Påskeafta, ettermiddag og snart tida for vesper. I påvente av påskenattsmessa les eg den skotske poeten Kenneth Steven. I samlinga "Evensong" avsluttar han med diktet "Evensong, Ampleforth."
Ein treng altså ikkje alltid kunna den latinske teksten for å ha utbyte av "Evensong" - "Vesper" , kanskje er bare stemninga nok for å opna livet mot himmelen som Kenneth Steven skriv.
Evensong, Ampleforth
I open the door and walk; Stone booms and hisses underneath my feet.
The choirboys sing, shrill and beautiful - A song woven of ancient words, A Latin crossing to another land, Its loaves and fishes, ochre light.
I do not know the words and yet I sing; The day is done, light sinks - My life is open to the sky.
"Der du går vil eg gå, og der du bur vil eg bu. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud." (Rut 1.16)
Byen Plovdiv i Bulgaria 09.mars 1943. Mellom 1500 og 1600 jødar frå byen er lasta ombord i jernbanevogner klare for depotasjon til utryddingsleirane i Polen. Biskopen av Plovdiv metropolitt Kirill troppar opp saman med mange menighetmedlemmer, dei pressar seg mot SS soldatane som vaktar vognene og forlangar at jødane blir sett fri. I følge vitne skal biskop ha brukt sitatet frå Ruts bok som er gjeve att ovanfor. Då nazistane nektar å sleppa han fram, truar han med å legga seg ned på jernbanelinja.Ryktet om deportasjonen spreidde seg raskt og massivt press blei lagt på styresmaktene for å frigje jødane. Mirakuløst nok vart det også tilfelle, jødane vart frigjven og kunne dra heim. Nye forsøk på deportasjon vart møtt med folkeleg og kyrkjeleg motstand og enden på visa var at alle dei 48 000 bulgarske jødane overlevde krigen, sjølv om over 10 000 i nærliggjande Makedonia og Trakia vart deportert.
Ein viktig pådrivar for å redda jødane var Stefanus, erkebiskop i Sofia og overhovud for den ortodokse kyrkja i Bulgaria. Han tala uredd mot forfølging og deportasjon. " Du skal ikke forfølge noen, så du ikke selv blir forfulgt. Det mål du måler opp for andre, vil du selvbli målt etter." skal han ha skreve til kong Boris.
Bulgaria var i allianse med Nazi-Tyskland frå 1940 og innførte antisemittiske lover same året. I 1943 forlanga Tyskland at alle bulgarske jødar skulle depoterast. Ved sida av Danmark var Bulgaria det einaste landet i Europa der fleirtalet av jødane vart redda takka vera massiv folkeleg motstand mot forfølgjingane.Dette var lenge ei ukjent historie som kommunist regimet la lokk over av ulike grunnar. Første etter kommunismens fall i 1991 vart det kjent korleis det bulgarske folket redda jødane. Erkebiskop Stefanus som døydde i 1957 og biskop Kirill som døydde i 1971 vart i 2003 begge heidra som "Rettferdige blant nasjonene", det jødiske minnesmerket Vad Vashem i Jerusalem.
Kanskje er ikkje Bulgaria eit land ein skulle forventa dette av, dei fleste har eit inntrykk av eit mangeårig beinhardt diktatur og der det ikkje vart så mykje betre etter kommunismen fall. Bulgaria har hatt mange minoritetsgrupper som til dels har levd fredeleg saman, men det har og blitt utført grove overgrep særleg mot den tyrkiske minoriteten. Men kanhende understrekar det bare det som eg ser som esssensen i dette dramaet: vi står som einskild menneske overfor eit valg mellom det gode og vonde. Å stilla seg likegyldig til andres liding er i denne samanheng det same som å støtta det vonde. Stefanus og Kirill og mange andre bulgararar valde det gode, sikkert ikkje utan fare for eige liv og helse. I dag på langfredag 2013 blir det eit vitnesbyrd som inspirerar og gjev von for framtida.
