleg som lyrikar, men og som essaysist og omsetjar av fransk litteratur til polsk. I ungdomen var ho inspirert av sosialismen, men forlet partiet i 1966 og hadde seinare kontakt med dissidentar. I 1966 fekk ho nobelprisen i litteratur.
Szymborskas tema er menneskelivet i alle sine fasettar, ho skriv med utgongspunkt både i den store kosmiske synsvinkel og den vesle daglegdagse. Livet er vilkårleg og til låns, ingenting er gjev på førehand, men vi har likevel grunn til å vera takksame for å vera til. Ofte dreg ho inn naturvitskap som ho heile livet var levande interessert i, i dette ligg det både ei sterk sansande naturoppleving, men også eit engasjement for det miljøet vi alle er avhengig av.
Utvalg av dikt frå 2002-2012 kom i fjor på Tiden forlag omsett av Christian Kjelstrup som og har intervjua henne før ho døydde i 2012.

Notat

Livet er den eneste måten
å dekkes med løv på,
hive etter pusten i sanden,
stige til værs på vinger;

å være en hund,
eller stryke den over den varme pelsen;

å skille smerte
fra alt som ikke er det:

å komme seg på innsiden av det som skjer,
se noe fra flest mulig synsvinkler,                                                                     
å strebe etter å trå minst mulig feil;

En enestående sjanse
til et øyeblikk å erindre
en samtale som fant sted
med lampen slått av:

og i det minste en gang
snuble i en stein,
bli dyvåt når det bøtter ned med regn,
legge fra seg nøklene i gresset;

og å følge en gnist i vinden med øynene;

og uten stans fortsette med å gå glipp av
noe viktig.

Tre høyst merkverdige ord

I det jeg uttaler ordet Framtid,
tilhører den første stavelsen allerede fortiden.

I det jeg uttaler ordet Taushet,
bryter jeg den.

I det jeg uttaler ordet Ingenting
skaper jeg noe som ikke kan rommes av noe tomrom