Barnet og håpet

 Amelia Anisovytsj, den 7 årige jenta frå Kiev som vart kjend då ho song "Let it go" frå eit bomberom i byen. Seinare kom ho til Polen med familien der ho vart invitert til å synga nasjonalsongen på ein TV- sendt veldedighetskonsert. "Sjtsje ne vmerla Ukraina" ( Ukraina har enno ikkje gått til grunne). Det gjorde veldig sterkt inntrykk på alle som såg den vesle jenta. Ho vart eit bilete på alle barn over heile verda som er ramma av krig. For meg gjev  det også assosiasjonar til barnet som symbol på håpet  slik den franske forfattaren Charles Peguy framstiller  det i "Forhallen til håpets mysterium"

"Troen er en trofast Hustru. Kjærligheten er en Mor. en varmende mor med et stort hjerte. Eller en storesøster som er som en mor. Håpet er en liten uanselig pike som kom til verden i fjor på juledagen. Hun leker stadig med Januar-mannen, Med små grantrær utskåret i tre og pyntet med malt rim. Og med oksen sin og eselet utskåret i malt tre. Med krybben og halmen som dyrene ikke spiser  fordi de er av tre. Men det er den lille piken som kal vandre gjennom verdnene, Den lille uanselige piken. Som helt alene løfter de andre opp og bærer dem gjennom de svundne verdner."

Vi kan bli grepe av mismot i motgang og mørke tider. Det gjorde også Charles  Peguy, men då faren trua og heimlandet vart angrepe stod han opp og meldte seg til tjeneste  slik mange unge og eldre ukrainske menn gjer i desse dagar. Han fall på slagmarke kort tid etter krigsutbrotet i 1914.

"Og det lette, det å gå nedover, det å fortvile, og fortvilelsen er den store fristelse."

Men vi har håpet å støtta oss på slik den sjuårige Amelia blir eit symbol på.

" Det er hun den lille som trekker alt. For troen ser det som er , Mens hun ser det som skal bli. Kjærligheten elsker bare det som er, Men hun elsker det som skal bli."

Pokrova og erkeengelen Mikael

 Ukrainarane er eit religiøst folk. Det er to element som er sentrale i ukrainsk religiøsitet, erkeengelen St. Mikael og Pokrova - Jomfru Maria som vernar Ukraina med si kappe.

Pokrova vert feira 14. oktober , det er ein tradisjon som kan førast tilbake til 1000 talet ,under ei beleiring av Konstantinopel der Maria ifølge tradisjonen la si vernande kappe over byen og dermed hindra fiendens siger. I dag er ukrainske byar i same situasjon og  mange vonar på det same under. Maria har ein sterk posisjon i Ukraina like frå prins Jaroslav den vise innvia Ukraina til Maria i 1037. Slik polakkane reknar Maria som Polens dronning gjer ukrainarane det same.

Pave Frans vil 25. mars innvia Ukraina og Russland til Jomfru Marias reine hjerte, dette er ei sterk forbønns handling med symbolsk verdi også for alle dei som ikkje trur at Maria høyrer våre bøner. Dette er nært knytta til Marias openberringar i Fatima i Portugal i 1917, og ei statue av Vår Frue av Fatima vil i neste veke bli ført til Ukraina via Krakow. Dette vil nokså sikkert også ha ein sterk symbolverdi for ukrainarane i ein ekstremt vanskeleg situasjon.

Erkeegelen Mikael er hovudstaden Kyivs vernehelgen. Dette er nær knytta til Mikaels klosteret som vart bygd i 1108 og  innvia til ekeengelen. Klosteret vart øydelagt av kommunistregimet, men  bygd opp igjen på 1990 talet etter frigjeringa. Mange såg på dette som eit mirakel.  I 2002 vart det sett opp ei stor staue av St. Mikael sentral i Kyiv.

St. Mikael er ein sterk vernar  av folket I kyiv saman med Jomfru Maria.

Ukraina og Russland i Marias hjerte

På Maria bodskapsdag 25.mars vil pave Frans innvia Ukraina og Russland  til Jomfru Marias upletta hjerte. Før det blir dei truande oppmoda til å be ein novene, ei rekkje bøner som går over ni dagar som ei førebuing  til ei høgtid eller liturgisk handling. Novenen er vist under.

Kva tyder dette ? Under botsliturgi i St. Peters vil paven be ei bøn til Maria der han gjev Ukraina og Russland til hennar reine hjertets sæsskilde vern og forbøn. Han vil be om fred mellom dei to landa og fred i heile verda. Dette har også blitt gjort fleire gonger tidlegare mellom anna av pave Johannes Paul under kommunismens fall for tredve år sidan. Denne innviinga har sin bakgrunn tilbake i 1917 og Marias openberring for dei tre barna i Fatima. Eit av hennar bodskap var at paven måtte innvia Russland til hennar reine hjerte for at landet skulle omvenda seg og ein periode med fred koma over verda. At pave Frans no innviar Ukraina og Russland kjem etter oppmoding frå mange hald  også lenge før krigen starta. Vi set vår lit til Jomfru Marias kraftfulle forbøn for fred.

