Olsok

Vi feirar Olsok til minne om Olav den Heilage som fall på Stiklestad i 1030. Det har kome fleire kritiske ytringar om at ein på denne måten feirar ein brutal og sadistisk vikingkonge. Pater Olav i Trondheim har skreve mykje om Olav den Heilage, eg tek med litt frå ein artikkel om heilagkåring av Olav der han korrigerar denne moderne oppfatninga av kva ein helgen er . Biskop Grimkjell som helgenkåra Olav, såg meir realistisk og sånn sett også meir bibelsk på dette. Ein helgen er på ingen måte syndfri, men han innser sine feil og er viljug til å la nåden seira i sitt liv som pater Olav uttrykkjer det.

"Biskop Grimkjell har ikke vært belemret med den villfarelse mange norske historikere synes å ha arvet - at en helgens liv må være syndefritt. Dette er en direkte kjettersk tanke fra nyere tid. Vi leser da vitterlig i 1. Joh. 1,9: «Dersom vi sier at vi ikke har noen synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten bor ikke i oss.» Den katolske kirke er et stykke på vei selv skyld i at en slik villfarelse fikk snike seg inn i våre og andres rekker. Det var på 1700-tallet man begynte å fremstille helgenene som et speil av dyder. Helgenbiografene tørket hvert fnugg av syndestøv fra deres blankpolerte glorie. Det var først etter siste verdenskrig man tok et grundig oppgjør med «sukkerhelgenene». De ekte helgenbiografier - ikke deres finpussede fortolkninger - viser klart at de hellige ofte vandret på krokete og farlige veier før de nådde fullkommenheten. Helgeners fortrinn består ikke i moralsk lyteløshet, men deri at de lar nåden seire i sitt liv. Fransiskanerteologen Bonaventura skrev en gang på 1200-tallet: «Vet du ikke at mange hellige var syndige. Når de begikk store synder, lærte de hvorledes de skulle vise miskunn mot oss syndere.»

Skalden Torarin Lovtunge må ha tenkt noe lignende om hellig Olav da han skrev i et kvad: «Slik har Olav syndeløs frelst sjelen før sin død.» Gud har tilgitt ham alle hans synder så han renset kunne gå inn i himmelborgen. Slik må også biskop Grimkjell ha forstått hans hellighet: Han har sett ungdommen Olav stå med ett ben plantet i vikingtiden og det andre i kristendommen. Så har han vært vitne til hvordan han med Guds nådes hjelp har kjempet over år for å få «vikingbenet» over i kristen leir - for så til slutt å seire.
Seieren har Snorre sett i martyriet på Stiklestad. I den angelsaksiske kirke, som Grimkjell kom fra, hadde man på den tid et utvidet martyrbegrep. Kristne konger som kjempet mot hedninger og falt, fikk martyrstatus.  Selvfølgelig har Olav vært klar over at det ikke var hedninger han kjempet mot på Stiklestad. Allikevel kan vi si han satte livet til for Kristi skyld. For det må han ha forstått at kristendommen ikke ville hatt fnugg av sjanse til å forbli noe mer enn en tynn hinne over et splittet og lovløst ættesamfunn hvis han ikke selv tok over styringen i landet. Bedre enn vi idag har han fattet at kampen for rikskongedømmet og kampen for kristendommen var en og samme sak. Det Olav ikke maktet i levende live, oppnådde han ved sin død. Etter Stiklestad er rikskongedømmet et ubestridt faktum. Dermed er også grunnlaget lagt for en kristendom i vekst. Det er etter Olavs fall den 29. juli 1030 kristendommen langsomt vokser fra ytre lovregler til indre folkefromhet.

Ingen mann her til lands har betydd mer for Norge enn hellig Olav. Det eldre borgerskap har vanskelig for å gripe ham. En ungdom som opplever at vi langsomt men sikkert er i ferd med å gli tilbake til den hedendom hellig Olav en gang forlot og kjempet mot, vil lettere bli fascinert av ham, ta «drivet» i hans liv til forbilde, og be om hans forbønn.

Allmektige, evige Gud,
du sendte Olav Haraldsson til Norge for å kristne land og folk.
Du lot ham bygge kirker og innsette prester.
Gi mange nordmenn, på hans forbønn, kall til å bli prest idag. Amen."