Kristi Himmelfart

 I dag torsdag 13.mai feirar vi at Jesus  steig opp til himmelen framfor læresveinane på Oljeberget slik det er skildra i byrjinga av Apostelgjerningane. Ikkje så lett å forstå teologisk, men Augustin kan hjelpa oss litt på veg:

" Han forlot ikke himmelen da han steg ned til oss, han forlot ikke oss da han igjen steg opp til himmelen. For han vitner selv om at han var der, samtidig som han var her, ved å si:" Ingen har steget opp til himmelen, unntagen han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, han som er i himmelen." Dette sier han på grunn av den enhet som finnes mellom oss og ham, for han er vårt hode og vi er hans legeme. Dette er ikke mulig for noen annen enn ham, fordi vi er ham i kraft av det som gjør at han er Menneskesønnen på grunn av oss, og fordi vi er Guds sønner på grunn av ham. Apostelen sier det slik: "Likesom legemet er ett, selv om det har mange lemmer, og alle legemets lemmer, selv om de er mange, er ett legeme , slik er det også med Kristus." Han sier ikke at  Kristus er slik i seg selv, nei, han sier at Kristus forholder seg slik til sitt legeme.

Han steg ned fra himmelen av miskunnhet, og ingen er steget opp unntagen han, etter at han gjorde det slik at også vi er i ham, av nåde. Slik har det seg at ingen uten Kristus er steget ned, og heller ikke er noen annen steget opp enn Kristus. Ikke slik å forstå at den verdighet som tilkommer hodet, blir spredt rundt i legemet,men slik at det legeme umulig kan adskilles fra hodet."

Fin messe i St. Ansgar i dag, og pater David peika og på to andre viktige hendingar denne dagen, hendingar som heng nøye saman. 13. mai 1981 kjørte pave Johannes Paul over Petersplassen i sin jeep, 30.000 menneske helsa han entusiastisk då det brått vart avfyrt 4 skot. Det var den 23 årige tyrkaren Mehmet Ali Agca som prøvde å ta livet av paven. Pave Johannes Paul vart alvorleg såra men overlevde, og var tilbake i sin lelighet i Vatikanet i byrjinga av juni. At det gjekk så bra oppfatta han ikkje som tilfeldig, dagen det skjedde 13. mai er minnedagen for Vår Frue av Fatima. Den vesle portugisiske byen Fatima eit stykke nord for Lisboa var i mai 1917 åstad for ein av dei meste kjente openeberringane til Jomfru Maria i forige hundreår. Denne dagen var dei tre små barna, Jacinta, Lucia og Francisco , ute og passa på familien saueflokk då brått ei kvinne viste seg for dei i eit strålande lys.  Lucia fortel: "Hun var kledd helt i hvitt, mer skinnende enn solen ogdet strålte et lys ut av henne, mer skinnende enn et krystallglass fylt av det klareste vann og gjennomlyst av de sterkeste solstråler. Hun sa: "Vær ikke redde. Jeg gjør dere ikke noe vondt."  " Hvor er Fruen fra ?" spurte jeg. " Jeg er fra Himmelen."  "Og hav er det Fruen vil meg?"  " Jeg er kommet for å be dere komme hit seks måneder etter hverandre, på den 13. til samme tid. Deretter kommer jeg til å fortelle hvem jeg er og hva jeg ønsker."

Pave Johannes Paul som alltid hadde vore nært knytta til Jomfru Maria, hans valgspråk var "Totus Tuus - Heilt din",var overtydd om at han hadde overlevd attentatet på grunn av Marias forbøn. Året etter drog han på pilegrimsferd til Fatima for å visa takksemd!

Bilete av Jacinta, Lucia og Francisco sannsynlegvis frå sommaren 1917. Jacinta og Francisco døydde eit par år seinare, Lucia vart nonne og døydde over 90 år gammal.

Den heilage Josef handverkaren

 1.mai er minnedag for Den heilage  Josef handverkaren. Dette er ein relativt ny minnedag, proklamert av pave Pius XII i 1955. Intensjonen var nok å få ein religiøs motvekt til  kommunismens feiring denne dagen. Tidlegare hadde Josef vorte markert i fastetida. Ein kultus omkring Marias ektemann og Jesu fosterfar vaks fram på 400 talet og han vart utover Mellomalderen ein populær helgen. Han er mellom anna  skytshelgen for ei rekkje handverk, for familiar og ektefeller og for døyandre. I 1870 vart han av pave Pius IX utnemd  til Vernehelgen for Den universelle kyrkja.

I karmelittordenene har han alltid hatt ein sentral plass, Den heilage Teresa av Avila  gav det første klosteret i den reformerte ordensgreina navn etter han og ho oppfordra sterkt til ein kultus rundt den heilage Josef.

I den heilage familien, Jesus, Maria og Josef er han vel den mest anonyme og ukjente. Det er lite konkret i evangelia om han, men mange apokryfe forteljingar og legendar. Det er hovudsakleg Matteus som skriv om Josef. Han skal ha vore ein mann av Davids ætt. Matteus byrjar med Jesus ættetavle som går frå Abraham til Josef. Så følgjer den sentrale teksten  der Josef blir klar over at Maria er med barn. Han er "ein rettvis mann og ville ikkje føra skam over henne; han sette seg føre å skilja seg frå henne i det stille."  Så følgjer dei snetrale versa der ein engel syner seg for han i draume og erklærar at "barnet som er avla i henne , er av Den heilage Ande." Josef viser seg så som ein modig og lydig mann som gjer det Herresn engel sa til han!

Bøn til den heilage Josef  frå Karmels tradisjon:

"Hellige Josef, vår Far!

Du har aldri sviktet dem

som ber om din hjelp og forbønn.

Som vår hellige mor Teresa

tar vi vår tilflukt til deg.

Du var Frelserens faderlige beskytter her på jorden,

og Han lytter til dine bønner i himmelen.

Gjenom Ham har du makt til å hjelpe oss

og det som synes umulig kan du gjøre mulig.

Vi ber om din faderlige omsorg,

at du skal sørge for oss

og gi oss alt vi trenger. Amen.

Jesus, Maria og Josef!

Vi overgir alt i deres hender."

Menneske bære ditt bilde frem.

 Stein Mehren (1935-2017) er sentral i nyare norsk litteratur . Han debuterte som lyrikar i 1960, og det var primært lyrikar han er kjent som. Men Stein Mehren var også romanforfattar og dramatikar, essayist og samfunnsdebatant, som godt vaksen debuterte han også som biletkunstnar. Stein Mehrens tematikk er mangesidig og ofte på tvers av det som var rådande i hans samtid. Han stod utan tvil i den store europeiske litterære tradisjonen. diktinga hans var inspirert av såvel historie, filosofi, mytologi, religionshistorie og mystikk. I diktsamlinga "Menneske bære ditt bilde frem" frå 1975  kjem den mytologisk tematikk tydelege fram , solvarmen frå mytene og naturen, vår  einsemd og lengting etter det evige . Det er ein tekst eg les om att med ujamne mellomrom, og opplever som ein del av den store visdomstradisjonen!

" Gjennom mytene slår solvarmen mot oss fra slektens dypeste erfaringer. Det er en solvarme som har sitt utspring i naturen, men det er en solvarme som strekker seg lengre enn solen og stjernene, ja  , som i sin lengsel sprenger universets egen gåtefulle grenseløshet. Sommeren, livets sommer, synest bunnløst rundt og i oss. Og dens mørke sødme strømmer inn i våre sanser og lemmer, inn i vår sjel. Vår sjel som inneholder hele naturen, men som selv ikke er natur. Alt som vår sjel inneholder er av verden, men vår sjel, vår ensomhet er større enn verden. I oss lever troen på og lengselen mot udødelighet, ikke som evig kretsløp av tider, men som evighet.