I Ukraina er det ein særskild tradisjon  å be om at Maris heilage kappe skal verna oss. Det er ein eigen festdag for dette, 14. oktober.

" Maria dekk oss med di heilage kappe og vern oss frå alt vondt"

Lesning fra sekvensen Stabat Mater (Bønneboken, side 440) fordelt over ni dager, eventuelt fulgt av en svært kort betraktning.

Bønn i stillhet.

 

Vi ber en dekade av rosenkransen, deretter følgende bønner:

 

Du Dronning unnfanget uten synd, be for oss.

Du Dronning opptatt i himmelen, be for oss.

Du fredens Dronning, be for oss.

 

Guds Lam, som tar bort verdens synder, skån oss, Herre.

Guds Lam, som tar bort verdens synder, bønnhør oss, Herre.

Guds Lam, som tar bort verdens synder, miskunn deg over oss.

 

La oss be:

Evige far, i Jomfru Marias morshjerte gir du oss et bilde på fullkommen medlidenhet med din Sønns frelsende offer; gi oss et hjerte likt hennes og la det russiske og det ukrainske folk, på hennes forbønn, velsignes i rettferd med din fred som ikke er av denne verden. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i Den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.

Amen.

 

Den treenige, allmektige og miskunnsrike Gud, som elsker menneskene, forsone vår verden og gjøre oss til redskaper for sin fred.

Amen

 

                                       

                                      Pokrova - Marias vernande kappe

Edith og Thérèse – et lite mirakel.

 

Edith og Thérèse – et lite mirakel.

Madame – Madame, hun ser – hun ser !» utbryter Antoinette. Madame Louise, Ediths farmor, feller tårer av glede. «Vi reiser tilbake til Lisieux i morgen, vi må takke Thérèse for dette mirakelet.!»

Edith Gassion, bedre kjent som Edith Piaf - «Spurven», den lille svartkledde kvinnen kvinnen med den udødelige sangstemmen hadde ikke noe godt utgangspunkt i livet. Hun ble født i den fattige nordøstlige delen av Paris like før jul 1915, moren var kafesanger og forsvant tidlig ut av Ediths liv. Faren, Louis Gassion livnærte seg som gateakrobat og var på ingen måte istand til å ta seg av den lille jenta. I 1916, midt under krigen, ble hun derfor sendt til farmoren Louise Gassion i Bernay i Normandie, ikke så langt fra Lisieux. Dette var ikke noe vanlig besteborgelig hjem, men et bordell, og sånn sett kunne ikke de ytre rammene

om hennes barndom være mer ulik det lille Thérèse opplevet. Ediths farmor var ansvarlig for bordellet som på folkemunne gikk under betegnelsen «Djevelens hus». For oss kan det kanskje synes paradoksalt, men Ediths farmor var en from og praktiserende kvinne, ikke minst hadde hun en stor hengivenhet overfor lille Thérèse fra Lisieux. Thérèse var på dette tidspunktet enda ikke formelt helligkåret, men på kort tid hadde det vokst fram en kult omkring hennes person, ikke minst næret av mange soldater som i skyttergravens dødsangst hadde tatt sin tilflukt til Thérèses forbønn.

11.november 1918 er krigen over, Madame Louise har bestilt en hel kasse champagne for å feire , og jentene se fram til en julefeiring med fred. Men det er et skår i gleden, lille Edith som jentene kappes om å skjemme bort, sliter med en kronisk øyesykdom. Øynene er røde og rennende, hun er lyssky og ser dårlig. Hun får diagnosen keratitt – hornhinnebetennelse, og man frykter at hun skal miste synet. Farmor Louise tror på mirakuløse helbredelser, og hun har nylig hørt om en blind jente i Lisieux som fikk synet igjen. « Vi drar til Lisieux!» sier hun bestemt, og 19. august 1921 følger farmor og alle jentene den seksårige Edith med toget til Lisieux. De skiller seg nok ut fra alle de andre pilegrimene som strømmer mot den lille byen, men deres tro er helt sikkert ikke mindre.

«Fold hendene dine Edith og be til Jesus og Thérèse om at du skal få synet igjen.» Tilsynelatende skjer det ingenting, og følget drar litt slukøret tilbake til Bernay. Men så seks dager senere skjer det noe, og en av jentene roper ut at Edith kan se igjen. Edith Piaf slet hele livet med dårlig syn, og det er omdiskutert om hun virkelig ble mirakuløst helbredet. Det er i og for seg ikke så viktig, viktigere er den virkning dette hadde på Edith resten av livet. Farmor Louise gir henne en Thérèse-medaljong med ordene: «Glem henne aldri, lille venn», og Edith glemmer aldri lille Thérèse av Jesusbarnet. Foran hver konsert ber hun en kort bønn: « Thérèse, Je chant pour toi!» ( Thérèse, jeg synger for deg).

