lørdag 20. februar 2016

Michel Houellebecq: Underkastelse

Michel Houellebecq  er kanskje den mest kontroversielle og omtalte franske forfattar dei siste åra. Alle bøkene hans har skapt debatt og provosert, ikkje minst fjorårets roman "Soumission"                   (på  norsk:Underkastelse).Det er vanskeleg å plassera Houellebecq i bås, han slår i alle retningar, men kanskje mest mot det kulturelle og politiske establishment. Sjølv  karakteriserar han seg som nihilist, reaksjonær, kynisk, rasist, skamlaus misogynist og ein ubetydeleg forfattar utan stil. Det er vel og eit uttrykk for hans provokative stil.

Som ved ein lagnadstung ironi  vart "Soumission" lansert same dagen som åtaket på redaksjonen i Charlie Hebdo, karakteristisk nok hadde bladet ein karikatur av Houellebecq på framsida denne dagen. Det var ikkje akkurat dårleg reklame for boksalget, på rekordtid gjekk boka til toppen av bestselgarlista.
Roman går rette inn i det som i dag er det kanskje mest brennbare tema i Europa i dag, nemleg islam som religiøst, kulturelt og ikkje minst politisk system. Det er mange handlingstrådar i boka, men den sentrale handlinga er fokusert rundt presidentvalget i 2022. På den eine sida står Nasjonal front med Marine Le Pen i spissen på den andre sida ein koalisjon mellom sosialistpartiet og Det muslimske brorskap med Mohammed Ben Abbes som kandidat. Etter eit turbulent valgkamp er det Ben Abbes som går av med sigeren og dermed får Frankrike sin første muslimske president. Det fører til omfattande politiske forandringar både i utanrikspolitikken og  ikkje minst innanrikspolitisk, kvinner må kle seg "anstendig", og skal i utgongspunktet klara seg med 12 års skulegong, det blir heller ikkje mogleg å ha undervisningsstilling ved universiteta dersom ein ikkje er muslim. Det får store konsekvensar for hovudpersonen den 44 årige litteraturprofessoren Francois som har som sitt spesialfelt romanforfattaren Joris-Karl Huysmans (1848 - 1907). Dette innleiar også romanen: "I alle
mine triste ungdomsår var Huysmans en følgesvenn, en trofast venn: aldri opplevde jeg tvil, aldri var jeg fristet til å gi opp eller se meg om etter et annet emne..."  Utanfor sitt spesialtfelt er han på nokså tynn is, ikkje minst  i sitt personlege liv, han er venelaus og utan familie,han slit med diverse kroppslege plager, foreldrene døyr og  hans relasjon til kvinner er bare kortvarige erotiske eventyr. I periodar er han inne på tanken om sjølvmord,"Og likevel kunne jeg merke at jeg nærmet med selvmordet, utan at jeg opplevde dyp fortvilelse eller for den saks skyld noen spesiell tristhet, bare på grunn av en langsom nedskriving av "totalsummen av de funksjoner som står imot døden" , som Bichat snakker om."
Huysmans er hans store interesse og inspirasjon, han prøver også å følgja han iallfall eit stykke på veg, men innser at dette er ikkje hans veg. Han oppsøkjer benediktinerklosteret  i Liguge som også Huysman var knytta til som legbror."I de to følgende dagene vente jeg meg til denne ramsen av tidebønner, uten at jeg derfor fikk meg til like det." Etter tre dager forlet han klosteret men han er like desillusjonert: " Jeg kjente ingen glede ved å være tilbake blant mine like."  Det same skjer når han oppsøkjer pilegrimsmålet  Rocamadour med den Svarte madonna, men i kapellet der opplever han ei opplesing av Charles Peguys dikt og dermed blir  det knytt ein tråd til katolisismen i byrjinga av 1900 talet med sitt preg av mystikk og fransk nasjonalisme. Forfattaren og samfunnsdebattanten  Peguy fall tidleg under første verdskrig som fransk patriotisk offiser!

Kven var så denne Joris-Karl Huysman som Houellebecq nyttar som ein slags resonnansbotn i romanen ? Berre ei av bøkene hans er omsette til norsk nemleg "Mot strømmen" (A rebours) frå 1884 som har blitt karakterisert som "a breviary of the decadence." Dei første bøkene hans hadde eit naturalistisk preg slik som debutromanen "Marthe, histoire d`une fille" som handlar om ei prostituert kvinne. Bøkene som følgde var prega av ei dekadent livskjensle og ein Schopenhauer inspirert pessimisme.
På 1890 talet skreiv han så trilogien om Durtals andelege utvikling, "La-bas", "En route" og "La Cathedral". Durtals veg til katolisismen blir også Huysmans konversjonshistorie. Han finn  til slutt sin religiøse heim hos benediktinarmunkane i Liguge, det gjer derimot ikkje den einsame, søkjande Francois ! Francois er prototypen på den apolitiske, resignerte, sjøvsentrerte  og opportunistiske akademikar. Det han ikkje finn hos benediktinarane i Liguge  finn han tilsynelatande når direktøren og islamkonvertitten Robert Rediger tilbyr han ny stilling ved Sorbonne under forutsetning av at han konverterar til islam. Kombinasjonen prestisje, penger og sex (polygami)  er det vanskeleg for ein  sjølvsentrert opportunist å stå i mot. Karakteristisk nok avsluttar Houellebecq roman med følgjande ord frå Francois: " Jeg vil ikke få noe å angre på." På dette tidspunktet er også hans unge jødiske elskerinne Myriam berre eit uklart minne. Tidleg i romanen flyttar ho til Israel saman med foreldrene i frykt for antisemittisme i Frankrike, ein frykt som absolutt ikkje er grunnlaus. Eit spark mot det liberale og sekulære Frankrikes "aksept" av antisemittisme ?
Er "Underkastelse" ein islamofob roman ? Nei så enkelt er det ikkje sjølv om Houellebecq" skal ha uttalt at "islam er den mest teite religionen."  Ben Abbes kjem til makta på demokratisk vis gjennom eit samarbeid med sentrum-venstre partia og etter regimeskiftet blir det orden på mange ting, mellom anna går arbeidsledigheten drastisk ned. Alle får gjennomgå i denne geniale satiren men framfor alt den sekulære og liberale akademiske eliten. ! Houellebecq veit å stikka fingeren inn der  det gjer mest vondt! Er Joris-Karl Huysmans den einaste som satiren ikkje rammar og  som står att med ære ?













Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar