mandag 5. april 2021

Påsketida

 Etter feringa av påskemysteriet er vi inne i påsketida. Slik som fastetida er ei førebuing til påskehøgtida kan påsketida vera ei tid for ettertanke og refleksjon over det vi har fokusert på desse dagane, kanskje og for lesning både av dei bibelske skriftene og annan litteratur som gjev innsikt og hjelper oss på vegen vidare. For sjølv om dette  sprenger fornuftas grenser, kan det vera nyttig og tjenleg å gå til dei som har større tygde både fagleg og andeleg . Ein kan til dømes gå til pave Benedikts tre bøker om "Jesus fra Nasaret" som kom på norsk i 2011, og gledeleg nok har fått lesarar også langt utover Den katolske kyrkja.  I dag er det naturleg å gripa til  den siste delen med undertittel "Fra inntoget i Jerusalem til oppstandelsen",og ta til med å lesa det siste kapittelet "Jesu oppstandelse fra de døde."

Pave Benedikt  poengterar  alt i innleiinga at kristentrua står og fell med  vitnemålet om oppstoda:

"Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud. For da har vi vitnet imot Gud når vi sier at han har oppreist Kristus" ( 1 Kor 15,14). Med disse ordene  gjør Paulus det drastisk tydelig hvilken betydning troen på Jesu Kristi oppstandelse har for det kristne budskapet som helhet: Det er dets grunnlag. Kristentroen står og faller med sannheten i vitnesbyrdet om at Kristus er stått opp fra de døde."

Og vidare:" I vår søken etter å forstå Jesu skikkelse, er oppstandelsen det avgjørende punkt. Om Jesus var eller om han også er, avhenger av oppstandelsen. Ved å si ja eller nei til dette spørsmålet, tar vi ikke stilling til en hendelse blant andre, men til Jesu skikkelse som sådan."

Oppstoda er ei historisk hending men ei hending som sprenger såvel historiens rom som fornuftas grenser, pave Bendikt nyttar ein naturvitskapeleg analogi som eg synest passar godt: " et radikalt mutasjonssprang, hvor en ny dimensjon av livet stiger frem, en ny dimensjon ved den menneskelige eksistens."  I filosofisk terminologi: " et ontologisk sprang som berører vår væren som sådan, det ble åpnet en dimensjon som angår oss alle og som har gitt oss alle et nytt livsrom, et rom for væren med Gud."

Jesu oppstode  fører ut over historien, og bryt med historiens rammer, "men den etterlater seg spor i historien. Derfor kan den bekreftes av vitner som en hendelse av helt ny karakter."  Dette gjer han  grundig greie for i underpunkta om  " Bekjennelsestradisjonen " og "Fortellertradisjonen" som to ulike typer vitnemål om oppstoda.

Avslutningsvis stiller pave Benedikt spørsmålet frå Joh 14,22 der Judas Taddeus spør Jesus: " Herre, hvorfor skal du åpenbare deg for oss og ikke for verden ?"

"Det hører til Guds mysterium at han handler i det stille. At han bare gradvis bygger sin historie i menneskehetens store historie................. Og likevel - er ikke dette nettopp den guddommelige måte å handle på ? Ikke overvinne med ytre makt, men gi frihet, gi og vekke kjærlighet."

Med dette  som utgongspunktet som alt kviler på blir det meiningsfullt å gå tilbake og lesa resten av pave Benedikts innføring i Jesu liv og bodskap!