Forfattaren Johanna Schwarz (1931-1996) var ein person det ikkje var lett å setja i bås. Ho var opprinneleg østerisk jøde og kom til Sverige under krigen . Ho fekk svensk som morsmål, men levde det meste av livet i Norge. På mange måtar var ho ein eigen minoritet blant minoritetar, jøde og katolikk, aktiv politisk på venstresida(AKP), svensktalande i Norge, handikappa og sterkt svaksynt.
Ho var lyrikarar med ei rekkje fine diktsamlingar forfatta på svensk, men ho var og ein engasjert samfunnsdebattant med eit brennande engasjement for dei utstøtte og fattige, og mot all urettferd.
I eit St.Olav frå 90 talet fann eg ein artikkel om Maria. Her gjev ho uttrykk for ein sterk Maria-vørdnad som kjelde og inspirasjon til å gjera noko for eins medmenneske her og no. Eg tek med avsnittet om brullaupet i Kana i denne fine artikkelen.
"Maria er sammen med sin sønn på fest. Stor fest, bryllup. Folk danser og synger. Maria danser vel neppe, ikke fordi det er så hellig å la det være, men fordi - og det tenker vi sjelden på - for tiden er hun nå en gammel kvinne. Men sikkert husker hun den dagen da hun selv feiret bryllup og flyttet sammen med Josef.
Men så merker hun uro. Hun har en egen evne til å oppfatte andres nød og savn. Nå ser hun at kjøkemesteren snakker alvorlig med brudgommen. Og hun oppfatter situasjonen: Vinen er i ferd med å ta slutt. Blir festen ødelagt ? Hva vil gjestene si ? Sønnen hennes må da kunne finne på råd. "De slipper opp for vin " sier hun til ham. Men Jesus avviser henne: "Kvinne hva har du med mitt å gjøre ? Min time er ennå ikke kommet." Men så lett er det ikke å avvise Maria. Hun har måttet venne seg til at sønnene hennes har sine egne tanker. Hun husker nok den dagen i tempelet for mange år siden. Hun sier ikke det man kunne vente av et konvensjonelt menneske:" Skal du snakke slik til mora di ? " Hun svarer ikke. I stedet sier hun til tjenerne: "Det han sier dere, skal dere gjøre."
I sin bok om Maria skriver presten Wilfrid Stinissen om dette, at Jesus nok ikke ville gjort noe under den dagen, hvis ikke hans mor hadde vært der. Dette var ikke hans bryllupsfest. Her var det ikke han som var brudgom. Den timen ville komme seinere. Men på en måte, sier Sinissen, ligger målet allerede i begynnelsen. Visjonen er der fra starten. Og fortellingen lærer oss noe om å be. Maria sier ikke til Jesus: "Kan du skaffe mer vin ? " Hun sier bare; "Vinen slipper opp." Hun legger problemet frem uten å foreskrive løsningen på det. Og det forteller oss om Marias forhold til oss. Hun vender seg til Jesus for at han skal se på oss, og hun vender seg til oss for at vis skal se på Jesus.
Og vi husker at det blir vin nok. Men ikke ut av tomme luften. Først må tjenerne fylle krukkene med vann. Jesus bruker deres bidrag, slik som han en annen dag kommer til å bruke brød og fisk som en gutt har med seg.
Jesus hørte Marias bønn for bryllupsfesten. Hører vi det hun sier i dag - til sin sønn og til oss: " Jordens fattige har ikke rent vann. De har ikke mat. Søstrene mine i de fattige landene har ikke en gang råd til den salt - og sukkerblandingen som vil redde livet for deres syke barn." Og så sier hun til oss som bestandig sier at vi vil tjene Gud:" Dere vet godt hva han vil dere skal gjøre: Fyll krukkene det haster! " Så seine vi er til å adlyde. Så langsomt vi fyller krukkene. Hvordan kan vi vente at Gud skal hjelpe når vi ikke gjør vår del ? Er vi Herodes for barna i de fattige landene ? Lar vi dem dø for å bevare vår makt - vår velstand ?
En brullupsfest, vin, glede. Den peker frem mot Bryllupsfesten som så ofte i Evangeliene står som symbol for vårt fremtidige samliv med Gud. Og Jesu mor er med der også. Og bryllupsfestens vin peker frem mot et annet måltid da Jesus tar kalken, takker og sier:" Ta og drikk dette, dette er mitt blod." Hvordan er det mulig å misbruke vin etter å ha hørt denne fortellingen ?"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar