En stor kjærlighet dør aldri

Eg vender igjen tilbake til nyleg avdøde Stein Mehren og les  " Det trettende stjernbilde" frå 1977. Det er intense naturskildringar, det er barndom, minne og sanseinntrykk, det er tid og evighet, kjærleik og tap. Og så er det den store universelle kjærleiken som aldri døyr, og som vi kanskje kan få oppleva ein liten flik av den korte stunda vi lever her.  Og gjer vi likevel ikkje det lever kjærleiken vidare, i nye møte,  nye andlet og nye tindrande auge!

En stor kjærlighet dør aldri

En stor kjærlighet dør aldri, selv om de elskende

skilles. Kjærtegn som ble mottatt, springer ut

 selv etter at de er glemt og deres frø er talløse

Det er frukt og løv og korn i dine kjærtegns spor

som i et landskap om høsten, dager som fylles

av glansen fra mørke flammende netter..... Bestandig

er kjærligheten, mer oppfattende enn de elskende

og blikkets salige lys kan ha vært lenge underveis

før det tente mitt, vi kan ha vandret hvileløst

gjennom slekter før vi møttes og gjenkjente hverandre

Nu vandrer din lengsel tidløst i meg, ditt ansikt

vil alltid kunne finne nye hemmelige veier i mitt

Alltid vil jeg være underveis i dine trekk, hemmelig

oppspore stormer og stjerner, røre strenger ingen 

har rørt ved og se en demring selv i alders drag

Lyset i et ansikt som elsker, brer seg evindelig

ut over jorden; For lyset i et ansikt som elsker

tar aldri slutt, det er underveis, alltid underveis

i nye mennesker, i nye elskende, tidløst i all tid