mandag 5. april 2021

Påsketida

 Etter feringa av påskemysteriet er vi inne i påsketida. Slik som fastetida er ei førebuing til påskehøgtida kan påsketida vera ei tid for ettertanke og refleksjon over det vi har fokusert på desse dagane, kanskje og for lesning både av dei bibelske skriftene og annan litteratur som gjev innsikt og hjelper oss på vegen vidare. For sjølv om dette  sprenger fornuftas grenser, kan det vera nyttig og tjenleg å gå til dei som har større tygde både fagleg og andeleg . Ein kan til dømes gå til pave Benedikts tre bøker om "Jesus fra Nasaret" som kom på norsk i 2011, og gledeleg nok har fått lesarar også langt utover Den katolske kyrkja.  I dag er det naturleg å gripa til  den siste delen med undertittel "Fra inntoget i Jerusalem til oppstandelsen",og ta til med å lesa det siste kapittelet "Jesu oppstandelse fra de døde."

Pave Benedikt  poengterar  alt i innleiinga at kristentrua står og fell med  vitnemålet om oppstoda:

"Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud. For da har vi vitnet imot Gud når vi sier at han har oppreist Kristus" ( 1 Kor 15,14). Med disse ordene  gjør Paulus det drastisk tydelig hvilken betydning troen på Jesu Kristi oppstandelse har for det kristne budskapet som helhet: Det er dets grunnlag. Kristentroen står og faller med sannheten i vitnesbyrdet om at Kristus er stått opp fra de døde."

Og vidare:" I vår søken etter å forstå Jesu skikkelse, er oppstandelsen det avgjørende punkt. Om Jesus var eller om han også er, avhenger av oppstandelsen. Ved å si ja eller nei til dette spørsmålet, tar vi ikke stilling til en hendelse blant andre, men til Jesu skikkelse som sådan."

Oppstoda er ei historisk hending men ei hending som sprenger såvel historiens rom som fornuftas grenser, pave Bendikt nyttar ein naturvitskapeleg analogi som eg synest passar godt: " et radikalt mutasjonssprang, hvor en ny dimensjon av livet stiger frem, en ny dimensjon ved den menneskelige eksistens."  I filosofisk terminologi: " et ontologisk sprang som berører vår væren som sådan, det ble åpnet en dimensjon som angår oss alle og som har gitt oss alle et nytt livsrom, et rom for væren med Gud."

Jesu oppstode  fører ut over historien, og bryt med historiens rammer, "men den etterlater seg spor i historien. Derfor kan den bekreftes av vitner som en hendelse av helt ny karakter."  Dette gjer han  grundig greie for i underpunkta om  " Bekjennelsestradisjonen " og "Fortellertradisjonen" som to ulike typer vitnemål om oppstoda.

Avslutningsvis stiller pave Benedikt spørsmålet frå Joh 14,22 der Judas Taddeus spør Jesus: " Herre, hvorfor skal du åpenbare deg for oss og ikke for verden ?"

"Det hører til Guds mysterium at han handler i det stille. At han bare gradvis bygger sin historie i menneskehetens store historie................. Og likevel - er ikke dette nettopp den guddommelige måte å handle på ? Ikke overvinne med ytre makt, men gi frihet, gi og vekke kjærlighet."

Med dette  som utgongspunktet som alt kviler på blir det meiningsfullt å gå tilbake og lesa resten av pave Benedikts innføring i Jesu liv og bodskap!






søndag 28. mars 2021

Kyrkjas bøn

 Frå Edith Stein  (1891-1942) "Das Gebet der Kirche". Om "subjektiv" og "objektiv bön", og den indre böna som  er "detta flödet som är hennes innersta liv."

"Därför går det inte att sätta den indre bönen, som i sin  egenskap av "subjektiv" fromhet är fri från alla traditionella former, i motsats til liturgin i dess egenskap av Kyrkans "objektiva" bön. Varje äkta bön är Kyrkans bön: genom varje äkta bön händer det något i Kyrkan, och det är Kyrkan själv, som ber där, ty det är den i henne levande Helige Ande, som i varje enskild själ " ber för oss med outsägliga sucker" (Rom (:26.  Det är just detta, som er äkta bön: ty "ingen kan säga "Herre Jesus" annat än i den Helige Ande (1 or 12:3). Vad annat kan Kyrkans bön vara än den självöverlåtelse, som de som älskar högt gör åt den Gud, som år kärlek?"



torsdag 25. mars 2021

Maria bodskapsdag

 Vi feirar  høgtidsdagen til minne om inkarnasjonen og Marias ja til  engelen Gabriel. Heller ikkje i år får dagen feiras pga. coronasmitte. Dagen blir og kalla "Herrens bebudelse"  - "Annuntio Domini" , og har nok ikkje fått den merksemd som dagen fortener. "Herrens bebudelse " burde feirast like sterkt  som "Herrens fødsel" !

