Stein Mehren (1935-2017) er sentral i nyare norsk litteratur . Han debuterte som lyrikar i 1960, og det var primært lyrikar han er kjent som. Men Stein Mehren var også romanforfattar og dramatikar, essayist og samfunnsdebatant, som godt vaksen debuterte han også som biletkunstnar. Stein Mehrens tematikk er mangesidig og ofte på tvers av det som var rådande i hans samtid. Han stod utan tvil i den store europeiske litterære tradisjonen. diktinga hans var inspirert av såvel historie, filosofi, mytologi, religionshistorie og mystikk. I diktsamlinga "Menneske bære ditt bilde frem" frå 1975 kjem den mytologisk tematikk tydelege fram , solvarmen frå mytene og naturen, vår einsemd og lengting etter det evige . Det er ein tekst eg les om att med ujamne mellomrom, og opplever som ein del av den store visdomstradisjonen!
" Gjennom mytene slår solvarmen mot oss fra slektens dypeste erfaringer. Det er en solvarme som har sitt utspring i naturen, men det er en solvarme som strekker seg lengre enn solen og stjernene, ja , som i sin lengsel sprenger universets egen gåtefulle grenseløshet. Sommeren, livets sommer, synest bunnløst rundt og i oss. Og dens mørke sødme strømmer inn i våre sanser og lemmer, inn i vår sjel. Vår sjel som inneholder hele naturen, men som selv ikke er natur. Alt som vår sjel inneholder er av verden, men vår sjel, vår ensomhet er større enn verden. I oss lever troen på og lengselen mot udødelighet, ikke som evig kretsløp av tider, men som evighet.
Denne troen på uødelighet, er det lys vår kultur kaster inn i mennskeheten. Vår kultur står og faller på den. Religionene er fulle av sjeleførere til dødsriket. høyreligionenes gudekonger. Frelsesgudene Osiris og Dionysos. Orfeus og mysteriekultun omkring ham. Artemis, Attis, Mithra, Demeter; vi har samlet brokker av mysterier som har villet sprenge døden eller ta brodden av den. Vi har rygget tilbake for Hermods ferd til dødsriket. Vi kjenner Heroer og helter som dro gjennom dødsriket og kom tilbake, Gilgamesh, Herakles, og Thesevs. Men Athene tar tilbake Hesperidenes epler fra Herakles,og Alkestis som han redder fra døden, dør siden. Gilgamesh forble en dødelig. Thesevs beseiret Minotaurus, men dobbeltøksens gåte løser han aldri, og kong Lykomedes i Skyros dreper ham til slutt. Overalt i religionene finner vi forskjellige former for oppstandelse via gjenfødelsen. Men de blir som mysteriene, lukkede og labyrintiske i sine forsøk på å sprenge dødens porter. Før ham, han som gav oss det evige liv, var dødsriket et skyggerike. Og det kastet sin kalde skygge innover antikken.
I vår frigjøringsbevisste tid har vi satt friheten opp mot dødens kontrapunkt og motsetning, frihet definert som rettigheter. Men frihetens virkelige vesen er erkjennelsen av en handlings konsekvenser - stilt overfor dødens realitet ! Det er ikke rettighetene - men, vår mulighet til å erkjenne valget mellom godt og ondt, som røper vår grad av frihet. Det er over denne avgrunn vår lengsel strekker seg etter evig liv. Erkjennelsen av at vårt stykke evighet er noe vi kan øde på veien mot døden. Øde gjennom å øde andres. Skades gjennom å skade andre. Vår udødelige sjel, er det ikke det i oss som nekter å ta døden opp i seg. Det som bare blir mer levende fordi det vet det skal død. Det som skal dø og derfor vil leve. Å erkjenne dødens realitet og bli mer levende av det: Menneske bære ditt bilde frem."
