Thérèse i skyttergravene.
Sommeren 1914 starter de blodige krigshandlingene som skulle utvikle
seg til Den første verdenskrigen. Det var starten på et brutalt og blodig
århundre, noen har karakterisert det som Europas første kollektive selvmordsforsøk!
De tyske troppene nærmer seg Paris, men blir stoppet ved Marne og krigen
utvikler seg så til en langtrukken skyttergravskrig med store tap på begge
sider. Unge menn fylt av dødsangst og fortvilelse kjemper en meningsløs kamp.
Men midt i dette vanviddet viser det seg noe som gir soldatene håp og lindring.
I ettertid er det dokumentert gjennom tusenvis av brev sendt under krigen og
etterpå, det siste så sent som i 1978. Brevene er tatt vare på og arkivert i
karmelittklosteret i Lisieux. Noen er publisert, nylig også i engelsk
oversettelse i boken «Sterkere enn stål» (Stronger than steel).
Når krigen bryter ut er det gått knapt 17 år siden Thérèse Martin
sovnet inn i karmelittklosteret i Lisieux bare 24 år gammel, det er også mer
enn 10 år til hun blir helligkåret. Selvbiografien «En sjels historie» kom kort
tid etter hennes død, og ryktet om den hellige karmelittnonnen er i ferd med å
spre seg i Frankrike, men også utover i den katolske verden. Mange av soldatene
kjenner til henne, noen har lest «En sjels historie», og boken går etter hvert
på rundgang i skyttergravene. Enda flere av de stridene bærer på seg
medaljonger og billeder av Thérèse, noen hevder at
det mot slutten av krigen dreier seg om halvparten av de franske soldatene!
Dette er kanskje ikke så rart, når man er i konstant dødsfare og kamerater
rundt en dør, tyr de fleste til høyere makter. Thérèse får etter hvert en helt
spesiell posisjon ved fronten, hele regiment blir viet til henne. Soldatene har
forskjellige betegnelser på Thérèse,som alle avspeiler en sterk hengivenhet: «Vår lille
søster i skyttergravene - Soldatenes venn – Slagmarkens engel – Vår kjære lille
kaptein -Den store heltinnen i denne krigen.» Også familiene hjemme blir grepet
av dette, på Thérèses grav er det blomster og billeder lagt ned av ektefeller
og soldatmødre.
Hav er det som forårsaker alt dette, Thérèse døde jo for kort tid siden
og var enda ikke formelt en av våre helgener? Rasjonelt er det ikke forståelig,
men går vi til de mange brevene får vi et innblikk i en verden fylt av visjoner
og mirakler. Thérèse viser seg gjentatte ganger ikke bare for enkelte soldater,
men for hele grupper. Hun taler dagligdags til dem, letter deres tvil, styrker
deres tro og håp, hjelper mot fristelser og demper angst og uro. Noen forteller
at de på mirakuløst vis har overlevd, men vel så mange beskriver en styrket tro
gjennom møte med henne og hennes
spiritualitet. Dette gjelder ikke bare franske soldater, vi kan her referere
vitnesbyrdet til korporal James Dalton som tilhørte Royal Dublin Fusiliers og
kom til fronten i september 1914. Han hadde kjennskap til Thérèse fra før, og har en ekstraordinær opplevelse i
skyttergraven som han beskriver i brevet til klosteret i Lisieux: «En kveld ved
seks – halvsju tiden i oktober 1914 var jeg i skyttergravene. På dette tidspunktet
avfyrte vi ikke skudd, for artilleriet var i aksjon på begge sider. Jeg bad til
«Vår lille blomst», og plutselig viste en nonne seg for meg, seks eller sju fot
fra meg. Hun var svært vakker, knelende, hodet bøyd og hendene foldet; men
ansiktet hennes hadde et uttrykk av sterk tristhet, som om hun følte
medlidenhet med oss. Jeg gjenkjente straks helgenen fra Lisieux. Dette skjedde
ved Hiplines, nær Armentieres. Et par uker senere så jeg henne igjen to ganger
med den samme holdningen som om hun bad for oss, og jeg følte at hennes
beskyttelse omsluttet meg hver dag.»
Hvordan skal vi forstå betydningen av disse ekstraordinære hendelsene
som er lite kjent i ettertid iallfall utenfor Frankrike. Dette kan naturligvis
ikke sees isolert fra den enorme hengivenhet til Thérèse som spredde seg lik
ild i tørt gress fra første utgivelse av «En sjels historie» i 1898. Krigen var
det ultimate uttrykk for ondskap og lidelse og Thérèse hadde lovet å spre roser
på verden etter sin død. Det er akkurat det hun gjør når hun dukker opp på
slagmarkene for å trøste og gi håp. For det andre må dette sees som et uttrykk
for at Gud alltid er nær i vår lidelse. Han er kanskje ekstra nær soldatene på
slagmarken, de går jo igjennom litt av den samme lidelse og voldelige død som
Guds sønn opplevet på Golgata! Gud bruker oss, både levende og døde, for å
lindre lidelsen, og i Hans hender er Thérèse av Jesusbarnet og det hellige
Ansikt kanskje et av de mest effektive redskap han kan benytte seg av.
