Servant of God Pedro Ballaster

 Vi har i det siste  sett ein markert auke i unge menn og kvinner som søkjer Den katolske kyrkja. Rekordmange vart døypt sist påskenatt, såvel i Australia, USA og Europa. Dette har nok fleire årsaker, i ei verd der alt flyt og moralske grenser forsvinn føler nok mange på eit stort tomrom, og dei leiter etter eit fastare fundament i livet sitt.Som katolske kristne trur vi og at Den Heilage Ande er verksam blant alle  dei som søkjer ei meining i livet. Fleire nye unge helgenar som føredøme og forbedarar fører og unge til Kyrkja. I fjor heilagkåra pave Leo to unge italienske menn, Pier Georgio Frassati og Carlo Acutis, og for fleire andre er det opna ein saligkåringsprosess og dei er erklært som Guds tjenar, det første steget til å bli helgenkåra.Eit døme på det er ein ung mann frå England, Pedro Ballester Arenas. Han vart fødd i Manchester 22. mai 1996 som den eldste av tre brødre. Foreldrene kom frå Spania, dei var djupt truande katolikkar og medlemmer i organisasjonen Opus Dei. Opus Dei vart  grunnlagt i Madrid i 1928 av  presten Josemaria Escriva, og har som målsetting at dagleglivets arbeid skal åpna opp for å møta Gud og tjena sine medmennesker. Pedro vart og medlem av Opus Dei frå 2013.

Lik Den heilage Carlo Acutis viste Pedro seg tidleg som eit uvanleg fromt barn. Han var sosial , vennekjær, og viste alltid uvanleg omsorg for alle rundt seg. Han var klar på si tru, og påverka andre i sin omgangskrets til å ta trua på alvor. I 2014 byrja han å studera kjemi, men fekk etter kort tid kraftige ryggsmerter som viste seg å vera langtkomen beinkreft i bekkenet. Dei neste åra vart prega av behandlinga og sjukdomen som i lange periodar var svært smertefull.Pedro klarte å halda fast på trua og sjå ei meining i det han mått gjennomgå.Han opplevde at hans liding var for Kristus og Kyrkja som Paulus skriv i brevet til Kolossarane 1:24.

“No gleder eg meg over det eg må lida for dykk, og det som enno manglar i Kristi lidingar, det utfyller eg med min eigen kropp; eg lid for hans kropp, som er kyrkja.”

Pedro døydde av sjukdomen 13. januar 2018. Som for dei to andre eg innleiingsvis nemnde vart han etter kvart sett på som ein heilag mann av mange. I mai i år vart det så starte ein heilagkåringsprosess.

Guds tjener  Pedro Ballaster be for oss!

Poesi i det kvite hus

 Eg har alt skreve litt om den folkekjære amerikanske poeten Robert Frost. 26. mars 1962 fyller han 88 år, og har knapt eit år igjen å leva. Han blir æra som den store amerikanske poeten denne dagen, president Kennedy tek imot han i Det kvite hus og tildeler han Congressional Medal, ein høgthengande utmerking. Seinare på dagen er han æresgjest ved middagen i The Pan American Union i Washington.Ikkje nok med det, hans første diktsamling på 15 år “In the Clearing “, som og blir hans siste, kjem ut. Alt dette viste at USA  på byrjinga av 1960-talet visste å verdsetja sine forfattarar!

20. januar året før vart John F. Kennedy innsett som amerikansk president. Robert Frost som den første amerikanske poet er blitt spurt om å resitera eit av sine dikt denne viktige dagen.Han har skreve eit lengre dikt for dette høvet, men skarpt sollys og iskald vind fører til at den aldrande Frost må lesa det kortare diktet “The Gift Outright”- “Den fullstendige gaven” i Karin Hauganes norske omsetjing. Det byrjar slik:” Dette landet var vårt før vi var landets/Det var vårt land i mer enn hundre år/Før vi var landets folk”.

Eg ser ikkje for meg at til dømes Joy Harjo eller Joyce Sutphen, to framståande kvinnelege poetar, vert invitert til det Det kvite hus i dag. Men kanskje kjem det eingong nye tider. Diktet Frost hadde tenkt å framføra den kalde januardagen i 1961 sluttar slik: “ Firm in our free beliefs without dismay/ In any game the nation want to play/A golden  age of poetry and power/ Of which this noonday's the beginning hour”.

