Olav Audunssønn i Hestviken og Olav Audunssønn og hans barn er Sigrid Undset sitt storslegne historiske epos frå slutten av 1200 talet. Ho skreiv verket fra 1925 til 1927, altså eit par år etter ho vart teke opp i den katolske kyrkjas fulle fellesskap i 1923. Ho var sjølv svært nøgd med verket som kanskje er det som loddar djupast både teologisk og psykologisk. Eg las bøkene om Olav Audussøn i ungdomen og på ny no, eg hugsar lite av handlinga og det var som å lesa for første gong. Eg vart dregen inn i handlinga og livet til desse personane som levde for 800 hundre år sidan, men likevel ikkje er så ulike oss. Sigrid Undset skildrar dei så levande at ein får inntrykk av at dette er menneske som har levd og som ein kanskje har møtt og blitt kjent med. Bøkene er fulle av ytre dramatikk, vakre naturskildringar, ei mengde detaljar om dagleglivet i Mellomalderen, forfattaren viser sine store kunnskaper om denne tidsperioden som fascinerar mange av oss. Audun føl vi frå barndomen til han han døyr av slag i høg alder, dei andre sentrale personane er kona Ingunn som han vaks opp saman med som fosterson hos hennar familie, dessutan barna Eirik og Cecilie, så er det eit vell av bipersonar som det ikkje alltid er så lett å halda oversikten over.
Olav er ingen lukkeleg mann, han vert skildra som taus, inneslutta, uglad og lite venleg mot sine næraste ikkje minst Eirik som han tek til seg som sin son, men som er barnet Ingunn fekk med ein omreisande islending. Audun tek livet av denne islendingen, og det vert ei synd han ikkje får seg til å skrifta og som han ber på heile livet. Det formørkar hans sinn og verkar inn på hans handlemåtar ikkje minst overfor Eirik. På slutten av verket vart Jørund mannen til Cecilie funnen ihjelstukken, Audun fryktar det er Cecilie som har gjort det, forlet Hestviken og ror inn til Oslo. Han vil oppsøkja biskopen og skrifta si synd som han har bore på nesten heile livet.
" Tusen ganger hadde han hørt at Guds miskunn er uten grenser, og lønnlig hadde han stolt på det: det som han flyktet fra, det var der og ventet på ham, når han fikk mot til å snu om, fordi det som er utenfor tiden og uforanderlig: Guds armer bredt ut på korset, ferdig til favntak, de fem sårs nådestrømmer, det lutende Hode som så ned over all skapningen, våket og ventet, Maria og alle helgen omkring med bønnene som steg lik røk av røkelseskar med uslokkelig ild i. Alltid stod hans tjenere rede med makt til å låse av ham lenkene. Livets brød var alltid over alteret. Gud var uten grense -."
Sigrid Undset skildrar mesterleg den kampen som foregår i Auduns indre, hans djupe fortviling og samstundes lengt etter å underkasta eigenviljen Guds vilje og lov. Fader Finn i klosteret i Oslo siterar Ambrosius for Olav:" Novit omnia Deus, sed exspectat vocem tuam, non ut punit sed ut ignoscat. Gud vet alt, men han venter på å høre din røst, ikke for å refse, men for å glemme."
Olav mannar seg opp til skriftemål, men så skjer det tragiske at han vert ramma av slag og taper taleevna. Fader Finn trøstar dei næraste med at ha vil gje Olav salving og viaticum når det går mot slutten for:"...han hadde vist viljen til å skrifte sin skjulte synd. Men var det slik at han skulle komme opp igjen og leve videre noen tid med den lønnlige doms segl for sin munn, så måtte intet menneske våge å tro at det er grenser for Guds miskunn eller at han kan grunde ut Guds hemmelige råd."
(forts.)
