Paul Claudel i Notre-Dame

Den store franske diktaren (og diplomaten) Paul Claudel var sterkt knytta til Notre Dame katedralen i og med at det var her han hadde ei avgjerande religiøs oppleving første juledag 1886. Korleis ville han ha reagert dersom han hadde levd i dag ? Som dei fleste franskmenn ville han ha kjent ei stor sorg, kanskje ville han ha felt tårer, men så ville han ha sett seg ned og skreve ein hymne til katedralen og Guds Mor - Vår Frue som gudshuset er vigd til.
I 1913 skreiv han essayet «Ma conversion – Mi omvending» der han skildrar opplevinga i jula 1886. Det er ein sterk og vakker tekst som eg stadig vender attende til. Her er eit lite utdrag:

« Jeg er født den 6. august 1868. Min omvendelse fant sted 25. desember 1886. Jeg var da atten år gammel. Men utviklingen av min personlighet var allerede på denne tid meget langt fremme. Både i min fars og i min mors slekt var det mange troende, ja til og med adskillige prester, men mine foreldre og søsken var likegyldige, og fra vi bosatte oss i Paris, var vi fullstendig fremmed for alt som hadde med troen å gjøre.......................

Slik stod det til med det stakkars barn som den 25. desember 1886, begav seg til Notre-Dame katedralen for å være til stede ved julegudstjenesten. Jeg hadde på denne tid begynt å skrive, og jeg forestilte meg at jeg i de religiøse sermonier – betraktet med den utenforståendes nedlatenhet – kunne finne emne til eller egnet stimulans for et dekadent poetisk påfunn. Det var i denne sinnsstemning jeg med måtelig tilfredshet overvar høymessen, trykket og skubbet av mengden. Men siden jeg ikke hadde noe bedre å ta meg til, kom jeg tilbake til vesper. Barnekoret i hvite kapper og elevene fra Saint-Nicholas-du-Chardonnet seminaret som ledsaget koret, var i ferd med å fremføre det jeg senere har fått vite var Magnifikat. Jeg stod oppreist i mengden, like ved den annen pillar ved inngangen til koret, til høyre på samme side som sakristiet. Og da fant den hendelse sted som har preget hele mitt liv. På et øyeblikk ble mitt hjerte rørt og jeg trodde, med en slik tilslutning, med en slik løftelse av hele meg, med en slik overbevisning, med en slik visshet at den ikke gav plass for noen slags tvil. Og etter denne hendelse har ingen bok, intet resonnement, ingen begivenhet i mitt hendelsesrike liv kunnet rokke ved min tro, ja ikke engang anfekte den det minste. Med ett opplevde jeg det som jeg ble gjennomboret, jeg fikk en ubeskrivelig åpenbaring av Guds uskyld, Guds evige barndom. Når jeg, slik jeg ofte gjør, forsøker å gjenskape for meg selv minuttene som etterfulgte dette ufattelige øyeblikk. Finner jeg følgende bestanddeler, som dog utgjorde en eneste lysstråle, et eneste våpen det guddommelige Forsyn anvendte for å ramme og endelig åpne dette fortvilede barns hjerte: « Hvor lykkelig de mennesker er som tror ! Men hvis det nå var sant ? Det er sant ! Gud er til, han er her. Han er et vesen, en person liksom jeg selv! Han elsker meg, han kaller på meg.»


Det er ei uvanleg sterk vitnesbyrd om korleis Gud brått kan gripa inn i eit menneskeliv og snu opp ned på livsvegen vidare. Mange vil hevda  at dette var eit resultat  av ytre estetiske faktorar som emosjonelt påverka ein einsame og ulukkeleg ungdom. Men skulle det då ha halde like til han døydde som ein gammal mann i 1955, og gjennom heile livet vera med på å forma hans diktargjerning ?

Paul Claudels omvending vert rekna som så viktig at det er lagt ned ein minnestein i Notre-Dame på den staden han stod første juledag 1886. I desse dagar er den nok dekka av brannrestar men kanskje ikkje øydelagt?

Lenke til Magnifikat i Notre-Dame

https://www.youtube.com/watch?v=s-cc2lt0dUA