Stein Mehren 80 år - til lukke med dagen !

Forfattaren Stein Mehren fylte 80 år 16. mai. Han er gammal og svekka no, men er ein av dei som har sett størst spor etter seg i norsk kulturliv dei siste femti åra. Det er hovudsakleg som lyrikarar han har vorte kjent, men Stein Mehren skreiv og romanar, drama og essay, i godt vaksen alder debuterte han også som biletkunstnar. Han debuterte med diktsamlinga "Gjennom stillheten en natt " i 1960, seinare har det vorte over 30 diktsamlingar. Stein Mehren gjekk sin eigne vegar uavhengig av det som har vore dei rådande retningane i tida. Medan andre forfattar skreiv politisk litteratur heldt Stein Mehren seg til dei tidlause poetiske tema, naturen og vår plass i den, døden og kjærleiken, meininga med livet. Ikkje minst har han skreve om vår oppleving av naturen rundt oss, korleis sansing av alle små detaljar knyter seg til minne frå den første barndomen. "Jeg ser tilbake i min barndom, jeg ser inn i sommers saler, myldrende blader."
Han kanskje mest kjente dikt som ofte blir sitert og som og er min favoritt er "Jeg holder ditt hode." frå diktsamlinga "Mot en verden av lys" frå 1963. Det lyder slik:

"Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens modne frukter, slik
kloden løftes, gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd"

Enkelte tekstar ligg i grenselandet mellom poesi og essay som i "Menneske bære ditt billede frem":

"I vår frigjøringsbevisste tid har vi satt friheten som dødens kontrapunkt og motsetning, frihet definert som rettigheter. Men frihetens virkelige vesen er erkjennelsen av en handlings konsekvenser - stilt overfor dødens realitet! Det er ikkje rettighetene - men, vår mulighet til å erkjenne valget mellom godt og vondt, som røper vår grad av frihet. Det er over denne avgrunnen vår lengsel strekker seg etter evig liv. Erkjennelsen av at vårt stykke evighet er noe vi kan øde på veien mot døden. Øde gjennom å øde andres. Skades gjennom å skade andre. Vår udødelige sjel, er  det ikke det i oss som nekter å ta døden opp i seg. Det som bare blir er levende fordi det vet det skal dø. Det som skal dø og som derfor vil leve. Å erkjenne dødens realitet og bli meir levende av det: Menneske bære ditt billede frem."

Ord frå 40 år tilbake men vel så aktuelle i vår tid !