Metropolitt Kirill
Minnesmerke i Jaffa over bulgarske menn og kvinner som hjelpte jødar under 2.verdskrigen
"Jordens konger reiser seg, fyrstene samles til råd mot Herren og mot hans Salvede"
Slik lyder den første antifonen til dagens første tidebøn for langfredag som i dag lydde i klostersamfunn verda rundt. Slik lydde det og ein tidleg langfredag morgen i mars 1978 då vi hadde sett oss ned i kyrkja etter å ha gått i tussmørkret frå gjestehuset til benediktinarmunkane i Clervaux. Enkelte opplevingar gjer sterkare inntrykk enn andre særleg dei ein møter i ungdommen, slik og med denne påskeveka i Abbaye St.Maurice de Clervaux. Å følgja rytmen i klosteret, ikkje minst tidebønene som eg langt seinare skulle bli så kjent med, gjorde noko med oss den gongen. Vi møtte og påskeliturgien for første gong, og særleg feiringa av langfredag og påskenatt gjorde sterkt inntrykk. Små detaljar brente seg fast som haldepunkt ein kunne gripa etter seinare ! I dag etter å ha delteke i langfredagsfeiringa kjem alt dette tilbake.
Clervaux er ein liten by nord i Luxembourg, her vart det utkjempa harde kampar under Ardennerslaget på slutten av 1944.Men i dag er alt fredeleg der klosteret ligg på ein åskamm høgt over byen, kyrkjetårnet kan ein sjå frå langt borte og likeins kan ein høyra klokkene slik forfattaren Paul Claudel har skildra i eit dikt om påske i Clervaux.
Dette er ikkje eit middelalderkloster, det vart grunnlagt av franske bendiktinarmunkar i 1910. Det er framleis eit levande klostersamfunn som tek i mot gjester som ønskjer å falla til ro og la seg inspirera av liturgien og kanskje av den vakre naturen her i Ardennerskogen slik vi gjorde for lenge sidan.
Klostret har ei heimeside der ein kan få eit innblikk i benediktinarane sitt klosterliv. I 1978 var det noko som låg hinsides all fantasi, men framtida er sjeldan eit produkt av fantasi og førestellingar.
La oss med kjærlighet beskytte det Gud har gitt oss!
Kjære brødre og søstre, jeg takker Gud for at jeg kan feire denne hellige messe ved innsettelsen i min petrinske tjeneste på festen for den hellige Josef, Jomfru Marias brudgom og skytshelgen for den universelle Kirke. Det er et meningsfullt sammentreff, og det er også min ærverdige forgjengers navnedag – vi er nær ham med våre bønner, fulle av kjærlighet og takknemlighet.
Jeg hilser varmt mine brødre kardinalene og biskopene, prestene, diakonene, ordenssøstrene og -brødrene og alle de troende. Jeg takker representanter for de andre kirkene og kirkesamfunn, så vel som representantene fra det jødiske fellesskap og de andre religiøse fellesskap, for deres deltagelse. Mine hjertelige hilsener går til statslederne, medlemmene av de offisielle delegasjonene fra mange av verdens land og det diplomatiske korps.
I Evangeliet hørte vi at Josef gjorde «som Herrens engel hadde pålagt ham og tok henne [Maria] hjem til seg som sin kone» (Mat 1,24). Den misjon Gud betror Josef, ligger allerede i disse ordene: Han skal være vokteren, beskytteren. Beskytter for hvem? For Maria og Jesus; men denne beskyttelsen utvides så til Kirken, slik den salige Johannes Paul II understreket: «Akkurat slik den hellige Josef tok kjærlig vare på Maria og med glede dedikerte seg til Jesu Kristi oppfostring, vokter han likeledes over Kristi mystiske legeme, Kirken, som Jomfru Maria er eksempel og forbilde for» (Redemptoris Custos, 1).
Hvordan utøver Josef sin rolle som beskytter? Diskret, ydmyk og i stillhet, men med et usvikelig nærvær og fullstendig troskap, selv når han synes det er vanskelig å forstå. Fra sin trolovelse med Maria og til de gjenfant den 12 år gamle Jesus i tempelet i Jerusalem, er han der hvert øyeblikk med sin kjærlige omsorg. Som Marias ektefelle står han ved hennes side i gode og onde dager, på veien til Betlehem for folketellingen og i de angst- og gledesfylte timene under fødselen; midt i dramaet under flukten til Egypt og under den bekymrede letingen etter deres barn i tempelet; og senere i hverdagslivet i hjemmet i Nasaret, på verkstedet hvor han lærte Jesus sitt håndverk.
