Den heilage families kyrkje i Gaza

 Dei kristen utgjer ein liten minoritet på  Gaza stripa. Mange har nok emigrert dei siste tiåra. Det er ei katolsk kyrkje nord på Gaza, sognepresten er argentinsk fødde Gabriel Romanelli. Denne vesle menigheten har stått i fokus i det siste i og med at kyrkja vart treft av granater 17. juli, tre personar omkom og 15 vart skadd, mellom dei også sognepresten som berre var lettare skadd. Under krigen har omlag 500 søkt tilflukt i kyrkja, dei fleste kristne men også ein del sterkt forkomne muslimar. Den heilage families menighet har vore svært aktiv med ungdomsarbeid, drift av skular, hjelpearbeid med drift av klinikkar i samarbeid med hjelpeorganisasjonen Caritas. Fleire Moder Teresa søstre har vore knytt til menigheten og teke seg av dei mest lidande. Pave Frans hadde nesten dagleg kontakt med sognepresten, og dette blir følgd opp av pave Leo og ikkje minst kardinal Pierbattista Pizzabella, den latinske patriarken av Jerusalem. Han var tidlegare i år nevnt som pavekandidat, etter terroråtaket på Israel i oktober 2023 skal han ha tilbudt seg å ta plassen til dei israelske gissela. Han gjer ein viktig jobb i Midt-Austen, og kom til Gaza saman med den ortodokse patriarken kort etter åtaket 17.juli. I det siste har lite og ingenting av naudhjelp kome inn til nordlege Gaza. Kardinal Pizzabella gjer det han kan for å betra situasjonen.

I eit intervju med ewtn oppmodar sogneprest Romanelli det internasjonale  samfunnet om forbøn  og hjelp. Gjennom bøn og diplomati er fred mogleg. Han fortel og om korleis han og ungdommane startar dagen klokka sju med stille tilbeding framom sakramentet der Kristus er konkret tilstades.

“Når vi går denne korsvegen i Gaza, held vi fast ved vona om at alle via crucis endar ved ei tom grav - med oppstoda. Kristus lir no i dei uskuldige. Men ein dag vil herlegdomen skina igjennom.”

Patriark Theofilos, kardinal Pizzaballa og sogneprest Romanelli i Gaza for få dagar sidan.

Jomfru Maria av Karmelberget

 I dag 16.juli midt i sommarmånaden og ferietida feirer vi patronatfesten i Karmelittordenen til minne om Jomfru Maria eller Vår Frue av Karmelberget. Karmelittordenen oppstod på 1100 talet då eremittar på Karmelberget nord i Israel slo seg saman og fekk sin ordensregel godkjent av patriark Albert av Jerusalem i 1209, stadfesta av paven eit par år seinare. Etter muslimsk framgong utover 1200 talet utvandra dei fleste karmelittar til Europa der det første generalkapittel vart halde i Aylesford i England i 1245, Simon Stock vart då valgt til ordensgeneral framtil sin død i 1265. Dagens feiring skriv seg frå eit syn Den heilage Simon Stock hadde 16. juli 1251. Jomfru Maria skal då ha gjeve han eit brunt skapular som teikn på frelsa og forbundet med Gud. Simon grunnla eit brorskap som  bar skapularet, det vart seinare det som vi i dag kjenner som Karmels sekularorden. Underteikna har vore ein del av dette fellesskapet i omlag 20 år.

Vyrdnaden for Jomfru Maria har alltid vore sentral i Karmelittordenen. Ho er vårt vern og vår dronning, den som alltid går i forbøn for oss. Maria viser alltid mot Sonen, hennar livs velsigna frukt, særleg gjeld dette når vår utlendighets tid snart er forbi slik tilfelle er for fleire eg kjenner og som eg overlet i hennar varetekt.

Sub tuum praesidium confugimus, Sancta Dei Genitrix. Nostras deprecationes ne despicias in necessitatibus nostris, sed a periculis cunctis libera nos semper, Virgo gloriosa et benedicta. 

Under ditt vern tar vi vår tilflukt, Hellige Guds Mor.

Ta nådig imot de bønner vi ber i våre trengsler,

og frels oss fra alle farer.

Du evige Jomfru, velsignet og herlig.

Thérèse i skyttergravene.

 

Thérèse i skyttergravene.

Sommeren 1914 starter de blodige krigshandlingene som skulle utvikle seg til Den første verdenskrigen. Det var starten på et brutalt og blodig århundre, noen har karakterisert det som Europas første kollektive selvmordsforsøk! De tyske troppene nærmer seg Paris, men blir stoppet ved Marne og krigen utvikler seg så til en langtrukken skyttergravskrig med store tap på begge sider. Unge menn fylt av dødsangst og fortvilelse kjemper en meningsløs kamp. Men midt i dette vanviddet viser det seg noe som gir soldatene håp og lindring. I ettertid er det dokumentert gjennom tusenvis av brev sendt under krigen og etterpå, det siste så sent som i 1978. Brevene er tatt vare på og arkivert i karmelittklosteret i Lisieux. Noen er publisert, nylig også i engelsk oversettelse i boken «Sterkere enn stål» (Stronger than steel).

Når krigen bryter ut er det gått knapt 17 år siden Thérèse Martin sovnet inn i karmelittklosteret i Lisieux bare 24 år gammel, det er også mer enn 10 år til hun blir helligkåret. Selvbiografien «En sjels historie» kom kort tid etter hennes død, og ryktet om den hellige karmelittnonnen er i ferd med å spre seg i Frankrike, men også utover i den katolske verden. Mange av soldatene kjenner til henne, noen har lest «En sjels historie», og boken går etter hvert på rundgang i skyttergravene. Enda flere av de stridene bærer på seg medaljonger og billeder av Thérèse, noen hevder at det mot slutten av krigen dreier seg om halvparten av de franske soldatene! Dette er kanskje ikke så rart, når man er i konstant dødsfare og kamerater rundt en dør, tyr de fleste til høyere makter. Thérèse får etter hvert en helt spesiell posisjon ved fronten, hele regiment blir viet til henne. Soldatene har forskjellige betegnelser på Thérèse,som alle  avspeiler en sterk hengivenhet: «Vår lille søster i skyttergravene - Soldatenes venn – Slagmarkens engel – Vår kjære lille kaptein -Den store heltinnen i denne krigen.» Også familiene hjemme blir grepet av dette, på Thérèses grav er det blomster og billeder lagt ned av ektefeller og soldatmødre.

Hav er det som forårsaker alt dette, Thérèse døde jo for kort tid siden og var enda ikke formelt en av våre helgener? Rasjonelt er det ikke forståelig, men går vi til de mange brevene får vi et innblikk i en verden fylt av visjoner og mirakler. Thérèse viser seg gjentatte ganger ikke bare for enkelte soldater, men for hele grupper. Hun taler dagligdags til dem, letter deres tvil, styrker deres tro og håp, hjelper mot fristelser og demper angst og uro. Noen forteller at de på mirakuløst vis har overlevd, men vel så mange beskriver en styrket tro gjennom møte med henne og  hennes spiritualitet. Dette gjelder ikke bare franske soldater, vi kan her referere vitnesbyrdet til korporal James Dalton som tilhørte Royal Dublin Fusiliers og kom til fronten i september 1914. Han hadde kjennskap til Thérèse fra før, og  har en ekstraordinær opplevelse i skyttergraven som han beskriver i brevet til klosteret i Lisieux: «En kveld ved seks – halvsju tiden i oktober 1914 var jeg i skyttergravene. På dette tidspunktet avfyrte vi ikke skudd, for artilleriet var i aksjon på begge sider. Jeg bad til «Vår lille blomst», og plutselig viste en nonne seg for meg, seks eller sju fot fra meg. Hun var svært vakker, knelende, hodet bøyd og hendene foldet; men ansiktet hennes hadde et uttrykk av sterk tristhet, som om hun følte medlidenhet med oss. Jeg gjenkjente straks helgenen fra Lisieux. Dette skjedde ved Hiplines, nær Armentieres. Et par uker senere så jeg henne igjen to ganger med den samme holdningen som om hun bad for oss, og jeg følte at hennes beskyttelse omsluttet meg hver dag.»

Hvordan skal vi forstå betydningen av disse ekstraordinære hendelsene som er lite kjent i ettertid iallfall utenfor Frankrike. Dette kan naturligvis ikke sees isolert fra den enorme hengivenhet til Thérèse som spredde seg lik ild i tørt gress fra første utgivelse av «En sjels historie» i 1898. Krigen var det ultimate uttrykk for ondskap og lidelse og Thérèse hadde lovet å spre roser på verden etter sin død. Det er akkurat det hun gjør når hun dukker opp på slagmarkene for å trøste og gi håp. For det andre må dette sees som et uttrykk for at Gud alltid er nær i vår lidelse. Han er kanskje ekstra nær soldatene på slagmarken, de går jo igjennom litt av den samme lidelse og voldelige død som Guds sønn opplevet på Golgata! Gud bruker oss, både levende og døde, for å lindre lidelsen, og i Hans hender er Thérèse av Jesusbarnet og det hellige Ansikt kanskje et av de mest effektive redskap han kan benytte seg av.