Wilfrid Stinissen skriv om  korleis "Marias bebudelse" og viser til Den treeinige Gud. Det følgjande er henta frå  den vesle boka  " Maria i Bibelen og i vårt liv."

" Det er ved Marias bebudelse at den nye pakten begynner. Den dialog mellom engelen og Maria som Lukas gjengir er uten tvil den viktigste dialog som noensinne har funnet sted. Hele den gamle pakten er en forberedelse til denne samtalen, og den nye pakten er bare blitt mulig  gjennom Marias ja i denne dialogen. Hvem kan fatte at Gud kunne legge et så stort ansvar på et eneste menneske ?

Engelen taler i Guds navn, Maria står for det menneskelige. Egentlig er dette en samtale mellom Gud og mennesket, og et urbilde av enhver samtale mellom himmel og jord. Maria er det store forbildet for ethvert troende menneske. Denne samtalen kan altså lære oss hvordan vi skal før en samtale med Gud.

Når vi leser oppmerksomt igjennom dialogen, ser vi at den består av tre deler. Det er ikke så underlig, ettersom Gud er hovedpartneren i samtalen og Gud er treenig. Hvis vi lytter oppmerksomt til engelen, får vi vite noe om Guds indre liv. De tre guddomelige personene trer frem etter hverandre i dialogens tre faser. Det er første gang Gud taler på denne måten, første gang han så tydelig åpenbarer seg som treening."


Angelusbøna  minner oss spesielt om denne viktige hendinga i Frelseshistoria.

(Forbeder:) Herrens engel bragte Maria det glade budskap.
(Svar:) Og hun unnfanget ved Den hellige ånd.
(Alle:)
Hill deg, Maria, full av nåde,
Herren er med deg,
velsignet er du iblant kvinnene,
og velsignet er ditt livs frukt, Jesus.
Hellige Maria, Guds mor,
be for oss syndere,
nå og i vår dødstime.
Amen.
Se, jeg er Herrens tjenerinne.
Det skje meg etter ditt ord.
Hill deg, Maria...
Og Ordet ble kjød.
Og tok bolig blant oss.
Hill deg, Maria...
Be for oss, Guds hellige mor.
At vi må bli verdige til Kristi løfter.
La oss be:
Vi ber deg, Herre, fyll våre hjerter med din nåde,
så vi som ved engelens budskap har erkjent at Kristus, din Sønn, er blitt menneske,
ved hans lidelse og kors må bli ført til oppstandelsens herlighet.
Ved ham, Kristus, vår Herre.
Amen.




onsdag 17. mars 2021

Edith Stein - Liv og tanke.

 Edith Stein (1891- 1942) og kjent under kloster- og helgennavnet Theresia Benedicta av Korset spenner vidare enn dei fleste på 1900 talet både  i sitt forfattarskap, sin livslagnad og sin innverknad såvel på samtida som på ettertida. Magdalene Thomassen kom i 2014 med boka "Den troende tanke. Studier i Edith Steins forfatterskap" med artiklar om både hennar filosofiske og religiøse tekstar, det er og med ei omsetjing av Edith Steins tekst "Kirkens bønn" frå 1936. Sjølv om ein kjennar hennar historie og ein del  av dei religiøse tekstane gav boka ny innsikt i Edith Steins filosofi. 

