The Road Not Taken

 "The Road not taken" av den amerikanske poeten Robert Frost ( 1874 -1963) er eit av dei meste kjente dikt frå forige hundreår. Det er omsett til norsk av  Karin Haugane med tittelen "Veien jeg ikke tok". Diktet vart skreve i 1915 under eit opphald i England, han skal ha blitt inspirert då han var ute og gjekk tur i skogen med venen Edward Thomas som seinare fall i krigen. Symbolikken er enkel og allmenn, Frost skildrar dei val vi alle gjer i livet. Kva om vi tok ein annan veg då for lenge sidan ? Robert Frost var ein jordnær og kunnskapsrik poet som levde på den amerikanske landsbygda der han henatr mykje av sin tena frå. Han var ein populær forfattar som fekk ein stor lesarskare  alt frå først diktsamlinga "A Boy`s Will" som kom i 1913.

The Road not taken.

Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,

And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the differerence.

(Veien jeg ikke tok.

To veier skilte lag i høstgul skog

Og lei for valget mellom de to

Vandrer som jeg er, stod jeg en stund

Og fulgte en så langt øye så

Til den svingte av mot lyngkledd mo;

Så tok jeg den andre, like godt,

Og hadde kanskje trukket beste lodd

For den var tilvokst og ønsket tråkk;

Selv om folk hadde gått begge to

Var sporene her blitt overgrodd,

Begge lå i samme morgenlys da

I løv ingen hadde tråkket ned.

Å, jeg tar den første en annen dag!

Siden jeg vet at veier ofte tar av,

Tvilte jeg på om vi møttes mer.

En gang, et sted, årevis fra nå

Vil jeg sukke og si hva som gjaldt:

En vei delte seg i en skog, og så -

Valgt jeg den som var gått av få,

Og den forskjellen har avgjort alt.)

Dåpen

 6.juni hadde vi den store gleda å få feira Gustav Sverres dåp og dermed innlemming hans i det store katolske fellesskapet. Dåpens sakrament er grunnvollen i det kristne livet. Det er døra inn til eit liv i Anden og det er porten til dei andre sakramenta som Kyrkjas gjev oss som  støtte i dette livet. I dåpen blir vi gjenfødte og ein del av Kristi lekam. Dåp - baptizein på gresk som tyder neddykking og opprinneleg vart dåpskandidaten dykka ned tre gonger for deretter å bli ikledd dåpsdrakta som symbol på at ein vart blitt eit Guds barn.” Dåpen er den vakreste og vidunderligste av Guds gaver” står det i katekismen.

Ritualet byrjar med prestens spørsmål til foreldrene og deretter korsteiknet over barnet først ved presten så  foreldre og fadrar.  Så bibelord og kort preike.” Gjør alle folkeslag til disipler: døp dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.” Så forbønner, eksorsismebønn og salving med katekumenolje, velsigning og påkalling over dåpsvatnet. Forsaking og trusvedkjenning:” Dette er vår tro. Dette er Kirkens tro som vi stolt bekjenner i Kristus Jesus vår Herre.Amen.”

Så følgjer sjølve dåpshandlinga der dåpsvatnet  blir hella over barnets hovud. Deretter salving med heilag krisma, iføring av den kvite dåpsdrakta og overrekking  av dåpslyset som vart tent frå det store påskelyset.

Til slutt Herrens bønn før avslutning med velsigning og bortsending. Ein vakker og meningsfull sermoni for hovudpersonen og for familien.

Dåpsdagen til Gustav Sverre

Ventetida boren av

kjærleik og tru

til du i vogga låg

med varme kinn

ljos frå augo

og smil om munn.

Denne underlege reisa

ditt fartøy ikkje din bustad

eit vindpust mot jorda

eit ljos over skya

når dåpsvatnets nåde

skal lysa over di lei og din sti.

Kledd i vernande kvitt

og alt som blir hjå deg

no og for all di tid.