Prestekall

 Kyrkja er avhengig av prestekall, lenge har det vore nedgang i prestekall i Europa, men kanskje er det i ferd med å snu? Fredag 27. juni vart 32 prestar frå ulik land ordinært av pave Leo IV. Det gjorde inntrykk  å sjå alle desse unge mennene liggande på golvet i Peterskyrkja medan Allehelgenslitaniet vart framfør. Alle klare for å tene Kyrkja, det gjev ei kjensle av von og fornya styrke!

I Frankrike er 90 prestekandidatar ordinært i juni, eit fleirtal på 64 bispedømmeprestar. Eit stort spekter både i alder og bakgrunn yrkesmessig. Felles var eit kall som vaks fram gradvis eller i ein del tilfelle ei sterk indre oppleving. Til dømes Stephane Esclef, tidlegare kokk i prestisjefylte etablissement, han opplevde eit sterkt møte med Jomfru Maria i Lourdes og kallet tok form. Jean Nielly var tidlegare kommandør i marinen. Xavier Laporte Weywada  bakgrunn som  bankmann, Maxence Caputo er arkeolog. Slik kunne ein halda fram med alle desse som forlet ein verdsleg karriere for å tena Kyrkja!

“Kall er Guds svar på våre bønner” har biskop Bernt Eidsvig uttalt.

Her heime kunne vi via katolsk.no føgja prestevigsla av 29 årige Mathias Bruno Ledum i St.Johanneskyrkja i Oslo. Dagen etter kunne vi følgja hans premissmesse i Maria kyrkja på Lillehammer. Biskop Fredrik stod for sermonien, han kjente Mathias frå før, heilt frå hans tid som ung ministrant. Gjennom ordinasjonen får presten eit sakramentalt segl for at han skal “ virke på Kristi vegne”.Denne kristologiske tenesta kjem på særskilt vis til uttrykk  i botens sakrament, i sjukesalvinga , men framfor alt ved på sakramentalt vis å bera  fram Kristi offer i messa sa biskop Fredrik innleiingvis i preika. Mathias heldt ein takketale til alle som hadde støtta han på slutten av sermonie, det gjorde inntrykk ikkje minst då han fortalte om mora frå Fillipinene som døydde av kreft då han bare var 19 år gammal. Eit par dagar før ho døydde fortalte han henne at han var inne på tanken om å ha eit prestekall. Det viste seg at ho hadde dette med i sine bøner. Det understrekar biskop Bernts ord om at kall er Guds svar på forbøner!

I forbøn for alle dei som kjenner på eit kall og dei som førebur seg til ordinasjon og presteteneste i desse dagar!

 

Laudatio Si

 Det er ti år sidan pave Frans rundskriv Laudatio Si vart publisert. Det var eit sterkt innlegg i debatten omkring klima- og miljøkrisa vi står overfor. Det blei understreka at vår eksistens heng saman med jordas helse, og dette er eit ansvar vi må ta på alvor kristne såvel som ikkje kristne. Det pavelege rundskrivet bidrog såvel til Parisavtalen om klima og miljø, som Amazonas synoden i 2019 med fokus urfolks rolle i bevaringsarbeidet. Urfolks tradisjonelle kunnskap om utnytting av regnskogens ressursar er uvurderleg, og kan bidra til “ nye vegar for kyrkja og ein heilskapeleg økologi.” Den katolske hjelpeorganisasjonen Caritas er viktig i denne samanhengen, Caritas har eit nettverk i så godt som alle land og har sånn sett ein spesiell forutsetning for å bidra i dette viktige arbeidet. Caritas Norge bidreg i arbeidet for å ta vare på regnskog i land som Colombia, Kongo og Etiopia. Samarbeidet mellom representantar for både kyrkja og urfolk er i sentralt i denne samanheng. Rovdrift på verdas ressursar er eit åtak på skaparverket.

Pave Leo ser ut til å følga opp pave Frans fokus på klima og miljø og sånn sett bli ein “ grønn pave.” Han har tidlegare karakterisert Laudatio Si som veldig viktig . Rundskrivet representerar noko nytt når det gjeld Kyrkjas omsorg for heile skaparverket. Med sin bakgrunn frå bispedømet Chiclayo i Peru har han sett klima- og miljøkrisa på nært hald, og har sånn sett gode forutsetningar for å halda fram i det sporet pave Frans la opp til.Biletet av den komande paven i vadestøvlar i ein flaumråka by i Peru er delt mange gonger og er i så måte illustrerande!