Denne troen på uødelighet, er det lys vår kultur kaster inn i mennskeheten. Vår kultur står og faller på den. Religionene er fulle av sjeleførere til dødsriket. høyreligionenes gudekonger. Frelsesgudene Osiris og Dionysos. Orfeus og mysteriekultun omkring ham. Artemis, Attis, Mithra, Demeter; vi har samlet brokker av mysterier som har villet sprenge døden eller ta brodden av den. Vi har rygget tilbake for Hermods ferd til dødsriket. Vi kjenner Heroer og helter som dro gjennom dødsriket og kom tilbake, Gilgamesh, Herakles, og Thesevs. Men Athene tar tilbake Hesperidenes epler fra Herakles,og Alkestis som han redder fra døden, dør siden. Gilgamesh forble en dødelig. Thesevs beseiret Minotaurus, men dobbeltøksens gåte løser han aldri, og kong Lykomedes i Skyros dreper ham til slutt. Overalt i  religionene finner vi forskjellige former for oppstandelse via gjenfødelsen. Men de blir som mysteriene, lukkede og labyrintiske i sine forsøk på å sprenge dødens porter. Før ham, han som gav oss det evige liv, var dødsriket et skyggerike. Og det kastet sin kalde skygge innover antikken.

I vår frigjøringsbevisste tid har vi satt friheten opp mot dødens kontrapunkt og motsetning, frihet definert som rettigheter. Men frihetens  virkelige vesen er erkjennelsen av en handlings konsekvenser - stilt overfor dødens realitet ! Det er ikke rettighetene - men, vår mulighet til å erkjenne valget mellom godt og ondt, som røper vår grad av frihet. Det er over denne avgrunn vår lengsel strekker seg etter evig liv. Erkjennelsen av at vårt stykke evighet er noe vi kan øde på veien mot døden. Øde gjennom å øde andres. Skades gjennom å skade andre. Vår udødelige sjel, er det ikke det i oss som nekter å ta døden opp i seg. Det som bare blir mer levende fordi det vet det skal død. Det som skal dø og derfor vil leve. Å erkjenne dødens realitet og bli mer levende av det: Menneske bære ditt bilde frem."

Norges første kvinnelege....

Dag og Tid 09. april:

Tre favorittar.

Norges første kvinnelege ………

1.Lækjar: Maria Spångberg (1865 – 1942) tok som første kvinne medisinsk embetseksamen i Norge i 1893. Norge var seint ute med å gje kvinner rett til høgare utdanning, likevel møtte ho stor motstand både frå mannlege kollegaer og professorar ved Det medisinske fakultetet i Kristiania. Marie Spångberg måtte reisa til Tyskland for vidareutdanning i fødselshjelp og kvinnesjukdomar.  Ho dreiv eigen praksis i Kristiania frå 1895, men som mange kvinner på hennar tid opplevde ho at mannens karriere, han var forskar og augnelækjar, vart prioritert.

2 Professor: Kristine Bonnevie ( 1872 – 1948) vart i 1912 utnemd til Norges første kvinnelege professor, ei stilling ho hadde fram til 1937. Ho var biolog, og tok doktorgraden på ei avhandling om kimceller i 1906. Ho var aktiv som forskar innan cellebiologi, fosterutvikling og ikkje minst genetikk  heile livet. Ved sida av sin akademiske karriere arbeidde ho for kvinners rettar og var politisk aktiv i Frisinnede Venstre. Ho sat i Kristiania bystyre og var vararepresentant til Stortinget.

3. Stortingsrepresentant: Anna Rogstad ( 1854 – 1938) møtte som første kvinne på Stortinget i 1911, ho var representant for Frisinnede Venstre i valgsamarbeid med Høgre. Anna Rogstad var utdanna lærar, og var heile livet samfunnsengasjert. Ho var med på å stifta Norsk kvinnesaksforening i 1884, og var sentral i arbeidet for kvinneleg stemmerett. Som stortingspolitikar var ho engasjert i så vel forsvar og utdanning som kultur- og likestillingsspørsmål.

 

 

 

 

Årringar

 

Årringar

Alle vintrar

lik alle somrar

høyr, regn og vind

sjå snø, sjå sol

med himmelvendt krune

denne felte kjempa

i  djupet jordfesta røter

fingeren tel årringar

og ber ei bøn for tida

denne krumma dimensjonen

bøygd i fastfrosne former

avslutta dagar  festa i levande masse

historia innvevd i molekyl

bundne i jamne rekkjer

kodar fingeren prøver å tyda

utan å lukkast

men minnast songen

ei skir susing i kruna

og lyden av barneføter

i fara til han som sette ned treet

dei lågmælte spørsmåla

når fingeren rører den inste ringen

røysta hans og svaret

gjeve for lenge sidan.

