Om å sitja med eit sovande barn i armkroken

 Mange har nok kjent på den overveldande gode kjensla der er å sitja med ein sovande baby i armkroken. Få har som Sigrid Undset skildra dette når ho i midten av bøkene om Olav Audunssønn let Olav ta opp dattera Cecilie og legg henne mot brystet. Det er utruleg vakkert og gjenkjenneleg!

« Piken brettet fellen til side, så han kunne se barnet. Hun lå og sov i fostermorens armkrok, med det lille rosenrøde ansikt boret varmt inni, halveis gjemt i sine egne skinnende, silkelyse lokker.Uten flere ord stilte Olav fra seg lyset, bøyde seg ned og løftet opp sin datter.Han gjemte henne godt hos seg inni kappens folder, blåste ut lyset og gikk bort med sitt barn.Innkommen i setstuen slapp han sin kappe ned på gulvet, sparket av seg skoene og krøp i seng med datteren, som sov like godt, gjemt inntil sitt bryst.

Fra først av kjente han ikke til annet enn at søvnen var like langt borte fra ham som ellers.Men det var godt å ligge og holde dette vesle unge liv i armen sin. Hennes barnehår var bløtt som silke under hans hake, og det duftet søtt og friskt syrlig av søvnen, den lille pusten hennes spilte over hans bringe i halsmotet, varm og duggende.Silkemyk i skinnet,fast og trinn og kraftig var hennes kropp, de små knærne som hun boret inn i farens underkropp, ganske runde. Olav lå og unte seg å elske sitt barn, som en gnier unner seg å ta frem skatten sin og håndfare den-

Men litt om senn virket den vesle møen som en varmesten.Varmen av det sovende småbarn gjennomtrengte ham, dulmet den bankende og verkende uro i hans hjerte; lunheten strømmet gjennom hele hans kropp og løste opp spenningen i søt, myk tretthet. Han kjente søvnen sige innpå seg, en velgjerning som han nu visste hva var verd. Med haken begravet i Cecilies bløte lokkehår sank han til bunns i søvn -.

Olav Audunssønn

 Olav Audunssønn i Hestviken og Olav Audunssønn og hans barn er Sigrid Undset sitt storslegne historiske epos frå slutten av 1200 talet. Ho skreiv verket fra 1925 til 1927, altså eit par år etter ho vart teke opp i den katolske kyrkjas fulle fellesskap i 1923. Ho var sjølv svært nøgd med verket som kanskje er det som loddar djupast både teologisk og psykologisk. Eg las bøkene om Olav Audussøn i ungdomen og på ny no, eg hugsar lite av handlinga og det var som å lesa for første gong. Eg vart dregen inn i handlinga og livet til desse personane som levde for 800 hundre år sidan, men likevel ikkje er så ulike oss. Sigrid Undset skildrar dei så levande at ein får inntrykk av at dette er menneske som har levd og som ein kanskje  har møtt og blitt kjent med. Bøkene er fulle av ytre dramatikk, vakre naturskildringar, ei mengde detaljar om dagleglivet i Mellomalderen, forfattaren viser sine store kunnskaper om denne tidsperioden som fascinerar mange av oss. Audun føl vi frå barndomen til han han døyr av slag i høg alder, dei andre sentrale personane er kona Ingunn som han vaks opp saman med som fosterson hos hennar familie, dessutan barna Eirik og Cecilie, så er det eit vell av bipersonar som det ikkje alltid er så lett å halda oversikten over.

Olav er ingen lukkeleg mann, han vert skildra som taus, inneslutta, uglad og lite venleg mot sine næraste ikkje minst Eirik som han tek til seg som sin son, men som er barnet  Ingunn fekk med ein omreisande islending. Audun tek livet av denne islendingen, og det vert ei synd han ikkje får seg til å skrifta og som han ber på heile livet. Det formørkar hans sinn og verkar inn på hans handlemåtar ikkje minst overfor Eirik. På slutten av verket vart Jørund mannen til Cecilie funnen ihjelstukken, Audun fryktar det er Cecilie som har gjort det, forlet Hestviken og ror inn til Oslo. Han vil oppsøkja biskopen og skrifta si synd som han har bore på nesten heile livet.

" Tusen ganger hadde han hørt at Guds miskunn er uten grenser, og lønnlig hadde han stolt på det: det som han flyktet fra, det var der og ventet på ham, når han fikk mot til å snu om, fordi det som er  utenfor tiden og uforanderlig: Guds armer bredt ut på korset, ferdig til favntak, de fem sårs nådestrømmer, det lutende Hode som så ned over all skapningen, våket og ventet, Maria og alle helgen omkring med bønnene som steg lik røk av røkelseskar med uslokkelig ild i. Alltid stod hans tjenere rede med makt til å låse av ham lenkene. Livets brød var alltid over alteret. Gud var uten grense -."

Sigrid Undset skildrar mesterleg den kampen som foregår i Auduns indre, hans djupe fortviling og samstundes lengt etter å underkasta eigenviljen Guds vilje og lov. Fader Finn i klosteret i Oslo siterar Ambrosius for Olav:" Novit omnia Deus, sed exspectat vocem tuam, non ut punit sed ut ignoscat. Gud vet alt, men han venter på å høre din røst, ikke for å refse, men for å glemme."

Olav mannar seg opp til skriftemål, men så skjer det tragiske at han vert ramma av slag og taper taleevna. Fader Finn trøstar dei næraste med at ha  vil gje Olav  salving og viaticum når det går mot slutten for:"...han hadde vist viljen til å skrifte sin skjulte synd. Men var det slik at han skulle komme opp igjen og leve videre noen tid med den lønnlige doms segl for sin munn, så måtte intet menneske våge å tro at det er grenser for Guds miskunn eller at han kan grunde ut Guds hemmelige råd."

(forts.)

August

 Alt godt over midten av august, slutt på ferie for dei fleste, og eit nytt skuleår for borna. Sol og finver hos oss på Sørlandet om enn ikkje i vest og nord. Fleire poetar har skildra august, denne overgangen med mørkare kveldar og eit streif av vemod over at den korte sommaren er over. Ein analogi til livet vår,barndom, ungdom, vaksen og brått eldre om ikkje gammal. Poeten Einar Skjæraasen skildrar august som det mjukaste han kjenner,mjukt som sorg og kjærleik:

AUGUST

August er det mykeste myke jeg kjenner,
denne skjelvende streng mellom sommer og høst,
denne dugg av avskjed i mine hender.

Dette hemmelige milde inn over jorden,
denne lyende stilhet:
Tal Herre, tal!
dette lyset som hviler
på modningens høyde,
dveler
og synker mot visningens dal.

Disse kvelder da trær
er som skygger i skyggen.
Denne etterårsfred over sted og forstand.
Jeg har drømt at jeg seilte mot evigheten,
og en kveld i august var den første
besynderlig duse kjenning av land.

Jeg vet midt i alt det jeg ikke vet:
August er det mykeste myke jeg kjenner,
myk som sorg og som kjærlighet.

Poeten Eldrid Lunden opplever at sommaren blir lys og slitt på begge sider:

Milde mørke seinsommarnetter, det er varmt

nok nå, og mørkt, sirissar og eit

kjølig drag om leggene

Ein vegg av varme, der ute over sjøen,ein

stad i det sommaren er i ferd med å bli

lys og slitt på begge sider

Knudaheio

 Eg har hatt fokus på forfattaren Arne Garborg ei stund, og det var naturleg å vitja hytta hans på Knudaheio og Garborgheimen der han vaks opp, men  ikkje var lukkeleg. Garborg budde på Austlandet, men vitja Jæren fleire gonger på 1890talet, og då han skreiv Haugtussa i 1895 byrja han å sjå seg om etter ei tomt, og i 1898 kjøpte han tomta der hytta stod ferdig i 1899. Hytta var spartansk, men han følte likevel at ho vart for stor og dyr. Seinare skreiv han: « Det er ikkje mykje eg er so nøgd med i verda som fjellstova mi.» Her kunne han sitja å sjå utover Jærlandskapet og henta glede og inspirasjon kvar sommar fram til 1924, året før han døydde.Kanskje kunne han og skimta barndomsheimen  som no og er museum.Kona Hulda var med nokre gonger, men ho skal ha følt det var for primitivt å overnatta her. Garborg vart kremert etter ei storslått offisiell gravferd.Den kyrkjelege gravferda var nok ikkje etter Huldas ønskje. Ho sytte for at han seinare vart hauglagt på Knudaheio, og ho fann sjølv sin kvilestad her ti år seinare. 

« Til deg ,du hei og bleike myr

med bukkeblad,

der hegre stig og heilo flyr

eg gjev mitt kvad.»

Vi går den korte vegen frå parkeringsplassen opp til Garborgs hytte, og får ei utbytterik orientering av den unge guiden. Før det har  vi og sett Steinansiktet « All denne fagre utsyn » av Hugo Wathne.Eit fint høgdepunkt i mi fordjupning i denne store forfattaren.

Maria opptagelse i Himmelen

 

Marias opptagelse i Himmelen

15. august feirer vi minnet om Jomfru Marias opptagelse i Himmelen. Det er en viktig høgtidsdag i det liturgiske året, og i mange katolske land også en offentlig fridag. Kirken lærer at Jesu Mor Maria ble tatt opp i Himmelen med både kropp og sjel, dvs. med hele sin personlighet, hele sitt vesen. Ingenting er gått tapt, hele hennes vesen er blitt forflyttet til Himmelen. Dette er ikke en skjebne som bare angår Maria, som hele menneskehetens mor viser hun hva vi alle kan håpe på. Troen på Marias opptagelse skriver seg fra Kirkens først tid, men ble først fastslått som dogme i1950 av pave Pius 12. Så godt som hele Kirkens bispekollegium støttet opp om dette. Dette dogme henger nøye sammen med de øvrige dogmene, Maria som Gudføderske og Marias ubesmittede unnfangelse. Hun er Kirkens Mor, vår forbederske og støtte, som alltid viser til Sønnen slik hun gjorde i bryllupet i Kana.

Hellige Maria be for våre prester og vår menighet!

Santa Maria Maggiore

 I dag feirer vi vigslingsfesten for basilikaen Santa Maria Maggiore. Basilikaen skal ha blitt vigsla av pave Liberius 5. august 366. Iflg. tradisjonen skal Jomfru Maria ha vist seg på Esquilin høgda i Roma  eit par år før. Hennar bodskap var at det skulle byggast ei kyrkje til hennar ære ein stad der det hadde falt snø. Basilikaen blir difor også kalla Maria av snøen (Santa Maria ad Nives). Det blir kvart år markert ved  at det blir slept ned kvite roseblad over hovudalteret.Ved sida av Roma blir denne festen særskilt markert i La Palma på Mallorca. Santa Maria Maggiore er ein av Romas fire hovudkyrkjer , dei andre er  Lateranbasilikaen, St. Peterskyrkja og St. Paulus utanfor murane. 26. april i fjor vart pave Frans gravlagt i Santa Maria Maggiore etter eige ønskje.

Pave Leo i bøn ved pave Frans grav i Santa Maria Maggiore

Foto:EWTN

The Wild Iris

 Eg har tidlegare skreve om den amerikanske poeten og nobelprisvinnaren Louise Glück som døydde i 2023, 80 år gammal. Eg les om igjen diktsamlinga The Wild Iris frå 1992, den vert rekna som eit høgdepunkt i hennar litterære produksjon.

Boka er ei poetisk vandring gjennom ein hage i sommarhalvåret frå «End of Winter» til « September Twilight». Men det er og ei vandring gjennom døgnet og tida, gjennom menneskelivet med dei sår, gleder og minne vi ber med oss. Boka er forma som ein dialog , ein indre dialog  og ein dialog mellom gartnaren og forfattaren, men og mellom forfattaren og John som arbeider i hagen og vel viser til hennar partner? Så er her ein andeleg dialog mellom gartnaren/forfattaren og ein skapar. Boka startar med dikt «The Wild Iris» som legg an ein håpefull tone: « At the end of my suffering there was a door» og sluttar med ei stadfesting av det vakre og stadfestande som kan strøyme ut frå vårt indre: « from the center of my life came/ a great fountain,deep blue/ shadows on azure seawater.»  Boka avsluttar med diktet «The White Lillies», hagen kan bli gjort til « a bed of stars» mellom ein mann og ei kvinne, men og «capable of devastation». Så oppsummerar forfattaren denne hagevandringa med følgjande:

« Hush, beloved. It doesn’t matter to me/how many summers I live to return:/this one summer we have entered eternity./ I felt your two hands/bury me to relase its splendor.» Denne sommaren er lik alle andre, men likevel unik. I diktet «Presque Isle» minnest Glück desse minnefulle augneblinkar som ein kan ta vare på vidare. «In every life ,there’s  a moment or two/ In every life, a room somewhere,by the sea or in the mountains.» Det sanselege og konkrete som vekkjer desse minna til live: « Around your face,rushes of damp hair,streaked with auburn./Muslin, flicker of silver.Heavy jar filled with white peonies.»

Kva er denne tida som kjem eller går, eller begge deler? I diktsamlinga Averno finn vi diktet « Landscape»,der  knyter ho tid og landskap saman i det sanselege. « I lived in the present,which was / that part of the future you could see./The past floated above my head,/like the sun and moon,visible but never reachable.» Vi kan ikkje nå fortida, men notida som framtid vi kan sjå kan vi gripa.Valgetber vårt når sjansen byr seg. lenger ute i diktet skriv ho: « All your life,you wait for the propitious time./ Then the propitious time/reveals itself as action taken.»