Poetica:John og Freda

Min grandonkel Johan (John) Selvin Nilson omkom i ei arbeidsulukke i Cape Town ein januarmorgon i 1920.
Freda sendt dette bilete med eit par ord på baksida. Sendt til svigerforeldrene ho aldri skulle få møta ?
Eg har reflektert litt omkring dette i ein tekst for eit par år sidan.

                                   

                                

                                

                       Freda
                   Freda, kven  hugsar deg i dag
                            kven stryk deg over håret
                            og tørkar tårene dine
                            denne januarmorgonen for åttifire år sidan
                            eg pustar augustkveld
                            og blar i falma minne
                            lagar små sprekker i tida
                            knapt synlege opningar
                            som eg prøver å utvida med handa
                            før eg legg auga inntil
                            skimtar som gjennom isen på vindauga
                            i barneromet ein iskald vintermorgon
                            skuggane som knapt rører seg
                            angen av salt sjø
                            bølgeslaga og nakne føter i kvit sand
                            slik samlast alt, Freda
                            lukkeleg ved havet
                            og det varlege kjærteiknet over kinnet
                            som det siste ein januarmorgon
                            du tek farvel lik alle andre morgonar
                            kva gjorde du denne dagen
                            kven bar bodskapen til deg
                            og tørka tårene dine
                            tida bar deg
                            rolege hender skreiv med klår skrift på baksida
                            John and myself. Freda
                            på framsida ettermiddagen ved sjøen
                            så lenge før eller siste sommardagen
                            før du snur det siste biletet
                            og skriv med like klår skrift
                            My dear friend is gone
                            he will never be forgotten
                            God know best. Freda
                            slik vart tomromet bore over havet
                            i nord ukjente søsken
                            søstera han aldri såg
                            Freda, kan ein kjenna tomromet
                            etter ein bror ein aldri rørte ved
                            var tomromet berre ditt
                            eller ei gammal mor
                            bilete av femtenåringen ved rekka
                            ein regntung oktoberdag
                            for nesten tredve år tilbake
                            blanda tårene seg med regnet og vinden
                            og bleike barneandlet som tida strauk ut
                            før dei rakk å knyta sine mjuke fingrar
                            om handa hennar
                            enno slår bølgene mot stranda
                            lukta av salt sjø og bortvaska fotefar
                            i går og åttifire år sidan
                            nokon stryk deg over det lange svarte håret ditt
                            men snart gløymd når tida om litt
                            lukkar kvelden også om mitt skjelvande medvit
                            og berre eit undrande sekund er att
                            Freda !