Den heilage families kyrkje i Gaza

 Dei kristen utgjer ein liten minoritet på  Gaza stripa. Mange har nok emigrert dei siste tiåra. Det er ei katolsk kyrkje nord på Gaza, sognepresten er argentinsk fødde Gabriel Romanelli. Denne vesle menigheten har stått i fokus i det siste i og med at kyrkja vart treft av granater 17. juli, tre personar omkom og 15 vart skadd, mellom dei også sognepresten som berre var lettare skadd. Under krigen har omlag 500 søkt tilflukt i kyrkja, dei fleste kristne men også ein del sterkt forkomne muslimar. Den heilage families menighet har vore svært aktiv med ungdomsarbeid, drift av skular, hjelpearbeid med drift av klinikkar i samarbeid med hjelpeorganisasjonen Caritas. Fleire Moder Teresa søstre har vore knytt til menigheten og teke seg av dei mest lidande. Pave Frans hadde nesten dagleg kontakt med sognepresten, og dette blir følgd opp av pave Leo og ikkje minst kardinal Pierbattista Pizzabella, den latinske patriarken av Jerusalem. Han var tidlegare i år nevnt som pavekandidat, etter terroråtaket på Israel i oktober 2023 skal han ha tilbudt seg å ta plassen til dei israelske gissela. Han gjer ein viktig jobb i Midt-Austen, og kom til Gaza saman med den ortodokse patriarken kort etter åtaket 17.juli. I det siste har lite og ingenting av naudhjelp kome inn til nordlege Gaza. Kardinal Pizzabella gjer det han kan for å betra situasjonen.

I eit intervju med ewtn oppmodar sogneprest Romanelli det internasjonale  samfunnet om forbøn  og hjelp. Gjennom bøn og diplomati er fred mogleg. Han fortel og om korleis han og ungdommane startar dagen klokka sju med stille tilbeding framom sakramentet der Kristus er konkret tilstades.

“Når vi går denne korsvegen i Gaza, held vi fast ved vona om at alle via crucis endar ved ei tom grav - med oppstoda. Kristus lir no i dei uskuldige. Men ein dag vil herlegdomen skina igjennom.”

Patriark Theofilos, kardinal Pizzaballa og sogneprest Romanelli i Gaza for få dagar sidan.

Jomfru Maria av Karmelberget

 I dag 16.juli midt i sommarmånaden og ferietida feirer vi patronatfesten i Karmelittordenen til minne om Jomfru Maria eller Vår Frue av Karmelberget. Karmelittordenen oppstod på 1100 talet då eremittar på Karmelberget nord i Israel slo seg saman og fekk sin ordensregel godkjent av patriark Albert av Jerusalem i 1209, stadfesta av paven eit par år seinare. Etter muslimsk framgong utover 1200 talet utvandra dei fleste karmelittar til Europa der det første generalkapittel vart halde i Aylesford i England i 1245, Simon Stock vart då valgt til ordensgeneral framtil sin død i 1265. Dagens feiring skriv seg frå eit syn Den heilage Simon Stock hadde 16. juli 1251. Jomfru Maria skal då ha gjeve han eit brunt skapular som teikn på frelsa og forbundet med Gud. Simon grunnla eit brorskap som  bar skapularet, det vart seinare det som vi i dag kjenner som Karmels sekularorden. Underteikna har vore ein del av dette fellesskapet i omlag 20 år.

Vyrdnaden for Jomfru Maria har alltid vore sentral i Karmelittordenen. Ho er vårt vern og vår dronning, den som alltid går i forbøn for oss. Maria viser alltid mot Sonen, hennar livs velsigna frukt, særleg gjeld dette når vår utlendighets tid snart er forbi slik tilfelle er for fleire eg kjenner og som eg overlet i hennar varetekt.

Sub tuum praesidium confugimus, Sancta Dei Genitrix. Nostras deprecationes ne despicias in necessitatibus nostris, sed a periculis cunctis libera nos semper, Virgo gloriosa et benedicta. 

Under ditt vern tar vi vår tilflukt, Hellige Guds Mor.

Ta nådig imot de bønner vi ber i våre trengsler,

og frels oss fra alle farer.

Du evige Jomfru, velsignet og herlig.

Thérèse i skyttergravene.

 

Thérèse i skyttergravene.