Ediths liv blir turbulent, rus og psykiske nedturer, sorg og ulykkelig kjærlighet. Hun mister sin lille Marcelle bare to år gammel, og hennes store kjærlighet bokseren Marcell Cernan dør i en flyulykke. Til tross for dette holder hun fast på sin gudstro, godt støttet av Thérèse og hennes forbønn. Hele livet føler hun seg knyttet til Karmel i Lisieux, nesten hvert år reiser hun dit på høsten rundt minnedagen til Thérèse, og om halsen bærer hun resten av livet et kors hun har fått av søstrene.

« Søstrene i Karmel har sin brune drakt, jeg har min sorte kjole. Sånn er det», svarer hun når man spør hvorfor hun ikke kler seg mer fargerikt.

Hun står der i sin enkle sorte kjole, korset rundt halsen, hun har bedt om Thérèses forbønn, så kan hun synge og trollbinde hele verden - «Je ne regrette rien» (Jeg angrer ingenting)

Edith blir ingen gammel kvinne, hun dør 10. oktober 1963 , bare 47 år gammel men syk og utslitt.

« Det er noe som unnslipper oss, som vi ikke kjenner til... Jeg tror på Gud. Det ville være for urettferdig at de som lider i denne verden ikke skulle finne fred men bare bli redusert til støv,»

Edith blir gravlagt på Paris store kirkegård Père Lachaise, Gatene fylles av titusener som sørger over henne. Da vi besøkte graven for noen år siden så vi at hun på ingen måte er glemt, graven har alltid friske blomster. På dødsleiet sier lille Thérèse: «Jeg dør ikke, jeg går inn til livet», ikke så ulikt uttrykker Edith det: « Jeg er ikke redd for døden. Det er et nytt liv som begynner.» Så kan hun rolig gå de siste skrittene inn til det evige livet, og det er ikke tunge skritt for hun har nok en visshet om at Thérèse støtter henne med sin forbønn i livet som i døden.

(publisert i Ved Elias kilde nr. 1. 2022)

The spiritual capital of the world

I ein tale kringkasta 3.mars seier  erkebiskopen i Kyiv Sviatoslav Shevchuk: " Precisely in these days, especially after yesterday`s global day of prayer for peace in Ukraine, we perceive that Kyiv is being transformed  into the spiritual capital of the world ."  Han opplevde at frå heile verda var blikket retta mot Ukraina , alle kyrkjesamfunn, konfesjonar og religionar i bøn om fred og forsoning!

"And thus , in a particular way we feel that inscription from 46th Psalm of David in the central  apse of the Cathedral of Saint Sophia: " God in the midst of her, she shall not be shaken; God shall help her right early in the morning." (Gud er midt i han , byen kan ikkje vakla. Gud hjelper han når morgonen gryr.)

Sophia katedralen lokalisert sentralt i Kyiv er eit svært viktig symbol for ukrainarane, mange trur at så lenge katedralen er der vil byen bestå. Når det så går rykter om at katedralen kan bli mål for åtak er det rimeleg at folk blir ekstra uroa. Katedralen har ei turbulent historie som strekk seg tilbake til tusentalet under Jaroslav den vise i Kyivriket.  Etter revolusjonen i 1917 ville kommunistane øydeleggja katedralen , men etter protestar  vart katedralen spart og eter kvart gjort om til museum. Etter frigjeringa i 1991 var det meininga at katedralen igjen skulle få ein liturgisk funksjon , men det har vore strid mellom ulike grupperingar om kven som har råderett over katedralen. Ukraina er eit land som  religiøst sett har vore splitta, på den eine sida har ein den nasjonale ukrainske ortodokse kyrkja som i 2019 vart lagt inn under Den økumeniske patriarken i Konstantinopel, Bartolomeus I. Dette førte til sterke reaksjonar frå Moskva patriarkatet, og i praksis ei splitting mellom dei Moskva-tru og dei Konstantinopel-tru. I tillegg er det ein relativt stor minoritet hovudsakleg i Vest-Ukraina med gresk-katolske, som har ortodoks ritus men som er knytta til paven i Roma. Dette kyrkjesamfunnet vart særleg forfølgd under kommunismen, men har klart å reisa seg etter frigjeringa.

Men i dag ser det ut til at kristne i Ukraina står saman i det pave Frans kalla "økumenikk i blod". I 1996 vart det stifta eit råd for kyrkjesamfunn og religiøse organisasjonar i Ukraina, 95% er med her.Rådet  står nær folket og representerar ein kanal for dialog når kyrkjesamfunna står splitta. I motgang står ein saman, og ortodokse som er knytt til Moskva patriarkatet har også krisert patriark Kirill for hans nære samrabeid med Putin. Det same har ortodokse leiarar i ei rekkje land gjort.

Metropolitt Onufriy som representerar den Moskva-tru retninga seier:" The Ukrainian and Russian peoples came out of the Dniepr batismal font, and the war between these peoples is a repetition of the  sin of Cain, who killed his own brother out of envy. Such a war has no justification for either God or men."