søndag 6. juli 2025

Thérèse i skyttergravene.

 

Thérèse i skyttergravene.

Sommeren 1914 starter de blodige krigshandlingene som skulle utvikle seg til Den første verdenskrigen. Det var starten på et brutalt og blodig århundre, noen har karakterisert det som Europas første kollektive selvmordsforsøk! De tyske troppene nærmer seg Paris, men blir stoppet ved Marne og krigen utvikler seg så til en langtrukken skyttergravskrig med store tap på begge sider. Unge menn fylt av dødsangst og fortvilelse kjemper en meningsløs kamp. Men midt i dette vanviddet viser det seg noe som gir soldatene håp og lindring. I ettertid er det dokumentert gjennom tusenvis av brev sendt under krigen og etterpå, det siste så sent som i 1978. Brevene er tatt vare på og arkivert i karmelittklosteret i Lisieux. Noen er publisert, nylig også i engelsk oversettelse i boken «Sterkere enn stål» (Stronger than steel).

Når krigen bryter ut er det gått knapt 17 år siden Thérèse Martin sovnet inn i karmelittklosteret i Lisieux bare 24 år gammel, det er også mer enn 10 år til hun blir helligkåret. Selvbiografien «En sjels historie» kom kort tid etter hennes død, og ryktet om den hellige karmelittnonnen er i ferd med å spre seg i Frankrike, men også utover i den katolske verden. Mange av soldatene kjenner til henne, noen har lest «En sjels historie», og boken går etter hvert på rundgang i skyttergravene. Enda flere av de stridene bærer på seg medaljonger og billeder av Thérèse, noen hevder at det mot slutten av krigen dreier seg om halvparten av de franske soldatene! Dette er kanskje ikke så rart, når man er i konstant dødsfare og kamerater rundt en dør, tyr de fleste til høyere makter. Thérèse får etter hvert en helt spesiell posisjon ved fronten, hele regiment blir viet til henne. Soldatene har forskjellige betegnelser på Thérèse,som alle  avspeiler en sterk hengivenhet: «Vår lille søster i skyttergravene - Soldatenes venn – Slagmarkens engel – Vår kjære lille kaptein -Den store heltinnen i denne krigen.» Også familiene hjemme blir grepet av dette, på Thérèses grav er det blomster og billeder lagt ned av ektefeller og soldatmødre.

Hav er det som forårsaker alt dette, Thérèse døde jo for kort tid siden og var enda ikke formelt en av våre helgener? Rasjonelt er det ikke forståelig, men går vi til de mange brevene får vi et innblikk i en verden fylt av visjoner og mirakler. Thérèse viser seg gjentatte ganger ikke bare for enkelte soldater, men for hele grupper. Hun taler dagligdags til dem, letter deres tvil, styrker deres tro og håp, hjelper mot fristelser og demper angst og uro. Noen forteller at de på mirakuløst vis har overlevd, men vel så mange beskriver en styrket tro gjennom møte med henne og  hennes spiritualitet. Dette gjelder ikke bare franske soldater, vi kan her referere vitnesbyrdet til korporal James Dalton som tilhørte Royal Dublin Fusiliers og kom til fronten i september 1914. Han hadde kjennskap til Thérèse fra før, og  har en ekstraordinær opplevelse i skyttergraven som han beskriver i brevet til klosteret i Lisieux: «En kveld ved seks – halvsju tiden i oktober 1914 var jeg i skyttergravene. På dette tidspunktet avfyrte vi ikke skudd, for artilleriet var i aksjon på begge sider. Jeg bad til «Vår lille blomst», og plutselig viste en nonne seg for meg, seks eller sju fot fra meg. Hun var svært vakker, knelende, hodet bøyd og hendene foldet; men ansiktet hennes hadde et uttrykk av sterk tristhet, som om hun følte medlidenhet med oss. Jeg gjenkjente straks helgenen fra Lisieux. Dette skjedde ved Hiplines, nær Armentieres. Et par uker senere så jeg henne igjen to ganger med den samme holdningen som om hun bad for oss, og jeg følte at hennes beskyttelse omsluttet meg hver dag.»

Hvordan skal vi forstå betydningen av disse ekstraordinære hendelsene som er lite kjent i ettertid iallfall utenfor Frankrike. Dette kan naturligvis ikke sees isolert fra den enorme hengivenhet til Thérèse som spredde seg lik ild i tørt gress fra første utgivelse av «En sjels historie» i 1898. Krigen var det ultimate uttrykk for ondskap og lidelse og Thérèse hadde lovet å spre roser på verden etter sin død. Det er akkurat det hun gjør når hun dukker opp på slagmarkene for å trøste og gi håp. For det andre må dette sees som et uttrykk for at Gud alltid er nær i vår lidelse. Han er kanskje ekstra nær soldatene på slagmarken, de går jo igjennom litt av den samme lidelse og voldelige død som Guds sønn opplevet på Golgata! Gud bruker oss, både levende og døde, for å lindre lidelsen, og i Hans hender er Thérèse av Jesusbarnet og det hellige Ansikt kanskje et av de mest effektive redskap han kan benytte seg av.