Hvordan svarer Josef på kallet til å være beskytter for Maria, Jesus og Kirken? Ved konstant å være oppmerksom mot Gud, åpen for tegnene på Guds nærvær og mottagelig for Guds planer, ikke bare for sine egne. Det var dette Gud ba David om, som vi hørte i den første lesningen. Gud ønsker ikke et menneskebygget hus, men trofasthet mot sitt ord, sin plan. Det er Gud selv som bygger huset, men av levende stener preget av hans Ånd. Josef er en «beskytter» fordi han kan høre Guds røst og la seg lede av hans vilje; og på grunn av dette er han enda mer var for menneskene som er betrodd hans omsorg. Han kan se realistisk på ting, han er oppmerksom mot det som er rundt ham, han kan ta kloke avgjørelser. Gjennom ham, kjære venner, lærer vi hvordan vi skal svare på Guds kall, rede og villige, men vi ser også kjernen i det kristne kall: Kristus! La oss beskytte Kristus i våre liv, slik at vi kan beskytte andre, slik at vi kan beskytte skaperverket!
Kallet til å være en «beskytter» er imidlertid ikke bare noe som gjelder oss kristne; det har også en forutgående dimensjon som er rent menneskelig, som angår alle. Det betyr å beskytte hele skapelsen, skjønnheten i den skapte verden som Første Mosebok forteller oss om, og som den hellige Frans viste oss. Det betyr å respektere alle Guds skapninger og respektere miljøet vi lever i. Det betyr å beskytte mennesker, vise kjærlig omsorg for ethvert menneske, særlig barn, de eldre, de trengende, som ofte er de siste vi tenker på. Det betyr å vise omsorg for hverandre i våre familier: Mann og kvinne i ekteskapet beskytter først hverandre, og deretter, som foreldre, viser de omsorg for sine barn, og barna beskytter også med tiden sine foreldre. Det betyr å bygge oppriktige vennskap hvor vi beskytter hverandre i tillit, respekt og godhet. Til syvende og sist er alt betrodd mennesket, det er et ansvar som angår oss alle. Vær beskyttere av Guds gaver!
Hver gang mennesker ikke lever opp til dette ansvaret, hver gang vi ikke viser omsorg for skaperverket og for våre brødre og søstre, åpnes veien for ødeleggelse, og hjerter forherdes. Tragisk nok har enhver historisk epoke sine «Herodeser» som legger dødens planer, ødelegger og vansirer menneskets ansikt.
Jeg vil be, vær så snill, alle som innehar ansvarsposisjoner på det økonomiske, politiske og sosiale område, alle menn og kvinner av god vilje: La oss være ”beskyttere” av skaperverket, av Guds plan som er nedskrevet i naturen, vår nestes beskytter, beskyttere av miljøet. Vi må ikke tillate at ødeleggelsens og dødens tegn ledsager denne vår verdens vei! Men for å ”beskytte”, må vi også ta vare på oss selv! La oss huske at hat, misunnelse og hovmod skitner til livet! Å beskytte vil altså også si å passe på våre følelser, vårt hjerte, fordi det nettopp er derfra gode og dårlige hensikter kommer: de som bygger opp og de som ødelegger! Vi må ikke være redde for godhet, for ømhet!
Og her har jeg ytterligere en bemerkning: Å ta seg av, å beskytte, må leves med ømhet. I evangeliene fremstår den hellige Josef som en sterk mann, modig, en arbeider, men i hans sinn viser det seg en stor ømhet, som ikke er den svakes dyd, nei, tvert imot betegner den sjelsstyrke og evne til å være oppmerksom, å vise medfølelse, å være virkelig åpen mot sin neste, evne til kjærlighet. Vi må ikke være redde for godhet, for ømhet!
Sammen med festen for den hellige Josef feirer vi i dag begynnelsen på tjenesten til den nye biskopen av Roma, Peters etterfølger, som også medfører en makt. Ja, Jesus Kristus har gitt en makt til Peter, men hvilken makt er det snakk om? Jesu tre ganger gjentatte spørsmål til Peter om kjærlighet følges av en tre ganger gjentatt invitasjon: «Fø lammene mine!», «Fø sauene mine!». Vi må aldri glemme at den virkelige makt er å tjene, og at også paven, for å utøve makten, må gå stadig lenger inn i den tjenesten som har sitt lysende høydepunkt på Korset. Han må se på den hellige Josefs ydmyke, konkrete tjeneste, en tjeneste full av tro, og som ham åpne armene for å beskytte hele Guds folk og ta imot med hengivenhet og ømhet hele menneskeheten, særlig de fattigste, de svakeste, de minste, de som Matteus beskriver i den endelige dom hvor kriteriet er kjærlighet: den som er sulten og tørst, den som er fremmed, naken, syk, i fengsel (Matt 24,31–46). Bare den som tjener med kjærlighet, kan beskytte!
I den andre lesningen snakker Paulus om Abraham, som «selv om alt håp var ute, holdt fast på håpet og trodde» (Rom 4,18). Han holdt fast på håpet, mot alt håp! Også i dag, foran så mye grå himmel, trenger vi å se håpets lys og å gi håp til oss selv. Beskytte det skapte, enhver mann og kvinne, med et ømt og kjærlig blikk, det er å åpne håpets horisont, det er å åpne et solglimt mellom alle skyene, det er å bringe håpets varme! Og for den troende, for oss kristne, som for Abraham, for den hellige Josef, har håpet vi bærer med oss Guds horisont, som ble åpnet for oss i Kristus. Det er bygget på klippen, som er Gud.
Beskytte Jesus og Maria, beskytte hele skaperverket, beskytte enhver person, særlig den fattigste, beskytte oss selv: Dette er en tjeneste som Romas biskop er kalt til, men som alle er kalt til for å få håpets stjerne til å skinne: La oss med kjærlighet beskytte det Gud har gitt oss!
Jeg ber om Marias, den hellige Josefs, de hellige Peter og Paulus’, den Hellige Frans’ forbønn om at Den Hellige Ånd må ledsage min tjeneste, og til dere alle sier jeg: Be for meg! Amen!
Anton Tsjekhov(1860-1904) drama "Onkel Vanja" går for tida på Nasjonalteateret i Liv Ullmanns regi. Russland er definitivt i mitt interesseområde, russisk kultur og historie generelt, russisk litteratur spesielt og Anton Tsjekhov aller mest spesielt. Novellene hans og dei fire sentrale skodespela, "Måken", "Tre søstre", "Kirsebærhagen" og "Onkel Vanja". Det siste hadde eg til no ikkje fått med meg og mine forventningar vart definitivt innfridd. Det vart ein stor kveld!
Anton Tsjekhov skreiv "Onkel Vanja"på slutten av 1890 talet, det vart første gong framført ved Moskva kunstnerteater i oktober 1899 i Konstatin Stanislavskijs regi. Stanislavskij spelte sjølv ein av hovudrollen legen Astrov, Tsjekhovs kone Olga Knipper hadde ei anna sentral rolle som Jelena.
Stykket foregår på eit gods ute i den russiske provinsen på same måte som fleire andre av Tsjekhovs drama, scenografien ved Milja Salovaara understreker dette på ein genial måte.Dører føl på dører innover scenen slik at ein får inntrykk av eit godshus med uttalige rom. Handlinga byrjar med at professor Serebrjakov spelt av Sverre Anker Ousdal flyttar tilbake til godset saman med si unge kone Jelena spelt av Anneke von der Lippe. Godset har til no blitt dreve av onkel Vanja og hans niese Sonja, spelt av Anders Baasmo Christiansen og Stine Mari Fyrileiv, dei har spinka og spart og knapt unna seg noko for å kunna underhalda professoren og hans vitenskap som knapt har blitt til noko som helst. Så dukkar også legen Astrov opp(Øystein Røger), han er desillusjonert og alkoholisert men er visjonær og med ei moderne tids syn på naturvern. I siste akt reiser professoren og kona frå godset og Vanja og Sonja sit igjen som før. I mellomtida har vi opplevd eit drama av brotne illusjonar, tapte voner, kjærleikssorg og liv som aldri vart til det dei var tenkt til. Tsjekhov hadde som lege innsikt i dei mange aspekt ved menneskelivet og han utnyttar det til fulle i sin kunst. Dette er ikkje bare livet til menneska i Russland for over hundre år sidan, det er også våre liv i dag. Men er det ikkje det som karakteriserar stor kunst som når utover det tidbunde og spesielle til det tidlause og universelle?
