Kropp og medvit

Eg vender tilbake til Henry Marsh og boka "Do no harm" der han har eit kapittel med tittelen "Akinetic mutism" som handlar om pasientar med alvorleg hjerneskade og som blir liggjande i ein vegetativ tilstand i årevis. Han innleiar med sitt synspunkt på kropp og sjel: " Neuroscience tells us that it is highly improbable that we have souls, as everything we think and feel is no more or no less than than electrochemical chatter of our nerve cells. Our sense of self, our feelings and our thoughts, our love for others, our hopes and ambitions, our hates and fears all die when our brain die."
Mange vil oppfatta dette som ei reduksjonistisk tilnærming, vi gjev slepp på tanken om eit liv uavhengig av kroppen og medvitet blir redusert til celler, synapser og biokjemiske signal. Henry Marsh ser ikke dette som reduksjonisme, men ei oppgradering av materien  "into something infinitely mysterious." Han har eit poeng her for vi anar ikkje kva medvit er for noko, har kvar celle litt medvit i seg, eller kor mange nevroner(hjerneceller) skal det til for å skape eit sinn medvite om seg sjølv ? Det er eit mysterium uansett om eit reknar med noko utanfor materien eller ikkje!

Henry Marsh blir kontakta av ein nevrologkollega som har tilsyn med ein pleieheim for pasientar med alvorleg hjerneskade. Ei kvinne som Marsh opererte for ei misdanning i kartreet mange år tidlegare ligg her, ho fekk ein livstrugande blødning og vakna aldri opp igjen. Nevrologen vil at Henry Marsh skal sjekka om slangen som avlastar trykket i hjernen fungerar. Han køyrer ut til denne pleieheimen ein haustkveld, og det går relativt greit å sjekka at den trykkavlastande slangen fungerar. Det som gjer inntrykk er at denne kvinna som tilsynelatande er i koma kan røra på ein finger og kommuniserar med ein slags "morsekode", ho takkar han og ønskjer han  godkveld. Ho ser altså ut til å ha tankar og rasjonelt medvit trass i ein tilsynelatande vegetativ tilstand! Vi har tidlegare fått eit sterkt inntrykk av dette gjennom den franske redaktøren som var fullstendig lamma etter hjerneslag og skreiv boka "Dykkerdrakt og sommerfugl" ved å blinka med det eine auget.( det er også lagd ein film om dette med same navn, Kan tilrådast!)
Det andre som gjer inntrykk er navneskilta på dørene, Marsh kjenner igjen mange av sine tidlegare pasientar,der operasjonen var mislukka og dei enda opp som permanent pleietrengande. Igjen den hårdfine balansen mellom triumf og tragedie. Marsh har tenkt på seg sjølv som ein lege som ikkje berre hugsar sine triumfar, men også sine tabbar, men her var "several patients I had already forgotten." Vi gløymer kanskje våre feil og tabbar for å kunna gå vidare i livet ?

Sjølv om han ikkje reknar med nokon realitet utover det materielle gjer personalet på pleieheimen som blir dreva av ein katolsk nonneorden, inntrykk på han, dei "were very caring and friendly."  Vidare skriv han med respekt og beundring: " The devout Catholic staff did not accept the grave lesson of neurosience - that everything we are depends upon the physical integrity of our brains. Instead, their ancient faith in an immaterial human soul meant that they could create a kind and caring home for these vegetative patients and their families."