Det som var

 To korte romanar som nyleg kom på norsk, på ulik måte rører ved som ein gong og som no berre lever i erindringa og i dei indre bileta. Nobelprisvinnaren frå i fjor, koreanske Han Kang skriv i romanen “Hvit” om den døde søstera til den navnlause forteljaren. Mora fekk fleire år før ho vart fødd ein for tidleg fødd jentebaby som berre levde eit par timar. Faren la henne i eit kvitt klede og gravla henne i fjellet, men ho lever vidare i forteljarens konkrete bilete av alt det som viser seg i kvitt, barneklede, liksvøp, salt, snø,is, ris, tåke, brystmjelk, stearinlys,aske, kvite fuglar, kvit magnolia, lommetørkle, kvite bein, mjølkevegen. Det blir til saman eit slags sorgritual, eit minnearbeid. Ho sørger over storesøstera ho aldri fekk, men reflekterar og over sin eigen eksistens, hadde søstera levd opp hadde kanskje foreldra  valgt å ikkje få fleire barn ? Boka er karakterisert som roman, men er vel meir poesi enn prosa. Det er sorgfullt og mørkt, men mest kvitt for “ I det hvite, i alt hvitt, vil jeg puste inn din siste innpust.”

Den danske litteraturvitaren Lilian Munk Rösing minnebok i essayform”Kaplevej 97” handlar og om fortida sett gjennom augene til den vesle jenta ho ein gong var. Ho vender tilbake til huset der bestemora budde saman med dei to ugifte søstrene sine. Ho går frå rom til rom i huset og skildrar med utgangspunkt i  konkrete gjenstandar og assosiasjonar det ho ein gong opplevde her. Her er det ikkje tidleg død og sorg, ingen døde søsken, bestemora og grandtantene døyr mette av dager i høg alder. Dei lever vidare i dei gode minna og i ting etterkomarane har fått med seg etter arveoppgjeret. Det er ei stemninga i boka som mange nok kan kjenna seg igjen i,litt nostalgi og sorgkjensle, men mest takksemd over dei gode møta som ein gong var og som no lever vidare i erindringa.Forfattaren skriv:” Jeg følte verken sorg eller tomhet mens vi gikk gjennom tingene i huset, snarere en form for fylde, at huset var fullt av levd liv.Liv lagret i klær og tepper, møbler og servise, bilder og brev, nips og strikkekurver. Vi etterlot et rot til brukthandleren som tok seg av resten.”

Italienske forfattarar

 

 Tre favorittar

Italienske forfattarar

1.       Silvio Pellico (1789 – 1854)

Le mie prigioni – Mine fengsler er ein italiensk klassiker frå 1832 som kom i norsk omsetjing i fjor. Silvio Pellico var frå Piemonte og hadde i tidleg alder suksess som dramatiker. Deler av Italia var på denne tida hærsett av Østerrike, og Pellico deltok i fridomskampen. Dette medførte arrestasjon og langvarig fengselsstraff. Mine fengsler er i dagboksform ei skildring av det årelange  fengselsopphaldet. I eit poetisk språk skriv han om brutalitet og motgang, men og samhald og venskap. Det ender godt, han får sjå familien igjen!  

                                                                                         

2.       Primo Levi (1919-87)

Primo Levi kom frå ein jødisk familie i Torino. Han utdanna seg til kjemiker, men raselovene hindra karrieren. Under krigen deltok han i motstandskampen, vart teke til fange og sendt til Auschwitz. Etter krigen debuterte han  som forfattar og skreiv både  romaner, noveller og dikt. Men han er best kjent for sin skildring frå konsentrasjonsleiren i « Hvis dette er et menneske» og dei sjølvbiografiske novellene med tittelen «Det periodiske system». Det slår meg at Levis fangenskap er så mykje meir brutalt enn Pellicos hundre år før!

 

3.       Salvatore Quasimodo (1901 -68)

Italiensk poesi er nok ukjent for dei fleste, men kanskje kjenner nokon igjen det korte diktet Ed é subito sera. «Enhver står alene på jordens hjerte gjennomboret av en stråle av sol: og med ett er det kveld.» Quasimodo var fødd på Sicilia, men budde det meste av livet i Milano. Der skreiv han dikt om antikken, krigen og lengten til Sicilia.  Han vart tildelt Nobelprisen i litteratur i 1959.

(Dag og Tid 30. mai 2025)