Livet er ofte som i "Onkel Vanja", vi får ikkje alltid det livet vi hadde tenkt og må leva med dei brotne illusjonane. Men vi kan ikkje byrja på nytt vi må leva livet her og no som Astrov uttrykkjer ein stad. Dette er eit drama om å akseptera og gjera det beste ut av livet slik det vart men det er og eit drama om å ha visjonar utover det slik som Astrov gjev uttrykk for. Og vi kan iallfall trøsta kvarandre slik Sonja gjer med sin onkel Vanja i sluttscenen: "Hva skal vi gjøre ? Vi må leve ! Vi skal leve, onkel Vanja, en endeløs rekke dager og lange vinterkvelder, tålmodig skal vi bære de prøvelser som skjebnen sender oss, vi skal arbeide for andre hele livet uten ro og hvile." Men til slutt er det likevel kvile for Sonja og Vanja.
"Vi skal få hvile! Vi skal høre englene, vi skal se himmelen oversådd med diamanter, og alt det vonde i verden, alle våre lidelser, skal oppslukes av en altomfattende barmhjertighet, og livet vårt skal bli stille og fredelig, mykt som et kjærtegn. Jeg tror, jeg tror...........Stakkars,stakkars onkel Vanja, du gråter.........Du har ikke kjent noen gleder i ditt liv, men vent, onkel Vanja, vent.....Vi skal få hvile............Vi skal få hvile! Vi skal få hvile!"
Frå Nasjonalteaterets oppsetjing av "Onkel Vanja."
Moskva kunstnerteaters oppsetjing av "Onkel Vanja" i 1899. Frå første akt.
Sopranen Emma Kirkby framfører kantater av Handel akkompangert av London Baroque. Emma Kirkby har i fleire tiår vore ein sentral formidlar av tidleg musikk.Ho har eit stort repertoar med mange plateinnspelingar. Denne innspelinga er frå 1999 og innleiar med Salve Regina, avslutninga er Laudate pueri, salme 113(112). Handel skreiv Laudate pueri i Halle, sannsynlegvis i slutten av tenåra,
og den står ikkje tilbake for mykje anna han skreiv. Emma Kirkby gjer musikken levande og tilgjengeleg for oss meir enn tre hundre år seinare. Det er ein lovsong som passar i dag mot slutten av fasttida, eit par dagar etter valet av pave Frans, og ei veke før palmesøndag innleiar påskefesten ! Fastetida er og ei tid for det vakre og for lovprisinga !
1 [Alleluja]1 Laudate, pueri, Dominum; laudate nomen Domini. 2 Sit nomen Domini benedictum ex hoc nunc et usque in sæculum. 3 A solis ortu usque ad occasum laudabile nomen Domini. 4 Excelsus super omnes gentes Dominus, [et]2 super caelos gloria eius. 5 Quis sicut Dominus Deus noster, qui in altis habitat, 6 Et humilia respicit in caelo et in terra? 7 Suscitans a terra inopem, et de stercore erigens pauperem : 8 Ut collocet eum cum principibus, cum principibus populi sui. 9 Qui habitare facit sterilem in domo, matrem filiorum lætantem.
Halleluja!
Syng lovsong, Herrens tenarar,
lovsyng Herrens namn!
Lova vera Herrens namn
frå no og til evig tid !
Frå solrenning til soleglad
skal Herrens namn vera lova.
Opphøgd er Herren over alle folkeslag
over himmelen er hans herlegdom
Kven er som Herren vår Gud,
han som troner i det høge,
som ser ned i det djupe
i himmelen og på jorda ?
Han reiser dei ringe or støvet
lyfter dei fattige or oska
og sessar dei saman med stormenn
med hovdingane i sitt folk.
Barnlaus kvinne let han bu i huset
som lukkeleg mor til ein barneflokk.
Halleluja!
