I lange periodar i Kyrkjas historie har kroppen blitt nedvurdert, ein streng nærast kroppsplagande askese har vore idealet. Dette prega ikkje minst 1800 talets monastiske tradisjon og var noko av det Therese frå Lisieux reagerte på. Dette representerte ei forvrenging av det som er kjernen i kristendomen og som kjem klarast til uttrykk i dei to sentrale hendingane i Evangeliet, nemleg Inkarnasjonen og Oppstoda. Dette er ei dramatisk oppvurdering av lekamen, ikkje minst i forhald til det som var tilfellet i gresk kultur og religion.
Wilfrid Stinissen skiv om dette i boka "Vanding med hvilepuls":
" Kroppen har et dårlig rykte i den tradisjonelle åndelige litteraturen. Selv uttrykket "åndelig litteratur" og "åndelig liv" er betegnende nok. En anser at ånden står i motsetning til materien og kroppen. Å føre et " åndelig liv" innebærer da at en tar avstand fra alt kroppsligeog alle kroppens behov. Egentlig burde vi ikke snakke om "åndelig" men om "himmelsk liv". Det himmelske livet - som allerede er begynt ( Ef 2.6) - utelukker ikke at vi har en kropp. Tvert imot kan kroppen vår bli en kilde til lovsng og takknemlighet. Og selve lovsangen blir så mye rikere og vakrere takket være dette. Det er kroppen vår som gjør at vi kan falle ned på være knær, at vi kan spille og danse."
Dei siste femhundre års dualisme med tradisjonen frå Descartes har medført eit skilje mellom det psykiske og kroppslege i vestleg kultur. Det heng igjen både blant folk flest og i ulike profesjonelle samanhengar, ikkje minst i det kunstige skiljet mellom kroppsleg og psykisk sjukdom. Moderne vitskap har stadfesta at dette skiljet er kunstig, vi menneske har ikkje ein kropp, vi er ein kropp !
Det er med kroppen vi kjenner, føler, handlar, kommuniserar, tilber og er til.
Wilfrid Stinissen skriv vidare om dette:
"Åndelige" personer anser det ofte som selvopptatthet om en fester sin oppmerksomhet på kroppen. De glemmer at det alltid er via vår kropp at vi kommuniserer med hverandre. For å uttrykke abstrakte tanker er det tilstrekkelig med ord. Hjertets tanker derimot uttrykker vi med hele kroppen. Hvordan formidler vi vår kjærlighet, og hvordan kjenner vi igjen kjærligheten hos den andre ? Vi blir ikke overbevist bare av ord. Av erfaring vet vi hvor tomme og falske mange høflighetsfraser er. Men kroppen taler sannhet. Når ordene blir ledsaget av kroppens bevegelser, forstår vi at det er hjerte som taler: Varme og fasthet i blikket, en tilnærming med overkroppen, en viss måte å ta en i hånden på, en bestemt intonasjon og klang i røsten."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar