Notre Dame de Paris - eit gjensyn

Nôtre Dame de Paris

Eg deler deg med så mange

alle dei som kvar dag kjem her

for første gong eller som ein dagleg vane,

dei som berre kjem for å sjå og dei som vil tilbe.

Likevel kjennest det som du er mi

på ein heilt spesiell måte

ei eg ikkje kan dela med andre

kanskje med unntak av Paul Claudel ?

Vi møtest så sjeldan,

men gjensynet er desto varmare

når eg finn min plass ved alteret til Thérèse,

i eit av kapella bak hovudalteret,

eller ved søyla til høgre der Paul Claudel

lytta til Magnificat første juledag !

Du vigd til henne som sa ja og aldri angra

og difor kan løfta mine bøner inn til

det som er svar på alle bøner.

"Å min Gud - jeg minnes denne skumring hvor vi var alene, ansikt til ansikt med hverandre, de mørke vinterdagene i Notre Dame. Jeg holdt meg helt nederst, og opplyste ansiktet til den store bronse- Kristus med et vokslys til 25 centimes. Den gang var alle imot oss - vitenskapen, fornuften. Alene troen bodde i meg, og jeg betraktet deg i stillhet lik en mann som foretrekker sin venn."

Paul Claudel