(Amen per la Domenica in albis)
"Du har ikke forrådt meg ,Herre:
til hver smerte
er jeg den førstefødte."
Det er søndagen i dag og kanskje passer Salvatore Quasimodos (1901-68) vesle dikt for dagen. Han var ein av Italias store poetar, nobelprisvinnar og vurdert som ein av Europas mest sentral modernistar på 1900 talet.
Dikta hans er inspirert av Italia og Italias historie ,ikkje minst verdskrigane, her er mytisk og eksistensielle bilete, men og skildringar av dei nære ting som i diktet til faren og i dette vesle diktet om den kvite kjolen din.
Og kjolen din er hvit
(E la tua veste e bianca)
"Du ser på meg med hodet bøyd,
og kjolen din er hvit,
og et bryst dukker opp av kniplingen
som løsner over venstre skulder.
Lyset vinner over meg,det dirrer,
og streifer dine nakne armer.
Jeg ser deg igjen.Du hadde
knappe og raske ord
som løste hjertet mitt
fra vekten av et liv
jeg kjente fra sirkus
Dypt nede går veien
hvor vinden falt
visse netter i mars,
og vekket oss som fremmede,
som første gang."
Og kjolen din er kvit
Langt borte
nesten over mot den andre sida
der himmelen rører forsiktig ved havet
små kvite segl i kveldssola
og der er du der ute
åleine inn i det svinnande lyset
i den kvite kjolen din som
du drog over dei sommarbrune skuldrane
fort som om nokon skulle koma uventa
men ingen kom og soldagen blei borte
inn i mjukt og vernande mørkre
neste morgon vil kjolen din enno vera kvit
som i diktet til Salvatore Quasimodo
e la tua veste é bianca
eg les det langsomt og ventande
i skuggen framom det store bøketreet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar