De hellige Thérèse Martin og Théophane Vénard.

 

De hellige Thérèse Martin og Théophane Vénard.

Vi er mange som har våre favoritter blant helgenene, men også helgener har sine favoritter. Thérèse Martin hadde et nært forhold til den hellige Cecilia og den hellige Jeanne d’Arc, mindre kjent er det at hun på slutten av sitt liv fikk kjennskap til «en bror i ånden», presten, misjonæren og martyren Théophane Vénard (1829-61). Han døde flere år før Thérèse ble fødd, og ble helligkåret av pave Johannes Paul først i 1988.I november 1896 knapt et år før hun går ut av dette livet får Thérèse kjennskap til Théophanes biografi og korrespondanse, og hun ser nokså snart hvor nær de står hverandre. «Min sjel er lik hans. Han er den som best levde min åndelige barndoms veg.» Hun siterer videre Théophane når hun uttrykker at Herren valgte de små for å forvirre de sterke i denne verden. Jeg stoler ikke på min egen styrke, men på styrken til Han som på korset overvant helvetets krefter.

Hvem var denne Thérèses «bror i ånden»?  Han ble født 21. november 1829 i landsbyen Saint- Loup-sur Thouet i bispedømmet Poitiers sentralt i Frankrike. Han fikk døpenavnet Jean-Théophane. Faren var skolelærer, mor døde i barsel da han var 13 år, to yngre søsken døde som spebarn. Han fikk tidlig tanker om misjonærkallet etter å ha lest om martyren Karl Cornay som ble drept i Vietnam. I 1847 begynte han på presteseminaret, tanken om å bli misjonær vokste i han, men han røpet det bare til søsteren Mélanie som han hadde et nært forhold til. I 1851 sluttet han seg til «Mission Etrangères de Paris», og året etter ble han presteviet. Samme år forlot han Paris sammen med fire ledsagere med kurs for Hong Kong. Planen var å drive misjon i Kina, men av ulike grunner endte han opp i Vietnam. Dette var et farefullt oppdrag da det hadde brutt ut harde forfølgelser av kristne et par år tidligere. Mange hadde lidt martyrdøden. Théophanes tid i Vietnam ble ekstremt strabasiøst preget av sykdom, forfølgelse og flukt der han i lengre perioder måtte skjule seg i huler i jungelen. Han var svært språkmektig og lærte seg på kort tid flytende vietnamesisk. Trass i alle vanskeligheter klarte han å oversette Det nye testamentet dessuten flere andre religiøse bøker til vietnamesisk.

Théophanes misjonærkall forble uforandret og sterkt, og han skriver til broren Eusèbe: «Jeg har elsket og elsker fortsatt folket i Annam med en brennende kjærlighet. Hvis Gud hadde gitt meg mange år, tror jeg at jeg ville ha viet meg fullstendig, med legeme og sjel, til å bygge opp Kirken i Tonkin.»  I november 1860 blir Théophane angitt til myndighetene og arrestert. Han blir plassert i et bur av bambusgrener og bragt til Hanoi for å forhøres. Til tross for store lidelser holder han motet opp, og gjør et sterkt inntrykk på alle som møter han. 2. februar 1861 blir han henrettet ved halshogging. Nyheten om Théophanes død nådde Frankrike først på slutten av året, biskopen av Poitiers holdt da en stor markering av hans martyrium. I 1864 blir hans biografi og brev utgitt, og han blir kjent over hele Frankrike. Slik blir også Thérèse kjent med Théophane, han blir en bror og venn i ånden det siste smertefulle året i livet hennes. Hun hadde et billede av han festet til sengeforhenget, og hun gråt av glede da en relikvie av Théophane ble bragt til henne. 2. februar 1897 forfatter hun en hyllest på sju vers «A Théophane Venard». Thérèse hadde selv et sterkt ønske om å komme til Vietnam som klostergrunnlegger og misjonær, men det ble det naturlig nok ikke noe av på grunn av sykdommen. I Théophane så hun  en som hadde virkeliggjort hennes egen drøm, men Thérèses ønske kom likevel til å bli virkeliggjort på en annen og mer ærefull måte, hun blir utnevnt til skytshelgen for all verdens misjonærer!

Théophanes legeme ble bragt til kongregasjonens kirke i Paris, men hode er oppbevart i Tonkin.  En formell prosess ble åpnet i 1879, den ført til saligkåring i 1909, i 1988 ble han så helligkåret av pave Johannes Paul som en av 117 vietnamesiske martyrer. Minnedagen for alle disse martyrene er 24. november.

                                             Foto: Wikipedia

Vår Frue av Fatima

 I Maria månaden mai markerar vi openberringane i Fatima i 1917. 13. mai er dei tre barna Lucia, Hyacinta og Frans i Cova da Iria litt nord for Fatima for å gjeta sauer. Ved middagstider er dei ferdig med å be rosenkransen då dei brått blir blenda av eit kraftig lys, ei ung og vakker kvinne viser seg så for dei tre barna. Ho opplyser at ho kjem frå himmelen og vil møta dei på same plass og dag kvar månad framover.Ho spør om dei er viljuge til å ofra seg til Gud og ta på seg dei lidingar som blir sendt dei som soning for menneskas synder som krenker Gud og Marias reine hjerte. Ho ber dei og om å be rosenkransen andektig kvar dag. Maria viser seg for barna kvar månad, det ryktes og ei stadig større folkemengde møter opp. Det kulminerar 13. oktober med mange titusen til stades som får oppleva det såkalla solunderet.

Hyacinta og Frans døyr tidleg av influensa, men Lucia som blir karmelittnonne lever til 2005. Ho får møta pave Johannes Paul som fleire gonger vitja Fatima. Attentatet på Petersplassen i 1981 fann stad 13. mai og paven meinte at det var Vår Frue av Fatimas forteneste at han overlevde drapsforsøket! Kula som traff han  finn vi i Fatima, ein liten del av Berlinmuren som fall eit par år seinare er og stilt ut her.

Fatima vart etter kvart eit av Europas viktigaste pilegrimsmål. Mange har opplevd å bli styrka og fornya i trua etter ei vitjing her. Fatima er ein del av portugisisk nasjonalkjensle, og utgjer saman med fado og fotball dei tre F.

I påsketida avsluttar vi messa med Regina Coeli så også i dag.

Regina caeli, laetare, alleluia,
Quia quem meruisti portare, alleluia,
Resurrexit, sicut dixit, alleluia,
Ora pro nobis Deum, alleluia. 

Cardiotissa (eller Kardiotissa) er et gresk begrep som betyr «den som har et hjerte», og refererer til jomfru Maria (Panagia) som viser sympati, barmhjertighet og medlidenhet. Det er også et ikonografisk motiv, navnet på et kloster på Kreta, og en ubebodd gresk øy. 

Dåpsikon som i dag er formelt velsignet av p.Tien St. Ansgar.

Det katolske Nigeria

 Nigeria er Afrikas mest folkerike land, og det åttande mest folkerike i verda med vel 230 millionar innbyggjarar. Landet utgjer vel 250 ulike etniske grupper, religiøst er landet del mellom det muslimske  nord som utgjer vel 50% av folketalet, og det kristne sør som utgjer over 40%. Dei fleste kristne tilhøyrer ulike protestantiske retningar, men vel 12% er katolikkar. Den katolske kyrkja i Nigeria er levande og aktiv med mange nye prestekall. Dette trass i eller kanskje utløyst av brutal forfølging av ytterliggåande islamistiske grupperingar. Nigeria er det landet i verda som har flest kristne martyrar. Katolikkar i Nigeria er også mellom dei mest ivrige når det gjeld å praktisera trua si. Kyrkja har vel 4000 sokn, 9500 prestar og 6500 ordenssøstre. Landet har mange presteseminar og ei rekkje klosterordenar er aktive i landet.

I 1998 vitja pave Johannes Paul landet og saligkåra då landets første helgen, trappistpresten Michael Iwene Tansi ( 1903-64). Han vart fødd i 1903 i landsbyen Igboezunu i det søraustlege Nigeria. Familien høyrde  Ibostamma og praktiserte stammas tradisjonelle religion, noko som fekk katastrofale følger i det ein medisinmann dømde Iwenes mor til døden for hekseri. I og med at faren også døydde tidleg vaks han opp hos slektningar og gjekk der på katolsk skole. Han vart døypt av irske misjonærar og fekk  dåpsnavnet Michael. Han var ein flittig elev og kvalifiserte seg til lærar og var det fram til 1925 då han kjente prestekallet og begynte  på seminaret. Han vart prestevigd i 1937 og verka som meinighetsprest i ulike sogn fram til 1950. Ein av hans katekumener var Francis Arinze som Michael døypte og gav førstekommunion og fermingas sakrament. Han vart seinare erkebiskop og kardinal og mogleg pavekandidat. Michael var ein oppofrande prest som sjølv levde asketisk, men såg rike frukter av sitt arbeid. 

I 1950 tok Michaels liv ein ny retning. Biskopen såg for seg at ein kunne bygga opp eit kontemplativt kloster i bispedømmet og Michael som lenge hadde sett for seg eit klosterkall meldte seg. Han vart sendt til trappistklosteret Mount St. Bernhard og fekk klosternavnet Kyprian. Han avla sine evige løfter i 1956, og levde dei neste åra eit stille klosterliv. Planen var at han skulle tilbake til Nigeria for å grunnlegga eit kontemplativt kloster, av ulike grunnar gjekk dette ikkje og klosteret vart lagt til nabolandet Kamerun. Det var eit hard slag for den fromme munken som etter kvart hadde fått eit ry som ein heilag mann. Dei neste åra forverra hans helsetilstand seg, og han døydde 20. januar 1964 av eit aortaaneurysme. Biskop Arintze tok initativ til å samla dokumentasjon om Michael, og i 1986 vart ein prosess mot saligkåring formelt begynt. Etter at ei ung nigeriansk kvinne med kreft på mirakuløst vi vart frisk tilskreve Michaels forbønn var vegen open for saligkåring. Pave Johannes Paul saligkåra han 22. mars 1998 under si vitjing i Nigeria. Landet fekk dermed sin første helgen.

Nigeria har som nevnt mange martyrar, ein av dei er den unge jenta Vivian Uchechi Ogu f. 1.april  1995. Ho var ei aktiv og from jente som var aktiv i den  lokale menigheten mellom anna i kor og som president i den  lokale Holy Childhood Association. I november 2009 vart ho og søstera bortført og forsøkt valdtekne, Vivian sette seg til motverge og vart drept, søstera lukkast i å unnsleppa takka vera Vivians motstand. Det vart teke initativ til ein saligkåringsprosess etter eit par år og i  2023 vart  den formelt starta og ho vart erklært som Servus Dei - Guds tjener.

                                               Foto: Mount St.Bernhard Abbey