Indre bønn - sjelens helse

 Om kvlden 26. mai var det Karmel og indre bønn som stod i fokus på Litteraturhuset i Oslo. St.Olav forlag ved forlagsredaktør Kristine Dingstad presenterte to ny bøker om karmelittisk spiritualitet. Sekularkarmelitt Anne Samuelsen ocds store verk om Karmel, Karmels store helgenar og Karmels andelege tradisjon kom i vinter, og er iflg. kardinal Anders Arborelius eit unikt verk også internasjonalt. Ho har jobba i over ti år med denne boka og det er eit imponerande arbeid. Underteikna som også høyrer til Karmels sekularorden og som har vore ven og støttespelar i denne prosessen kan stadfesta det. Den andre boka som vart presentert er i mindre format, men omhandlar det som er Karmels varemerke nemleg indre bønn. Kardinal og biskop Anders Arborelius ocd har skreve ein fin og lettlest presentasjon av dette sentrale aspektet av karmelittisk spiritualitet. Boka er no omsett til norsk og gjeve ut på St. Olav forlag.Kvelden vart innleia av broder Clemens ocd frå klosteret i Norraby som gav ei innføring i Karmels tradisjon. Deretter leia Kristine Dingstad kardinal Anders og Anne Samuelsen i refleksjonar omkring bøn generelt og indre bøn i Karmels tradisjon spesielt. Ein nesten fullsatt sal følgde andektig med og eg trur alle gjekk heim med litt større innsikt i vår spiritualitet og kanskje og eit ønskje om å setja av meir tid til bøn. Amanda Kalmara sett ein spiss på kvelden med framføring av tonesette tekstar av Teresa av Avila og Thérèse av Lisieux.

Eg har kardinal Anders bok på orginal språket. Han innleiar med følgjande i forordet: “ Ja kan inte be.Hur ofta måste inte den som tar bönen på allvar beklaga sin nöd. Det är helt i sin ordning.Paulus säger själv att vi 8nte vet hur vår bön bör vara. Det är i stället den helige Ande som genom ordlösa sucker skal föda fram den äkta och sanna bönen i oss.”

De hellige Thérèse Martin og Théophane Vénard.

 

De hellige Thérèse Martin og Théophane Vénard.

Vi er mange som har våre favoritter blant helgenene, men også helgener har sine favoritter. Thérèse Martin hadde et nært forhold til den hellige Cecilia og den hellige Jeanne d’Arc, mindre kjent er det at hun på slutten av sitt liv fikk kjennskap til «en bror i ånden», presten, misjonæren og martyren Théophane Vénard (1829-61). Han døde flere år før Thérèse ble fødd, og ble helligkåret av pave Johannes Paul først i 1988.I november 1896 knapt et år før hun går ut av dette livet får Thérèse kjennskap til Théophanes biografi og korrespondanse, og hun ser nokså snart hvor nær de står hverandre. «Min sjel er lik hans. Han er den som best levde min åndelige barndoms veg.» Hun siterer videre Théophane når hun uttrykker at Herren valgte de små for å forvirre de sterke i denne verden. Jeg stoler ikke på min egen styrke, men på styrken til Han som på korset overvant helvetets krefter.

Hvem var denne Thérèses «bror i ånden»?  Han ble født 21. november 1829 i landsbyen Saint- Loup-sur Thouet i bispedømmet Poitiers sentralt i Frankrike. Han fikk døpenavnet Jean-Théophane. Faren var skolelærer, mor døde i barsel da han var 13 år, to yngre søsken døde som spebarn. Han fikk tidlig tanker om misjonærkallet etter å ha lest om martyren Karl Cornay som ble drept i Vietnam. I 1847 begynte han på presteseminaret, tanken om å bli misjonær vokste i han, men han røpet det bare til søsteren Mélanie som han hadde et nært forhold til. I 1851 sluttet han seg til «Mission Etrangères de Paris», og året etter ble han presteviet. Samme år forlot han Paris sammen med fire ledsagere med kurs for Hong Kong. Planen var å drive misjon i Kina, men av ulike grunner endte han opp i Vietnam. Dette var et farefullt oppdrag da det hadde brutt ut harde forfølgelser av kristne et par år tidligere. Mange hadde lidt martyrdøden. Théophanes tid i Vietnam ble ekstremt strabasiøst preget av sykdom, forfølgelse og flukt der han i lengre perioder måtte skjule seg i huler i jungelen. Han var svært språkmektig og lærte seg på kort tid flytende vietnamesisk. Trass i alle vanskeligheter klarte han å oversette Det nye testamentet dessuten flere andre religiøse bøker til vietnamesisk.