"Åpning mot det hellige. Gyldne glimt fra Nederlandenes renessanse" er tittelen på Nasjonalgalleriets eksklusive utstillinga av religiøs kunst frå 1400-1500 talet som opna i forige månad. Det som i dag utgjer Benelux landa var på den tida ein del av det mektige burgundiske riket,både kulturelt og økonomisk var det ei blømingstid. Jan van Eyck er kanskje det mest kjente navnet frå denne tida, andre sentrale kunstnarar var Jan Provoost, Roger van der Weyden og Gerard David. Utstillinga presenterar eit mindre utval av bilete med motiv frå bibelhistorie og helgenbiografiar med klart størst vekt på Jomfru Maria på denne tida fekk ein meir sentral plass i det personlege fromhetslivet.
1400-1500 talet var ein periode der både malerteknikk og tematikk utvikla seg. Ein byrja å bruke olje som bindemiddel for fargane og det gjorde til at ein kunne framstilla bilete med ein mykje større detaljrikdom og fargenyanse. Seinmiddelalderens motivvalg vart ført vidare i eit nytt og meir realistisk biletspråk der dei bibelske figurane ofte vart framstilt i samtidas kontekst. Det personlege fromhetslivet og religiøs praksis i heimen vart i større grad vektlagt , og det vart ein marknad for religiøse bilete som kunne nyttast som utgangspunkt for bøn og meditasjon. Ikkje minst stod bileta av Maria sentralt, Maria som får engelens bodskap, Maria med barnet, Maria ved korset og Maria som himmeldronning. Parallelt møter vi dette i musikken, Magnifikat, Salve Regina og Stabat Mater vart det sett tone til. Desse motiva møter vi i utstillinga, men Maria med barnet, Maria som Jesu mor er det som er mest vektlagt. Det finasste dømet på dette og det mest sentrale kunstverket på utstillinga er Jan van Eycks "Madonna ved fontenen" frå 1439. Eit lite bilete, metta med symbolikk , som innbyd til fordjupning og meditasjon over inkarnasjonens mysterium.
Vel verdt å få med seg og gå oppløfta vidare frå!
Jan van Eyck: "Madonna ved fontenen."
Mesteren for Magdalena legenden: " Den hellige familie."
"Brødre og søstre, god kveld!" slik innleia den nyvalde pave Frans 1 sin tale for folkemengda på Peters plassen. I stor respekt for sin forgjengar sa han så:" Aller først vil jeg formulere en bønn for vår emriterte biskop Benedikt XVI. La oss alle sammen be om at Herren vil velsigne han og jomfru Maria våke over han." Vidare oppfordra pave Frans til evangelisering og søskenkjærleik mellom alle folk på jorda.
Det var ein audmjuk og uformell Herrens tjenar som talte til dei truande.
Kardinal Jorge Mario Bergoglio SJ var ikkje mellom dei mest omtalte kandidatane i forkant av pavevalget, men det har vist seg at han var nær ved å verta vald i 2005 . Han er fødd i Buenos Aires i 1936 av italiensk far og argentinsk mor. Han gjekk inn i jesuittordenen og vart prestevia i 1962. I 1998 vart han erkebiskop av Buenos Aires og i 2001 vart han utnevnt til kardinal av pave Johannes Paul II.
Han blir rekna som teologisk konservativ men med eit sterkt sosialt engasjement. I Argentina har han vorte karakterisert som " dei fattiges kardinal", og pavevalet vart som rimeleg kan vera motteke med stor jubel i heimlandet. Karakteristisk er hans asketisk og enkle livsførsel, han har budd i ein enkel leilighet og heller teke bussen enn vorte kjørt i limousin. Typisk nok tok han etter pavevalet bussen saman med dei andre kardinalane og sette seg ikkje på den troneliknande pavestolen med på same nivå som resten av kardinalkollegiet. At han som den første tek pavenavnet Frans avspeglar nok hans asketiske ideal og solidaritet med dei fattige. Det er i såfall i tråd med Evangeliet slik Markus formulerar det (10.43): " Den som vil bli stor blant dykk, skal vera tenaren dykkar og den som vil vera først blant dykk, skal vera slave for alle."
Lat oss vona og be om at han vil leia Kyrkja på ein god måte i ei turbulent tid!
