Håpets pilegrimer

 

Håpets pilegrimer

«Håpets pilegrimer» (Peregrinantes in spem) er temaet for Jubelåret 2025 som innledes med at pave Frans åpner Den hellige dør i Peterskirken julaften. Gjennom hele 2024 har vi i bønn forberedt oss på dette året i håpets tegn. Kanskje lever vi i en tid preget av håpløshet, men paven oppfordrer oss til ikke å miste håpet til tross for kriger, uro og klimakrise. Håpet er den andre av de såkalt teologale dyder som Paulus skriver om i det første brevet til korinterne.

«Så blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.»

Den franske forfatteren, aktivisten og patrioten Charles Péguy (1873-1914) falt i slaget ved Marne helt i begynnelsen av Den første verdenskrigen. Noen år før det hadde han funnet tilbake til sin katolske tro. I det store diktverket «Forhallen til Håpets mysterium» (Le Porche du Mystère de la Deuxième Vertu) som kom i 1911 skildrer han Håpet på en unik og gripende måte. Péguy ser for seg Tro, Håp og Kjærlighet som tre søstre, to store og så den lille «imellom sine to store søstre.» Den lille representerer Håpet, men «Håpet er ingen selvfølge.»  Mange kjenner seg nok igjen når han så  skriver: «Og det lette, det er å gå nedover, det er å fortvile, og fortvilelsen er den store fristelsen.»

Men så er det på mirakuløst vis den minste søsteren som løfter alt oppover. «Det er hun, den lille, som trekker alt» for hun ser det som skal bli og hun elsker det som skal bli. Håpet er tilsynelatende så lite, «litt bortkommen i skjørtene på sine søstre», men likevel er det hun som løfter oss ut av fortvilelsen. La oss ta godt vare på denne minste søsteren når vi går inn i Jubelåret.

Det er hun, den lille, som trekker alt.

For troen ser bare det som er,

Mens hun ser det som skal bli.

Kjærligheten elsker bare det som er,

Mens huns elsker det som skal bli.

Troen ser det som er

i Tiden og i Evigheten.

Håpet ser det som skal bli

i Tiden og i Evigheten.