Sommeren 1914 starter de blodige krigshandlingene som skulle utvikle seg til Den første verdenskrigen. Det var starten på et brutalt og blodig århundre, noen har karakterisert det som Europas første kollektive selvmordsforsøk! De tyske troppene nærmer seg Paris, men blir stoppet ved Marne og krigen utvikler seg så til en langtrukken skyttergravskrig med store tap på begge sider. Unge menn fylt av dødsangst og fortvilelse kjemper en meningsløs kamp. Men midt i dette vanviddet viser det seg noe som gir soldatene håp og lindring. I ettertid er det dokumentert gjennom tusenvis av brev sendt under krigen og etterpå, det siste så sent som i 1978. Brevene er tatt vare på og arkivert i karmelittklosteret i Lisieux. Noen er publisert, nylig også i engelsk oversettelse i boken «Sterkere enn stål» (Stronger than steel).

Når krigen bryter ut er det gått knapt 17 år siden Thérèse Martin sovnet inn i karmelittklosteret i Lisieux bare 24 år gammel, det er også mer enn 10 år til hun blir helligkåret. Selvbiografien «En sjels historie» kom kort tid etter hennes død, og ryktet om den hellige karmelittnonnen er i ferd med å spre seg i Frankrike, men også utover i den katolske verden. Mange av soldatene kjenner til henne, noen har lest «En sjels historie», og boken går etter hvert på rundgang i skyttergravene. Enda flere av de stridene bærer på seg medaljonger og billeder av Thérèse, noen hevder at det mot slutten av krigen dreier seg om halvparten av de franske soldatene! Dette er kanskje ikke så rart, når man er i konstant dødsfare og kamerater rundt en dør, tyr de fleste til høyere makter. Thérèse får etter hvert en helt spesiell posisjon ved fronten, hele regiment blir viet til henne. Soldatene har forskjellige betegnelser på Thérèse,som alle  avspeiler en sterk hengivenhet: «Vår lille søster i skyttergravene - Soldatenes venn – Slagmarkens engel – Vår kjære lille kaptein -Den store heltinnen i denne krigen.» Også familiene hjemme blir grepet av dette, på Thérèses grav er det blomster og billeder lagt ned av ektefeller og soldatmødre.

Hav er det som forårsaker alt dette, Thérèse døde jo for kort tid siden og var enda ikke formelt en av våre helgener? Rasjonelt er det ikke forståelig, men går vi til de mange brevene får vi et innblikk i en verden fylt av visjoner og mirakler. Thérèse viser seg gjentatte ganger ikke bare for enkelte soldater, men for hele grupper. Hun taler dagligdags til dem, letter deres tvil, styrker deres tro og håp, hjelper mot fristelser og demper angst og uro. Noen forteller at de på mirakuløst vis har overlevd, men vel så mange beskriver en styrket tro gjennom møte med henne og  hennes spiritualitet. Dette gjelder ikke bare franske soldater, vi kan her referere vitnesbyrdet til korporal James Dalton som tilhørte Royal Dublin Fusiliers og kom til fronten i september 1914. Han hadde kjennskap til Thérèse fra før, og  har en ekstraordinær opplevelse i skyttergraven som han beskriver i brevet til klosteret i Lisieux: «En kveld ved seks – halvsju tiden i oktober 1914 var jeg i skyttergravene. På dette tidspunktet avfyrte vi ikke skudd, for artilleriet var i aksjon på begge sider. Jeg bad til «Vår lille blomst», og plutselig viste en nonne seg for meg, seks eller sju fot fra meg. Hun var svært vakker, knelende, hodet bøyd og hendene foldet; men ansiktet hennes hadde et uttrykk av sterk tristhet, som om hun følte medlidenhet med oss. Jeg gjenkjente straks helgenen fra Lisieux. Dette skjedde ved Hiplines, nær Armentieres. Et par uker senere så jeg henne igjen to ganger med den samme holdningen som om hun bad for oss, og jeg følte at hennes beskyttelse omsluttet meg hver dag.»

Hvordan skal vi forstå betydningen av disse ekstraordinære hendelsene som er lite kjent i ettertid iallfall utenfor Frankrike. Dette kan naturligvis ikke sees isolert fra den enorme hengivenhet til Thérèse som spredde seg lik ild i tørt gress fra første utgivelse av «En sjels historie» i 1898. Krigen var det ultimate uttrykk for ondskap og lidelse og Thérèse hadde lovet å spre roser på verden etter sin død. Det er akkurat det hun gjør når hun dukker opp på slagmarkene for å trøste og gi håp. For det andre må dette sees som et uttrykk for at Gud alltid er nær i vår lidelse. Han er kanskje ekstra nær soldatene på slagmarken, de går jo igjennom litt av den samme lidelse og voldelige død som Guds sønn opplevet på Golgata! Gud bruker oss, både levende og døde, for å lindre lidelsen, og i Hans hender er Thérèse av Jesusbarnet og det hellige Ansikt kanskje et av de mest effektive redskap han kan benytte seg av.