Théophanes misjonærkall forble uforandret og sterkt, og han skriver til broren Eusèbe: «Jeg har elsket og elsker fortsatt folket i Annam med en brennende kjærlighet. Hvis Gud hadde gitt meg mange år, tror jeg at jeg ville ha viet meg fullstendig, med legeme og sjel, til å bygge opp Kirken i Tonkin.»  I november 1860 blir Théophane angitt til myndighetene og arrestert. Han blir plassert i et bur av bambusgrener og bragt til Hanoi for å forhøres. Til tross for store lidelser holder han motet opp, og gjør et sterkt inntrykk på alle som møter han. 2. februar 1861 blir han henrettet ved halshogging. Nyheten om Théophanes død nådde Frankrike først på slutten av året, biskopen av Poitiers holdt da en stor markering av hans martyrium. I 1864 blir hans biografi og brev utgitt, og han blir kjent over hele Frankrike. Slik blir også Thérèse kjent med Théophane, han blir en bror og venn i ånden det siste smertefulle året i livet hennes. Hun hadde et billede av han festet til sengeforhenget, og hun gråt av glede da en relikvie av Théophane ble bragt til henne. 2. februar 1897 forfatter hun en hyllest på sju vers «A Théophane Venard». Thérèse hadde selv et sterkt ønske om å komme til Vietnam som klostergrunnlegger og misjonær, men det ble det naturlig nok ikke noe av på grunn av sykdommen. I Théophane så hun  en som hadde virkeliggjort hennes egen drøm, men Thérèses ønske kom likevel til å bli virkeliggjort på en annen og mer ærefull måte, hun blir utnevnt til skytshelgen for all verdens misjonærer!

Théophanes legeme ble bragt til kongregasjonens kirke i Paris, men hode er oppbevart i Tonkin.  En formell prosess ble åpnet i 1879, den ført til saligkåring i 1909, i 1988 ble han så helligkåret av pave Johannes Paul som en av 117 vietnamesiske martyrer. Minnedagen for alle disse martyrene er 24. november.

                                             Foto: Wikipedia

Vår Frue av Fatima

 I Maria månaden mai markerar vi openberringane i Fatima i 1917. 13. mai er dei tre barna Lucia, Hyacinta og Frans i Cova da Iria litt nord for Fatima for å gjeta sauer. Ved middagstider er dei ferdig med å be rosenkransen då dei brått blir blenda av eit kraftig lys, ei ung og vakker kvinne viser seg så for dei tre barna. Ho opplyser at ho kjem frå himmelen og vil møta dei på same plass og dag kvar månad framover.Ho spør om dei er viljuge til å ofra seg til Gud og ta på seg dei lidingar som blir sendt dei som soning for menneskas synder som krenker Gud og Marias reine hjerte. Ho ber dei og om å be rosenkransen andektig kvar dag. Maria viser seg for barna kvar månad, det ryktes og ei stadig større folkemengde møter opp. Det kulminerar 13. oktober med mange titusen til stades som får oppleva det såkalla solunderet.

Hyacinta og Frans døyr tidleg av influensa, men Lucia som blir karmelittnonne lever til 2005. Ho får møta pave Johannes Paul som fleire gonger vitja Fatima. Attentatet på Petersplassen i 1981 fann stad 13. mai og paven meinte at det var Vår Frue av Fatimas forteneste at han overlevde drapsforsøket! Kula som traff han  finn vi i Fatima, ein liten del av Berlinmuren som fall eit par år seinare er og stilt ut her.

Fatima vart etter kvart eit av Europas viktigaste pilegrimsmål. Mange har opplevd å bli styrka og fornya i trua etter ei vitjing her. Fatima er ein del av portugisisk nasjonalkjensle, og utgjer saman med fado og fotball dei tre F.