Påsketida

 Etter feringa av påskemysteriet er vi inne i påsketida. Slik som fastetida er ei førebuing til påskehøgtida kan påsketida vera ei tid for ettertanke og refleksjon over det vi har fokusert på desse dagane, kanskje og for lesning både av dei bibelske skriftene og annan litteratur som gjev innsikt og hjelper oss på vegen vidare. For sjølv om dette  sprenger fornuftas grenser, kan det vera nyttig og tjenleg å gå til dei som har større tygde både fagleg og andeleg . Ein kan til dømes gå til pave Benedikts tre bøker om "Jesus fra Nasaret" som kom på norsk i 2011, og gledeleg nok har fått lesarar også langt utover Den katolske kyrkja.  I dag er det naturleg å gripa til  den siste delen med undertittel "Fra inntoget i Jerusalem til oppstandelsen",og ta til med å lesa det siste kapittelet "Jesu oppstandelse fra de døde."

Pave Benedikt  poengterar  alt i innleiinga at kristentrua står og fell med  vitnemålet om oppstoda:

"Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud. For da har vi vitnet imot Gud når vi sier at han har oppreist Kristus" ( 1 Kor 15,14). Med disse ordene  gjør Paulus det drastisk tydelig hvilken betydning troen på Jesu Kristi oppstandelse har for det kristne budskapet som helhet: Det er dets grunnlag. Kristentroen står og faller med sannheten i vitnesbyrdet om at Kristus er stått opp fra de døde."

Og vidare:" I vår søken etter å forstå Jesu skikkelse, er oppstandelsen det avgjørende punkt. Om Jesus var eller om han også er, avhenger av oppstandelsen. Ved å si ja eller nei til dette spørsmålet, tar vi ikke stilling til en hendelse blant andre, men til Jesu skikkelse som sådan."

Oppstoda er ei historisk hending men ei hending som sprenger såvel historiens rom som fornuftas grenser, pave Bendikt nyttar ein naturvitskapeleg analogi som eg synest passar godt: " et radikalt mutasjonssprang, hvor en ny dimensjon av livet stiger frem, en ny dimensjon ved den menneskelige eksistens."  I filosofisk terminologi: " et ontologisk sprang som berører vår væren som sådan, det ble åpnet en dimensjon som angår oss alle og som har gitt oss alle et nytt livsrom, et rom for væren med Gud."

Jesu oppstode  fører ut over historien, og bryt med historiens rammer, "men den etterlater seg spor i historien. Derfor kan den bekreftes av vitner som en hendelse av helt ny karakter."  Dette gjer han  grundig greie for i underpunkta om  " Bekjennelsestradisjonen " og "Fortellertradisjonen" som to ulike typer vitnemål om oppstoda.

Avslutningsvis stiller pave Benedikt spørsmålet frå Joh 14,22 der Judas Taddeus spør Jesus: " Herre, hvorfor skal du åpenbare deg for oss og ikke for verden ?"

"Det hører til Guds mysterium at han handler i det stille. At han bare gradvis bygger sin historie i menneskehetens store historie................. Og likevel - er ikke dette nettopp den guddommelige måte å handle på ? Ikke overvinne med ytre makt, men gi frihet, gi og vekke kjærlighet."

Med dette  som utgongspunktet som alt kviler på blir det meiningsfullt å gå tilbake og lesa resten av pave Benedikts innføring i Jesu liv og bodskap!

Kyrkjas bøn

 Frå Edith Stein  (1891-1942) "Das Gebet der Kirche". Om "subjektiv" og "objektiv bön", og den indre böna som  er "detta flödet som är hennes innersta liv."

"Därför går det inte att sätta den indre bönen, som i sin  egenskap av "subjektiv" fromhet är fri från alla traditionella former, i motsats til liturgin i dess egenskap av Kyrkans "objektiva" bön. Varje äkta bön är Kyrkans bön: genom varje äkta bön händer det något i Kyrkan, och det är Kyrkan själv, som ber där, ty det är den i henne levande Helige Ande, som i varje enskild själ " ber för oss med outsägliga sucker" (Rom (:26.  Det är just detta, som er äkta bön: ty "ingen kan säga "Herre Jesus" annat än i den Helige Ande (1 or 12:3). Vad annat kan Kyrkans bön vara än den självöverlåtelse, som de som älskar högt gör åt den Gud, som år kärlek?"