Snart jul

 Berre få dagar igjen til julehøgtida som vi har sett fram til gjennom Adventstida. Tredje søndag i Advent er Gaudete- søndag. Den liturgiske fargen er rosa, ikkje fiolett som resten av førjulstida. Vi gleder oss over Kristi snarlege kome! Her eit dikt frå nokre år tilbake.

Kom glede, kom ! (Gaudete søndag)

Dagen lukkar seg tidleg no

sola, berre eit glimt av vår sjeldne gjest

så tussmørket i ventetida

og lyset kan tennast

den rosa gleda bryt fasten

du kan ropa ut det som bore 

av engelvenger opnar himmelen.

Stjernetydar, gjetar, vertshusvert,

kven dekkar bord for dykk ?

Kven sjenkar glas og delar ut,

ein frukt av gyllent korn og mørke druer ?

Vi ventar no, urørleg, lyttande.

Kom glede, kom !

Så enno eit juledikt av den skotske poeten Kenneth Steven

Christmas Eve

The farms shone out like cries

White in the mist.As always

I felt this was the bed of a place

That once had lain under water.

In every window the red glow

Of Christmas.Upstairs a child waiting

In the warm secrecy of the dark

For morning, the long- awaited morning.

I look out across the vague  grey of the river

And beyond was nothing, only the rushing of the roads,

Kingdoms away, worlds beyond this world-

This timeless and priceless home.

Poesi i adventstida

I Adventstida vil eg framheva skotske poetar som skildrar juletida. Dei eine nolevande Kenneth Steven som eg har skreve om fleire gonger tidlegare. Han bur i Argyll på vestkysten av Skotland, og er inspirert av naturen der og ikkje minst av den keltiske spiritualiteten. Kenneth Steven budde fleire år i Norge, og han er omsetjar av norsk litteratur til engelsk. Her julediktet "Nativity" frå "Out of the Ordinary".

Nativity

When the miracle happened it was not

with bright light or fire -

but a farm door with the thick smell of sheep

and wind tugging at the shutters

There was no sign the world had changed for ever

or that God had taken place;

just a child crying softly in the corner,

and the door open, for those who came to find.

Den store poeten frå Orkenøyane George Mackay Brown  har fleire juledikt, her eit eg har markert i hans samla dikt.

Christmas

"Toll requiem", said sun to earth,

As the grass got thin,

The star-wheel went, all nails and thorns,

Over milk and kirk and inn.

The old sun died.The widowed earth

Tolled a black bell.

"Our King will return," said root to bone,

To the skeleton tree on the hill.

At midnight,an ox and an ass

Between lantern and star

Cried , Gloria.....Lux in tenebris....

In a wintered byre.

Den heilage Johannes av korset.

 I dag 14.desember feirar Kyrkja Johannes av korset ( 1542-91) skytshelgen for kontemplative, mystikere og poeter, for kontemplativt liv og mystisk teologi. Han sovna inn 14.desember 1591, berre 49 år gammal, etter eit meir intenst og dramatisk liv enn dei fleste ikkje bare Karmelittordenen men også ellers i hans tid. For oss i Karmelittordenen er han ved sida av Teresa av Avila den store inspirator og føredøme! Han er ikkje minst vår læremeister på den indre bønas veg, ingen enkel veg ofte meir prega av motstand og tørke enn av gode kjensler. Men som Johannes skriv og sitert av Anne Samuelse i boka “Kom skal vi løpe” som  nyleg kom ut er det kanskje desse tider av mørke og kjenslemessig tørke som er dei mest verdfulle i Guds auge.

“ Disse verk som utføres for Gud i tider med slit og åndelig tørke, er svært verdifulle i hans øyne, for derved erverver man i høy grad både dyder og gaver. Det som vinnes på denne måten, midt i vanskeligheter  og prøvelser er for det meste mer utsøkte, dyptgående og bestandige enn det som vinnes under åndelig nytelse og glede.Det er nettopp i tider med åndelig mørke,vanskeligheter og besvær at dyden slår rot, som Gud også sier til den hellige Paulus. Dyden fullendes i svakhet ( 2Kor 12,9) 

( Fra åndelig sang)

Foto fra katolsk.no

Pave Leo i Tyrkia og Libanon

 Pave Leo var nyleg på si første apostoliske utanlandsreise, frå 27.november til 2.desember vitja han Tyrkia og Libanon. Begge landa og spesielt Libanon har vore prega av religiøse og politiske motsetningar, og paven framheva naturleg nok  trongen for fred, einskap og dialog.Tyrkia var i oldtida eit av dei viktigaste kristne områda,i dag er det berre ein  ørliten minoritet att i det nesten reint muslimske landet.I Libanon derimot er ein stor del av folket, kanskje 30-40 prosent, tilhøyrande ulike kristne trussamfunn. Det sette naturleg nok sitt preg på korleis paven vart motteken, i Libanon var dette ein folkefest som appelerte til både kristne og muslimar.

I Tyrkia møtte han naturlegvis den vesle katolske minoriteten, men vktig var og det økumeniske aspektet med samtalar og gudsteneste med den ortodokse patriarken Bartolomeus og armenske kristne. Han møtte og president Erdogan, og muslimske leiarar, han vitja Atatürk monumentet og Den blå moske. Paven peika på tre “bruer” som må styrkast: einskap i Kyrkja,økumeniske band og interreligiøs dialog. Eit viktig element i vitjinga var markering av 1700 års jubileet for  konsilet i Nikea i 325, konsilet som formulerte den truvedkjenninga vi sluttar oss til i kvar søndagsmesse. I sin tale sa paven mellom anna:

“ I dag roper hele menneskeheten, som lider under vold og konflikter etter forsoning. Lengselen etter fullt fellesskap mellom alle som tror på Jesus Kristus går alltid hånd i hånd med søken etter søskenskap mellom alle mennesker. I den nikenske trosbekjennelsen bekjenner vi vår tro på “ en Gud,den allmektige Fader”.Det ville imidlertid ikke være mulig å påkalle Gud som vår Far dersom vi nektet å anerkjenne alle andre menn og kvinner som våre brødre og søstre, som er skapt i Guds bilde.”

Libanon har i flere tiår vært preget av, uro, krig, ulykker, økonomiske problem , motsetninger og vanstyre. Pavens motto for vitjinga var : “ Salige er de som skaper fred”, og han påpeika og det i sine taler til folket i Libanon.Han vart motteke av jublande folkemengder som såg fram til vitjinga som eit teikn på von og lys i eit problemfylt tilvære. Han feira messe for ei stor folkemengde, han vitja sjukehus og havna i Beirut der ein enorm eksplosjon tok livet av og såra mange for eit par år tilbake. Eit bilete på lagnaden til dette landet. Han hadde samtalar med leiarar og han vitja grava til Den heilage Sharbel Makhloufs. Paven minna libanesarane om å lovprisa og takka Gud. “ Libanon, stå opp igjen! Vær et rettferdighetens og søskenskapets hus! Vær et profetisk tegn på fred for hele Levanten!”

Foto: NTB/Reuters,Mohamed Azakir