"Alene"

Dikt og prosa i samling av fjorårets nobelprisvinnar Tomas Transtømer er mesterleg omsett av Jan Erik Vold og utgjeve på Gyldendal forlag.
I samlinga " Klanger och spår" frå 1966 har Transtrømer eit todelt dikt med tittelen "Alene". Det skildrar den brå og avgjerande augneblinken når ein ser døden i kvitauga. Det er til ettertanke(som alt Transtrømer har skreve).

Alene

Her var jeg like ved å omkomme en kveld i februar.
Bilen gled sidelengs på holka, over
på feil side av veien. De møtende bilene -
deres lykter - kom nærmere.

Mitt navn, mine jenter, mitt arbeid
rev seg løs og ble igjen lenger bak, tause,
stadig fjernere. Jeg var anonym
som en gutt i en skolegård omgitt av fiender,

Møtende trafikk hadde veldige lys.
De lyste på meg mens jeg styrte og styrte
i en gjennomsiktig skrekk som fløt som eggehvite.
Sekundene vokste - man fikk rikelig plass der -
de ble store som sykehusbygninger.

Man kunne nesten stanse opp
og puste ut et øyeblikk
før man ble knust.

Da oppstod et feste: et hjelpende sandkorn
eller et velsignet vindkast. Bilen kom fri
og for raskt tvers over veien.
En stolpe dukket opp og knakk - en skarp klang - den
fløy avgårde i mørket.

Til det ble stille. Jeg satt der i selen
og så hvordan noen kom gjennom snødrevet
for å se hva det ble av meg.