Det er tilsynelatande mange sprang i hennar livshistorie og forfatterskap, men kanskje er dett berre i det ytre, kanskje er det ein raud tråd, sjølv ville ho nok sagt at denne raude tråden var ein stadig djupare gudserkjenning. Fødd i ein praktiserande jødisk familie som den yngste av elleve søsken i 1891, men etterkvart mista ho si barnetru og rekna seg som ateist. Ho studerte filosofi under Edmund  Husserl, og  fordjupa seg i den fenomenologiske retninga som han var den fremste eksponenten for. Det førte fram til doktogradsarbeidet  "Om innfølingens problem" frå 1916. Her avtegnar seg to av hennar hovedtema, spørsmålet om det er mogleg å skapa forståing og fellesskap menneska imellom og den menneskelege personens natur. Parallelt med dette byrjar ho i denne tida å nærma seg den gudstrua ho tapte i ungdomen. Dette var ein både intelektuell og eksistensiell prosess,  men personlege relasjonar hadde også stor påverknad, ikkje minst veninna Hedwig Conrad-Martius, sjølv fenomenolog på veg mot ei kristen tru. Det var hos henne ho kom over Teresa av Avilas sjølvbiografi, og etter å ha lest den i eitt strekk  forstod ho "at dette er sanninga". I  1922 vart ho teke opp i Kyrkjas fulle fellesskap, og det inneleia ein periode der ho fordjupar seg i katolsk tru og liv, ikke minst Thomas Aquinas. " Ved å lese den hellige Thomas så jeg for første gang muligheten for å sette viten i Guds tjeneste, som en slags gudstjeneste" skriv ho. Thomas filosofiske realisme tiltalte henne nok meir enn Husserls idealistiske tendensar, der røyndomen  blir gjort avhengig av vår erkjenning og dermed det subjektive.

Vel så sentralt var Edith Steins studium av og etter kvart praktisering av den kristne mystikken  som ho såg som det sentral i Kyrkjas indre liv. Alle liturgi og kristent bøneliv er på ein måte "mystikk i praksis". Teresa av Avila var hennar inngongsport til Kyrkja og blir nok og hennar inspirator vidare, i 1933 tek ho konsekvensen av dette og vert novise i karmelklosteret i Köln.  I 1933 er eit lagnadsår for Tyskland, og som jøde må ho fem år seinare i 1938 flykta til karmelklosteret i Echt i Nederland. Ho forset sitt forfattarskap og er særskilt oppteken av korsmystikken, hennar uavslutta siste verk er "Korsvitenskap", ein analyse av Johannes av Korsets teologi. Nederland viser seg å heller ikkje vera ein tygg tilhaldsstad etter Nazi-Tysklands åtak på landet i 1940. Edith må sjølv bera korset inn i martyriet.

26.juli 1942 vert det lese opp eit hyrdebrev frå landets biskopar i alle katolske kyrkjer i Nederland, det er eit opprop til protest mot  jøde- deportasjonane. Nazistane reagerte med å internera  alle katolske jødar i landet, dei fleste blir etter kort tid  deportert til Auschwitz. Edith og søstera Rosa blir sannsynlegvis sendt rett i gasskammeret 9. august 1942.

I ettertida har det blitt aukande interesse for denne særmerkte kvinna, både som  fenomenolog, teolog , karmelittnonne, mystiker og martyr.  I 1987 vart ho saligkåra, 11. oktober 1998 vart ho heilagkåra og året etter utnemd til skytshelgen for  Europa. Her var nok pave Johannes Paul II, som heile livet hadde ein sterk kjærleik til Karmel, ein sterk pådrivar.



" I det skjulte og i stillhet fullføres gjenløsningens verk. De levende byggestenene som Guds rikes bygges ved, det utvalgte redskapene som byggverket krever, forberedes i hjertenes  stille samtale med Gud. Denne strøm av mystikk som går gjennom alle århundrene, er ikke en forvillet sidegren, avsondret fra Kirkens bønneliv - den er Kirkens innerste liv.



søndag 14. mars 2021

Ein flåte av bøner

 Med jamne mellomrom vender eg tilbake til Charles Peguy (1873-1914). Det er umogleg å setja han i ein bås, forfattar og journalist, sosialist og politisk agitator, nasjonalist og krigshelt, og ikkje minst katolsk mystikar ! Eit par av hans verk er omsett til norsk av Hans Aaraas, "Forhallen til håpets mysterium" og "De uskyldige barns mysterium" ( La Mystere des Saintes Innocents) , begge er lange prosa-lyriske verk med ein mystisk-religiøst tematikk.

Så dukkar det opp ein sjeldan gang ein referanse ( for det er ikkje mange i Norge som les  Charles Peguy?) og eg tek bøkene fram frå bokhylla. I første del av "De uskyldige barns mysterium"  er det ei skildring av bøn, Peguy samanliknar bønene med ein flåte med skip som kryssar havet, Først kjem "Fader Vår","Lik en vakker antikk flåte/ skip med tre åreganger", så følger alle Maria bønene.  " Og bak disse vakre, høye skipene følger Ave-Maria bønnene/uskyldige galeier, jomfruelige skip med to åreganger."

