Fra konflikt til fellesskap

Kronikk som står i dagens utgave av Fædrelandsvennen

Fra konflikt til fellesskap

Mediabildet gir ofte inntrykk av at mange av dagens konflikter går langs religiøse skillelinjer. I Midt-Østen muslimer mot jøder og kristne, i India hinduer mot muslimer,i Myanmar buddhister mot muslimer for å ta noen eksempel. Årsaken til stridigheter er sammensatte, men vi kan ikke lukke øynene for at religionen ofte blir brukt for å fyre opp under konflikter. Hva er så alternativet ?

Vi markerer i år at det er 500 år siden reformasjonen,Europa ble splittet i en katolsk og en protestantisk del med etterfølgende blodige oppgjør helt opp til våre dager. Under markering av reformasjonen i Lund i fjor høst deltok pave Frans sammen med ledere for Det lutherske verdensforbund. Tonen var avslappet og forsonende, noe som ville vært utenkelig bare 50-60 år tilbake i tiden. I katolsk sammenheng representerer Det andre Vatikankonsil (1962-65) et avgjørende skille ikke bare internt, men ikke minst i forhold til både andre kirkesamfunn og ikke kristne religioner.

I etterkant av konsilet ble det åpnet for samtaler som mellom annen førte fram til den katolsk-lutherske felleserklæringen om rettferdiggjørelsen i 1999 og dokumentet «Fra konflikt til fellesskap» i 2013 som jeg har hentet overskriften fra. Etter 500 år ser man endelig at det er mer som forener enn som skiller.

Et av de siste og minste, men ikke minst viktige dokumentene fra Det andre Vatikankonsil  er «Nostra Aetate» (Vår tid) som tar for seg

kirkens forhold til andre religioner. Dokumentet la vekt på at menneskeheten er ett knyttet sammen gjennom et felles opphav,men alle søker vi sannheten på vår måte. «Den katolske kirke forkaster intet av det som er sant og hellig i disse religioner.» er en sentral setning i dokumentet. Samtidig poengteres det at Jesus Kristus  er det religiøse livs fulle fylde. «Nostra Aetate» la grunnlaget for en religionsdialog som ikke minst pave Johannes Paul II la vekt på i sine tverr-religiøse samlinger i Assisi. Vi er uenige, men vi kan be samtidig og på samme sted om fred og forsoning. Pave Frans har fulgt opp dette mellom annet ved sitt møte med muslimer i Den sentral afrikanske republikk i 2015, og nå nylig på fredsmøtet mellom kristne og muslimer i Egypt.

Dialog mellom kristne og muslimer er i en verden der islam assosieres med terror og ekstremisme viktigere enn noen gang. Jeg har tro på det personlige møte med andre ansikt til ansikt, håpet ligger i «den annens ansikt».Til tross for at det ser mørkt ut ikke minst i Midt-Østen må vi ta vare på lyspunktene, et av de er den pakistanske imamen Tahir Ashrafi. Han var tidligere Taliban tilhenger,men er i dag, til tross for dødtrusler,en forkjemper for kristne, hinduer og kvinners rettigheter. For en del år tilbake holdt sosialantropolog Unni Wikan som har inngående kunnskap om arabisk kultur, et foredrag i Kristiansand. Det som gjorde størst inntrykk på meg var hennes skildring av egyptiske foreldres fortvilelse over sønner som gikk arbeidsledig og så ble dratt inn i

radikale islamistiske miljø.

Fra konflikt til fellesskap, fra fordømmelse til dialog! Vi forstår umiddelbart hva konflikt innebærer, men hva som  ligger i begrepet dialog er ikke så innlysende. Dialog er opprinnelig et latinsk litterært begrep, det blir av enkelte karakterisert som den fjerde samtaleform ved siden av debatt, diskusjon og forhandling. I debatt er målet å vinne over motstanderen og overbevise om at vi har rett, i forhandling er målet enighet – konsensus, diskusjon er en saklig utveksling av argument gjerne av faglig karakter. Dialogen skiller seg  avgjørende fra disse samtaleformene, målet er ikke å overbevise den andre om at jeg har rett, det er heller ikke å oppnå enighet. Dialogen kan  sånn sett bli sett på som et mål i seg selv, men dersom man ikke har visse grunnleggende forutsetninger og målsetninger blir det fort bare diffust «koseprat». For å oppnå en fruktbar dialog må vi naturlig nok ha evne til rasjonell kommunikasjon og ikke minst lyttende nærvær, alltid lytte mer enn vi taler! I bunnen må vi så ha de tre grunnforutsetningene: tillit, åpenhet og likeverdighet.

I religionsdialog er ikke absolutt enighet mulig og kan heller ikke være målet, men kan vi likevel nå delmål? En av vår tids største filosofer er amerikanske John Rawls ( 1921-2002),han gav viktige bidrag til hvordan skape rettferdighet i et pluralistisk samfunn. Et av hans sentrale begrep er «overlappende enighet» (overlapping consensus),som umiddelbart gav meg positive assosiasjoner også i forhold til religionsdialog. Vi har ulike ståsted og vil aldri bli helt enige, men vi kan la uenigheten ligge og møtes i det vi er «overlappende enige» om: rettferdighet, fred, forsoning, menneskerettigheter.

Frode Thorup

Representant for St. Ansgar katolske kirke i styret for FTL Kristiansand

                                        Pave Frans i Egypt april 2017