The Road Not Taken

 "The Road not taken" av den amerikanske poeten Robert Frost ( 1874 -1963) er eit av dei meste kjente dikt frå forige hundreår. Det er omsett til norsk av  Karin Haugane med tittelen "Veien jeg ikke tok". Diktet vart skreve i 1915 under eit opphald i England, han skal ha blitt inspirert då han var ute og gjekk tur i skogen med venen Edward Thomas som seinare fall i krigen. Symbolikken er enkel og allmenn, Frost skildrar dei val vi alle gjer i livet. Kva om vi tok ein annan veg då for lenge sidan ? Robert Frost var ein jordnær og kunnskapsrik poet som levde på den amerikanske landsbygda der han henatr mykje av sin tena frå. Han var ein populær forfattar som fekk ein stor lesarskare  alt frå først diktsamlinga "A Boy`s Will" som kom i 1913.

The Road not taken.

Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,

And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the differerence.

(Veien jeg ikke tok.

To veier skilte lag i høstgul skog

Og lei for valget mellom de to

Vandrer som jeg er, stod jeg en stund

Og fulgte en så langt øye så

Til den svingte av mot lyngkledd mo;

Så tok jeg den andre, like godt,

Og hadde kanskje trukket beste lodd

For den var tilvokst og ønsket tråkk;

Selv om folk hadde gått begge to

Var sporene her blitt overgrodd,

Begge lå i samme morgenlys da

I løv ingen hadde tråkket ned.

Å, jeg tar den første en annen dag!

Siden jeg vet at veier ofte tar av,

Tvilte jeg på om vi møttes mer.

En gang, et sted, årevis fra nå

Vil jeg sukke og si hva som gjaldt:

En vei delte seg i en skog, og så -

Valgt jeg den som var gått av få,

Og den forskjellen har avgjort alt.)

Dåpen

 6.juni hadde vi den store gleda å få feira Gustav Sverres dåp og dermed innlemming hans i det store katolske fellesskapet. Dåpens sakrament er grunnvollen i det kristne livet. Det er døra inn til eit liv i Anden og det er porten til dei andre sakramenta som Kyrkjas gjev oss som  støtte i dette livet. I dåpen blir vi gjenfødte og ein del av Kristi lekam. Dåp - baptizein på gresk som tyder neddykking og opprinneleg vart dåpskandidaten dykka ned tre gonger for deretter å bli ikledd dåpsdrakta som symbol på at ein vart blitt eit Guds barn.” Dåpen er den vakreste og vidunderligste av Guds gaver” står det i katekismen.

Ritualet byrjar med prestens spørsmål til foreldrene og deretter korsteiknet over barnet først ved presten så  foreldre og fadrar.  Så bibelord og kort preike.” Gjør alle folkeslag til disipler: døp dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.” Så forbønner, eksorsismebønn og salving med katekumenolje, velsigning og påkalling over dåpsvatnet. Forsaking og trusvedkjenning:” Dette er vår tro. Dette er Kirkens tro som vi stolt bekjenner i Kristus Jesus vår Herre.Amen.”

Så følgjer sjølve dåpshandlinga der dåpsvatnet  blir hella over barnets hovud. Deretter salving med heilag krisma, iføring av den kvite dåpsdrakta og overrekking  av dåpslyset som vart tent frå det store påskelyset.

Til slutt Herrens bønn før avslutning med velsigning og bortsending. Ein vakker og meningsfull sermoni for hovudpersonen og for familien.

Dåpsdagen til Gustav Sverre

Ventetida boren av

kjærleik og tru

til du i vogga låg

med varme kinn

ljos frå augo

og smil om munn.

Denne underlege reisa

ditt fartøy ikkje din bustad

eit vindpust mot jorda

eit ljos over skya

når dåpsvatnets nåde

skal lysa over di lei og din sti.

Kledd i vernande kvitt

og alt som blir hjå deg

no og for all di tid.

Indre bønn - sjelens helse

 Om kvlden 26. mai var det Karmel og indre bønn som stod i fokus på Litteraturhuset i Oslo. St.Olav forlag ved forlagsredaktør Kristine Dingstad presenterte to ny bøker om karmelittisk spiritualitet. Sekularkarmelitt Anne Samuelsen ocds store verk om Karmel, Karmels store helgenar og Karmels andelege tradisjon kom i vinter, og er iflg. kardinal Anders Arborelius eit unikt verk også internasjonalt. Ho har jobba i over ti år med denne boka og det er eit imponerande arbeid. Underteikna som også høyrer til Karmels sekularorden og som har vore ven og støttespelar i denne prosessen kan stadfesta det. Den andre boka som vart presentert er i mindre format, men omhandlar det som er Karmels varemerke nemleg indre bønn. Kardinal og biskop Anders Arborelius ocd har skreve ein fin og lettlest presentasjon av dette sentrale aspektet av karmelittisk spiritualitet. Boka er no omsett til norsk og gjeve ut på St. Olav forlag.Kvelden vart innleia av broder Clemens ocd frå klosteret i Norraby som gav ei innføring i Karmels tradisjon. Deretter leia Kristine Dingstad kardinal Anders og Anne Samuelsen i refleksjonar omkring bøn generelt og indre bøn i Karmels tradisjon spesielt. Ein nesten fullsatt sal følgde andektig med og eg trur alle gjekk heim med litt større innsikt i vår spiritualitet og kanskje og eit ønskje om å setja av meir tid til bøn. Amanda Kalmara sett ein spiss på kvelden med framføring av tonesette tekstar av Teresa av Avila og Thérèse av Lisieux.

Eg har kardinal Anders bok på orginal språket. Han innleiar med følgjande i forordet: “ Ja kan inte be.Hur ofta måste inte den som tar bönen på allvar beklaga sin nöd. Det är helt i sin ordning.Paulus säger själv att vi 8nte vet hur vår bön bör vara. Det är i stället den helige Ande som genom ordlösa sucker skal föda fram den äkta och sanna bönen i oss.”

De hellige Thérèse Martin og Théophane Vénard.

 

De hellige Thérèse Martin og Théophane Vénard.

Vi er mange som har våre favoritter blant helgenene, men også helgener har sine favoritter. Thérèse Martin hadde et nært forhold til den hellige Cecilia og den hellige Jeanne d’Arc, mindre kjent er det at hun på slutten av sitt liv fikk kjennskap til «en bror i ånden», presten, misjonæren og martyren Théophane Vénard (1829-61). Han døde flere år før Thérèse ble fødd, og ble helligkåret av pave Johannes Paul først i 1988.I november 1896 knapt et år før hun går ut av dette livet får Thérèse kjennskap til Théophanes biografi og korrespondanse, og hun ser nokså snart hvor nær de står hverandre. «Min sjel er lik hans. Han er den som best levde min åndelige barndoms veg.» Hun siterer videre Théophane når hun uttrykker at Herren valgte de små for å forvirre de sterke i denne verden. Jeg stoler ikke på min egen styrke, men på styrken til Han som på korset overvant helvetets krefter.

Hvem var denne Thérèses «bror i ånden»?  Han ble født 21. november 1829 i landsbyen Saint- Loup-sur Thouet i bispedømmet Poitiers sentralt i Frankrike. Han fikk døpenavnet Jean-Théophane. Faren var skolelærer, mor døde i barsel da han var 13 år, to yngre søsken døde som spebarn. Han fikk tidlig tanker om misjonærkallet etter å ha lest om martyren Karl Cornay som ble drept i Vietnam. I 1847 begynte han på presteseminaret, tanken om å bli misjonær vokste i han, men han røpet det bare til søsteren Mélanie som han hadde et nært forhold til. I 1851 sluttet han seg til «Mission Etrangères de Paris», og året etter ble han presteviet. Samme år forlot han Paris sammen med fire ledsagere med kurs for Hong Kong. Planen var å drive misjon i Kina, men av ulike grunner endte han opp i Vietnam. Dette var et farefullt oppdrag da det hadde brutt ut harde forfølgelser av kristne et par år tidligere. Mange hadde lidt martyrdøden. Théophanes tid i Vietnam ble ekstremt strabasiøst preget av sykdom, forfølgelse og flukt der han i lengre perioder måtte skjule seg i huler i jungelen. Han var svært språkmektig og lærte seg på kort tid flytende vietnamesisk. Trass i alle vanskeligheter klarte han å oversette Det nye testamentet dessuten flere andre religiøse bøker til vietnamesisk.