"Og slik er Fadervårenes flåte, solid og mer talløs enn himmelens stjerner. Og bak dem ser jeg en annen flåte. Det er den som ikke kan telles, for det er flåten med de hvite segl, Ave Maria  bønnenes talløse flåte.

Dens skip har to årerader, og den

første raden er

Ave Maria, gratia plena

Og den andre raden er:

Sancta Maria, Mater Dei;

Og alle disse Ave-Maria bønner , alle bønner til Jomfruen,

og den høystemte Salve Regina, er hvite karaveller, ydmykt dekket av sine seil

knapt høyere enn vannflaten;som hvite duer som man kunne ønske å holde i hånden."

Så følger ein tredje flåte, det er alle dei andre bønene som  vi ber i messa, i tidebønene, bordbønene, bønene vi ber ved sakramentsandaktar. Men seier Charles Peguy, det er også ein fjerde flåte.

"Jeg ser den usynlige flåte, alle de bønner som ikke engang er fremført, ordene  som ikke er uttalt.

Men jeg hører dem. De dunkle bevegelser i hjertet. De hemmelige bevegelser mot det gode

som bryter frem uten at de vet det, som fødes og som ubevisst stiger mot meg. "

Det er bønene til alle desse som ikkje kan be, som ikkje kan tru men som ber på ei medviten eller umdeviten lengting mot noko større enn seg sjølv.

Edith Stein (1891-1942), filosof, karmelitt og helgen seier det slik: " Sjela mi, enno uoppdaga, var jord utan vatn, tørstande etter sanningas levande vatn. Eg hadde enno ikkje begynt  å be, men denne lengtinga etter sanninga var i seg sjølv bøn."

"Slik er, sier Gud, de tre talløse flåter.

Og den fjerde.

De tre synlige flåter og den fjerde, som er usynlig.

Disse hemmelige bønnene som har sitt sete i hjertet.

I hjertets skjulte strømmer."

Trass i at dei er usynlige , løynde, ikkje uttalte blir dei teke imot:

"Men jeg tar imot dem, sier Gud, og jeg teller og veier dem.

For jeg er den  skjulte dommer."






torsdag 11. mars 2021

Fastetida

 Den store lyrikaren Arnold Eidslott (1926-2018) har i sin rikhaldige produksjon to dikt med tittelen "Christus Praesens" som høver no i fastetida -  no når vi førebur oss på påskefeiringa.

I.

Det er ikke rom i herberget

De har ikke rom for Ham


Men Hans fot er innefor

Han rører seg i alle hjørner


Han visker i løvet rundt huset

Han kysser usett de små barn


De snubler og Han er steinen

De står og Han er støtten


De nevner Han ikke men Han er

alt i alle og Ærens kongen.


II.

Ikke en lære

men en fødsel


Ikke en etterfølgelse

men innlemmelse


Min del er alt

Hvor er så delene


Her er Alfa

her er Omega






torsdag 4. mars 2021

Taler til undervisning

 Eg les Mester Eckhart (1260-1328), dominikanermunken, teologen ,akademikarane og forfattaren men framfor alt ein from mystiker. Eg har med eit sitat frå hans "Taler til undervisning" som understrekar at det det å ha eit rikt indre liv ikkje fører til at ein vert passiv og verdsfjern snarare tvert imot. Det har mystikk-historien talrike døme på.

" Men sett nå at disse mennesker virkelig har den fulle og hele kjærlighet. Likevel er ikke dette det aller beste. Det blir klart av det følgende: Noen ganger bør man nemlig avstå fra slike henrykte følelser for å kunne gjøre noe bedre for kjærlighetens skyld, iblant  for å utføre en kjærlighetsgjerning der den trengs, enten den nå er av åndelig eller legemlig art. Som jeg allerede har sagt tidligere: Hvis et menneske var i en tilstand av henrykkelse, slik den hellige Paulus var, og han visste om et sykt menneske som trengte å få en liten suppe av ham, så ville jeg anse det for en større kjærlighet om du avsto fra henrykkelsen og tjente han som trenget din hjelp."

(Taler til undervisning kapittel 10)