Hans Børli ( 1918- 1989) tømmerhoggar og ein av våre mest siterte poetar. Kanskje avdi han med få og enkle ord set fokus på dei små og konkrete element såvel i naturen som i dagleglivet, dei som likevel er noko meir utover det vi ser og sansar her og no. Det er ein vid himmel over dikta,vi kjenner på det evige og uforklarlege, augneblinken,denne vesla stunda ,” disse ørsmå sekundene, skal leve usårlig i Tiden i all evighet.”
Han skildrar naturen gjennom årstidene, også grå, mørke og regnfulle november.
“ Så grått og stumt
November.
Ingen klang i lufta, stille
som i kjerkeklokka
en messefallsdag.
Den knisende lauvlatteren
forstummet i skogen, lukt
som av grå gravjord.
November-
sommeren slutt og
vinteren ennå ikke begynt.
Et interregnum, en tomhet
stor som på en gravølslåve
der de nettopp har “søngi ut” liket
og en øde eim av salmer og sorg
henger att i lukta av gammelt høy.
Det er som stillheten oppe i himmelen
og stillheten nede på ei ribbet jord
visker ordløst sammen om en avdød gud”
Men det er stjerner også i november:
“Stjernene i november
store, klare
over lasete
lauvfallslier:
Utkjempet sorg,
ensomhet, ord
fra tusen uskrevne
kjærlighetsbrev,
brodert med nennsomme sting
av glitrende sølvtråd
på himmelens djupblå fløyel.”