Théophanes misjonærkall forble uforandret og sterkt, og han skriver til broren Eusèbe: «Jeg har elsket og elsker fortsatt folket i Annam med en brennende kjærlighet. Hvis Gud hadde gitt meg mange år, tror jeg at jeg ville ha viet meg fullstendig, med legeme og sjel, til å bygge opp Kirken i Tonkin.»  I november 1860 blir Théophane angitt til myndighetene og arrestert. Han blir plassert i et bur av bambusgrener og bragt til Hanoi for å forhøres. Til tross for store lidelser holder han motet opp, og gjør et sterkt inntrykk på alle som møter han. 2. februar 1861 blir han henrettet ved halshogging. Nyheten om Théophanes død nådde Frankrike først på slutten av året, biskopen av Poitiers holdt da en stor markering av hans martyrium. I 1864 blir hans biografi og brev utgitt, og han blir kjent over hele Frankrike. Slik blir også Thérèse kjent med Théophane, han blir en bror og venn i ånden det siste smertefulle året i livet hennes. Hun hadde et billede av han festet til sengeforhenget, og hun gråt av glede da en relikvie av Théophane ble bragt til henne. 2. februar 1897 forfatter hun en hyllest på sju vers «A Théophane Venard». Thérèse hadde selv et sterkt ønske om å komme til Vietnam som klostergrunnlegger og misjonær, men det ble det naturlig nok ikke noe av på grunn av sykdommen. I Théophane så hun  en som hadde virkeliggjort hennes egen drøm, men Thérèses ønske kom likevel til å bli virkeliggjort på en annen og mer ærefull måte, hun blir utnevnt til skytshelgen for all verdens misjonærer!

Théophanes legeme ble bragt til kongregasjonens kirke i Paris, men hode er oppbevart i Tonkin.  En formell prosess ble åpnet i 1879, den ført til saligkåring i 1909, i 1988 ble han så helligkåret av pave Johannes Paul som en av 117 vietnamesiske martyrer. Minnedagen for alle disse martyrene er 24. november.

                                             Foto: Wikipedia

Vår Frue av Fatima

 I Maria månaden mai markerar vi openberringane i Fatima i 1917. 13. mai er dei tre barna Lucia, Hyacinta og Frans i Cova da Iria litt nord for Fatima for å gjeta sauer. Ved middagstider er dei ferdig med å be rosenkransen då dei brått blir blenda av eit kraftig lys, ei ung og vakker kvinne viser seg så for dei tre barna. Ho opplyser at ho kjem frå himmelen og vil møta dei på same plass og dag kvar månad framover.Ho spør om dei er viljuge til å ofra seg til Gud og ta på seg dei lidingar som blir sendt dei som soning for menneskas synder som krenker Gud og Marias reine hjerte. Ho ber dei og om å be rosenkransen andektig kvar dag. Maria viser seg for barna kvar månad, det ryktes og ei stadig større folkemengde møter opp. Det kulminerar 13. oktober med mange titusen til stades som får oppleva det såkalla solunderet.

Hyacinta og Frans døyr tidleg av influensa, men Lucia som blir karmelittnonne lever til 2005. Ho får møta pave Johannes Paul som fleire gonger vitja Fatima. Attentatet på Petersplassen i 1981 fann stad 13. mai og paven meinte at det var Vår Frue av Fatimas forteneste at han overlevde drapsforsøket! Kula som traff han  finn vi i Fatima, ein liten del av Berlinmuren som fall eit par år seinare er og stilt ut her.

Fatima vart etter kvart eit av Europas viktigaste pilegrimsmål. Mange har opplevd å bli styrka og fornya i trua etter ei vitjing her. Fatima er ein del av portugisisk nasjonalkjensle, og utgjer saman med fado og fotball dei tre F.

I påsketida avsluttar vi messa med Regina Coeli så også i dag.

Regina caeli, laetare, alleluia,
Quia quem meruisti portare, alleluia,
Resurrexit, sicut dixit, alleluia,
Ora pro nobis Deum, alleluia. 

Cardiotissa (eller Kardiotissa) er et gresk begrep som betyr «den som har et hjerte», og refererer til jomfru Maria (Panagia) som viser sympati, barmhjertighet og medlidenhet. Det er også et ikonografisk motiv, navnet på et kloster på Kreta, og en ubebodd gresk øy. 

Dåpsikon som i dag er formelt velsignet av p.Tien St. Ansgar.