Hans Børli: Alt som er uten bilde

Eg vender stadig tilbake til lyrikaren Hans Børli, han er så jordnær og ser samstundes mysteriet i dei små daglegdagse ting og hendingar som i diktet "Alt som er uten bilde."


"Et menneske uten gudsfølelse - nei,
det tror jeg ikke eksisterer.

Om du så bare soper
nysnøen bort fra trammen din en vintermorgen
når dompap fløyter saktmodig inni snaret og
du kjenner ståltrådvinningen på limeskaftet
ise mot de varme fingertuppene dine,
så er det en gudstjeneste, en bønn
foran livets nakne ikonflamme i brystet ditt
og alt som er uten bilde."

Eller i diktet "Guds hand":

" Mitt avsides lille liv:
En fyrstikkflamme
som blafrer skremt
inni hulhanda til Gud
i verdens blåsende netter.

Ja, i det redde skjæret av meg sjøl
har jeg sett innsida av
Guds hand.
Den var hard og ru,
slitt
lik handa til en bureiser
som står ved åkeren sin en kveld
og knuser et havrekorn for å se
om margen er god."