No man is an island

No man is an island, entire of itself; every man is a piece of the continent, a part of the main. If a clod be washed away by the sea, Europe is the less, as well as if a promontory were, as well as if a manor of thy friend's or of thine own were. Any man's death diminishes me because I am involved in mankind; and therefore never send to know for whom the bell tolls; it tolls for thee.

Dette er vel det mest kjende sitatet av den engelske diktaren John Donne(1572-1639). Det har blitt brukt i ulike samanhengar mellom anna av Ernest Hemingway i romanen "For whom the bell tolls"(Klokkene ringer for deg) med tema frå den spanske borgarkrigen, og av trappistmunk og forfattar Thomas Merton som har gjeve ein av bøkene sine om bøn og meditasjon tittelen "No man is an Island".
Begge bøkene vel verdt å lesa men det er og John Donnes lyrikk, rett nok litt vanskeleg tilgjengeleg for ein moderne norsk lesar, men no er det endeleg kome ut ei omsetjing til norsk av ei rekkje av dei mest sentral dikta. Lyrikar Åsmund Bjørnstad står for det og som rimeleg kan vera har boka tittelen "Eit menneske er inga øy", utgjeven av Aschehoug i fjor.Orginalteksten er trykt ved sida av Bjørnstads omsetjing og gjer at også dei utan kjennskap til engelsk 1600 talls lyrikk kan ha utbytte. Kven var så John Donne ? Prest, teolog, nyskapande lyrikar.Ein mann av si tid men samstundes ein som såg langt utover si tid. Hans tema var dei evig sentrale tema i lyrikken, kjærleik,erotikk, død, lengting, Gud. Ikkje minst dei to første , kjærleik og erotikk,
kjem han stadig attende til i dristige bilete og metaforar, som i diktet "The good morrow"(Den gode morgonen)

THE GOOD-MORROW. by John Donne I WONDER by my troth, what thou and I Did, till we loved ? were we not wean'd till then ? But suck'd on country pleasures, childishly ? Or snorted we in the Seven Sleepers' den ? 'Twas so ; but this, all pleasures fancies be ; If ever any beauty I did see, Which I desired, and got, 'twas but a dream of thee. And now good-morrow to our waking souls, Which watch not one another out of fear ; For love all love of other sights controls, And makes one little room an everywhere. Let sea-discoverers to new worlds have gone ; Let maps to other, worlds on worlds have shown ; Let us possess one world ; each hath one, and is one. My face in thine eye, thine in mine appears, And true plain hearts do in the faces rest ; Where can we find two better hemispheres Without sharp north, without declining west ? Whatever dies, was not mix'd equally ; If our two loves be one, or thou and I Love so alike that none can slacken, none can die.

 Siste strofa i Åsmund Bjørnstad omsetjing:

                               " Mitt andlets ljos er du,og eg er ditt
                                 to hjarto kviler ut i våre drag.
                                 Som halvkuler er vi,av kostelege snitt,
                                 forutan vind frå nord og vestvend dag.
                                Alt det som døyr,var ujamnt samansett;
                                i likeverdig elskhug,djup og lett
                                så ingen trøytnar,døyr vi aldri,vi er eitt."

Eg vender tilbake til metaforen "no man is an island" som gjer han evig aktuelle ikkje minst for vår tid. Vi er alle del av det store fellesskapet , vi ber ein felles lagnad ,ei felles von.Eit menneske er inga øy,vi er ein del av kontinentet,ein del av fastlandet.