I påsketida avsluttar vi messa med Regina Coeli så også i dag.

Regina caeli, laetare, alleluia,
Quia quem meruisti portare, alleluia,
Resurrexit, sicut dixit, alleluia,
Ora pro nobis Deum, alleluia. 

Cardiotissa (eller Kardiotissa) er et gresk begrep som betyr «den som har et hjerte», og refererer til jomfru Maria (Panagia) som viser sympati, barmhjertighet og medlidenhet. Det er også et ikonografisk motiv, navnet på et kloster på Kreta, og en ubebodd gresk øy. 

Dåpsikon som i dag er formelt velsignet av p.Tien St. Ansgar.

Det katolske Nigeria

 Nigeria er Afrikas mest folkerike land, og det åttande mest folkerike i verda med vel 230 millionar innbyggjarar. Landet utgjer vel 250 ulike etniske grupper, religiøst er landet del mellom det muslimske  nord som utgjer vel 50% av folketalet, og det kristne sør som utgjer over 40%. Dei fleste kristne tilhøyrer ulike protestantiske retningar, men vel 12% er katolikkar. Den katolske kyrkja i Nigeria er levande og aktiv med mange nye prestekall. Dette trass i eller kanskje utløyst av brutal forfølging av ytterliggåande islamistiske grupperingar. Nigeria er det landet i verda som har flest kristne martyrar. Katolikkar i Nigeria er også mellom dei mest ivrige når det gjeld å praktisera trua si. Kyrkja har vel 4000 sokn, 9500 prestar og 6500 ordenssøstre. Landet har mange presteseminar og ei rekkje klosterordenar er aktive i landet.

I 1998 vitja pave Johannes Paul landet og saligkåra då landets første helgen, trappistpresten Michael Iwene Tansi ( 1903-64). Han vart fødd i 1903 i landsbyen Igboezunu i det søraustlege Nigeria. Familien høyrde  Ibostamma og praktiserte stammas tradisjonelle religion, noko som fekk katastrofale følger i det ein medisinmann dømde Iwenes mor til døden for hekseri. I og med at faren også døydde tidleg vaks han opp hos slektningar og gjekk der på katolsk skole. Han vart døypt av irske misjonærar og fekk  dåpsnavnet Michael. Han var ein flittig elev og kvalifiserte seg til lærar og var det fram til 1925 då han kjente prestekallet og begynte  på seminaret. Han vart prestevigd i 1937 og verka som meinighetsprest i ulike sogn fram til 1950. Ein av hans katekumener var Francis Arinze som Michael døypte og gav førstekommunion og fermingas sakrament. Han vart seinare erkebiskop og kardinal og mogleg pavekandidat. Michael var ein oppofrande prest som sjølv levde asketisk, men såg rike frukter av sitt arbeid. 

I 1950 tok Michaels liv ein ny retning. Biskopen såg for seg at ein kunne bygga opp eit kontemplativt kloster i bispedømmet og Michael som lenge hadde sett for seg eit klosterkall meldte seg. Han vart sendt til trappistklosteret Mount St. Bernhard og fekk klosternavnet Kyprian. Han avla sine evige løfter i 1956, og levde dei neste åra eit stille klosterliv. Planen var at han skulle tilbake til Nigeria for å grunnlegga eit kontemplativt kloster, av ulike grunnar gjekk dette ikkje og klosteret vart lagt til nabolandet Kamerun. Det var eit hard slag for den fromme munken som etter kvart hadde fått eit ry som ein heilag mann. Dei neste åra forverra hans helsetilstand seg, og han døydde 20. januar 1964 av eit aortaaneurysme. Biskop Arintze tok initativ til å samla dokumentasjon om Michael, og i 1986 vart ein prosess mot saligkåring formelt begynt. Etter at ei ung nigeriansk kvinne med kreft på mirakuløst vi vart frisk tilskreve Michaels forbønn var vegen open for saligkåring. Pave Johannes Paul saligkåra han 22. mars 1998 under si vitjing i Nigeria. Landet fekk dermed sin første helgen.

Nigeria har som nevnt mange martyrar, ein av dei er den unge jenta Vivian Uchechi Ogu f. 1.april  1995. Ho var ei aktiv og from jente som var aktiv i den  lokale menigheten mellom anna i kor og som president i den  lokale Holy Childhood Association. I november 2009 vart ho og søstera bortført og forsøkt valdtekne, Vivian sette seg til motverge og vart drept, søstera lukkast i å unnsleppa takka vera Vivians motstand. Det vart teke initativ til ein saligkåringsprosess etter eit par år og i  2023 vart  den formelt starta og ho vart erklært som Servus Dei - Guds tjener.

                                               Foto: Mount St.Bernhard Abbey

Healing Wounds

 Biskop Erik Varden er produktiv,han har kome med fleire bøker no sist  “Healing Wounds” for fastetida i 2025.Så vidt eg kan sjå enno ikkje omsett til norsk. I år var han som kjent invitert av pave Leo til å halda fasteretrett i Vatikanet. Boka er ein meditasjon over Kristi sårmerke frå føter til andlet med utgongspunkt i Mellomalder-hymnen “Rhythmica oratio” av cisterciensermunken Arnulf frå Leuven ( 1200-48) . Den lange hymnen er attgjeve på latin med Erik Vardes omsetjing til engelsk. Han tek utgangspunkt i dei sår vi alle bær på i større eller mindre grad, sår som vi oftast prøver å løyna både for oss sjølv og andre. Kva betyr Kristi liding for meg? Korleis kan Paulus ord til galatarane gje meining når han skriv at han er krossfesta med Kristus og det er ikkje lenger eg som lever men Kristus som lever i meg. Med utgangspunkt i Arnulfs hymne  prøver Erik Varden å gje svar på korleis vi kan forstå Kristi sår ikkje bare i juridiske termar som det middel Gud valgte for å ta bort synd, men “ as the living source of a remedy by which sin is cured and humanity's wounds, my wounds, are healed?” Korleis kan vi nå der at vi “ sees the world through the eyes of Christ crucified.” Dei sår vi ber blir ikkje nødvendigvis borte  men vi har ei trøst i :“ Faith does not take our pain away, but shows a use for it;it endows it with finality.”

Eg har ikkje tenkt over det, men den krossfesta Kristus som symbol var ikkje vanleg i den første kristne tida, det tok fleire hundre år før dei kristne adopterte dette symbolet. Eit av dei tidlegaste framstillingar av krossfestinga finn vi i basilikaen Santa Sabina i Roma frå 400 talet. Det er eit utskåre relieff på ein av dørene som Erik Varden viste ei gruppe eg var med i for fleire år sidan.Det gjorde inntrykk!  I 451 fekk vi så konsilet i Chalkedon som definerte Kristi to naturar, sann Gud og sant menneske. Krossfestinga kunne dermed gå frå eit meir perifert symbol til det i Mellomalderen hadde blitt det mest sentrale bilete på Kristi frelsesverk. Ein hymne og eit kapittel om føtter,kne, hender,side, bryst, hjerte, andlet, biskop Erik før oss gjennom det teologiske,men og med kulturelle og personlege referansar.  Det siste kapittelet “ Flourishing” oppsummerer og set hymnen inn i ei ramme.Her har han også med ein tekst  av biskop Erik Valkendorf i Missale Nidrosiense om tårer. Tårer som i moderne oppfatning blir sett eindimensjonalt på og ikkje i eit “ sadness- gladness” eller “ mournful- joyful” perspektiv som i  Erik Valkendorfs tekst. Jesus feller tårer ved Lasarus død, i biskop Eriks ord “ what causes Christ to weep is the sight of humanity weeping.” Dødens herrdøme over skapnadar meint for udødelegdom, etter å ha felt tårer går han “ up to Calvary to work our redemption”.

Som alltid i biskops Eriks tekstar er det mykje å ta med seg, men ikkje alltid like lett ved første gjennomlesing. Men bøker ein har kjøpt kan plukkast fram igjen og kanskje opnar det seg ny innsikt?