Fem nye kardinalar

Pave Frans utnemde under messa på Petersplassen i dag fem nye kardinalar mellom dei den svenske biskopen Anders Arborelius som har sin bakgrunn frå karmelittordenen. Skandinavia får dermed sin første kardinal nokon gong, heller ikkje i Mellomalderen vart det utpeika kardinalar frå nokon av dei skadinaviske landa. Pave Frans har til no utnemd 60 kardinalar, og dermed er talet på kardinalar under 80 år(aldersgrensa for å stemma ved pavevalg) 121. Paven har vore medviten på å få ei meir global fordeling av kardinalar og ikkje så Europa sentrert som det har vore til nyleg. Dei fem nye kardinalane representerar fem ulike land og fire verdsdelar.

Frå pave Frans preike på Petersplassen i dag( Matt 16.13.-19):

Bekjennelsen er den Peter kommer med i evangeliet når Herrens spørsmål fra å være generelt blir personlig. For først spør Jesus: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» (Matt 16,13). Ut fra denne «meningsmålingen» kommer det fram at mange anser Jesus for å være en profet. Og så stiller Mesteren disiplene det virkelig avgjørende spørsmålet: «Og dere […] hvem sier dere at jeg er?» (vers 15). Da er det bare Peter som svarer: «Du er Messias, den levende Guds Sønn» (vers 16). Dette er bekjennelsen: i Jesus å anerkjenne den forventede Messias, den levende Gud, Herren i ens eget liv.

I dag retter Jesus dette livsviktige spørsmålet til oss, til oss alle, og spesielt til oss hyrder. Det er det avgjørende spørsmålet. Standardsvar duger ikke for det er selve livet som står på spill: Og livets spørsmål krever et svar for livet. For det tjener lite til å kjenne trosartiklene hvis man ikke bekjenner Jesus som Herre i vårt liv. I dag ser han oss i øynene og spør: «Hvem er jeg for deg?». Som for å spørre: «Er det fortsatt jeg som er Herren i ditt liv, retningen for ditt hjerte, grunnen til at du håper, ham du stoler urokkelig på?». Også vi, sammen med den hellige Peter, fornyer i dag vårt livsvalg som disipler og apostler; for ikke å være «hans» bare i ord, men i gjerninger og i liv, går vi igjen fra det første til det andre av Jesu spørsmål.

Pope Francis with, from left, Jean Zerbo, Archbishop of Bamako, Mali; Juan Jose Omella, Archbishop of Barcelona, Spain; Anders Arborelius, Bishop of Stockholm, Sweden; Louis-Marie Ling Mangkhanekhoun, Apostolic Vicary of Pakse, Laos; and Gregorio Rosa Chavez, Auxiliary of the dioceses of San Salvador, El Salvador. Photo: L'Osservatore Romano/Pool photo via AP

Poetica:Reisa

Reisa

Du har alt pakka kofferten

og bøyer deg for å ta på jakke og sko

dette kunne vore no

eller for lenge sidan

ein av mange gonger

ute er det gjennomsiktig junikveld

det luktar svakt av hegg

du tek farvel lukkar døra

og går med rolege steg nedover gata

enno er det tid att

og andre er alt på veg heim

men vi bøyer oss over kartet

merkar av reiseruter

og ventar på frålandsvind.

Poetica: Heimreisa

Heimreisa
Då Voyager hadde nådd yttergrensa
til solsystemet
snudde ho seg ei kort stund
vendte blikket heimover
og kanskje smilte ho 
mot denne fjerne lysande prikken
som ho ein gong kom frå.

Vi stod der øverst i dalen
ein sein vinterkveld
og såg mot husa langt der nede
det var fyr i ovnen og 
det lyste varmt frå vindauga
før nokon drog for gardinene
og vi hadde bare det store ukjente
som handa grip etter
når ein vaknar midt i draumen.

Yoyager snur seg utover 
fokuserar sitt galaktiske blikk
og trur ho samlar stjernestøv 
for heimreisa.

Romsondane Yoyager I og II vart sendt opp i 1977 og passerte dei store

planetane i solsystemet før dei heldt fram ut i det enorme universet.

Det er naturlegvis inga heimreise for Yoyager!

Poetica:Jonsok

Jonssok, Jonsvaka, St. Hans. Midtsommardagen har ulike navn og har nok blitt feira i uminnelege tider som dagen då året var på det lysaste. Forhistoriske tempel er konstruert slik at sola skin inn akkurat på det tidspunktet då dagen er på det lengste! Kyrkja gjorde dagen til ein minnedag for døyparen Johannes og feiringa har seinare vore ei blanding av det kyrkjeleg og folkelege. Framleis blir dagen feira med folkefest og bål slik som her i Kristiansand i går kveld. Men gamle folkelege tradisjonar slepp diverre gradvis taket i det moderne samfunnet.

Jonsvaka

Dei siste glørne frå bålet

dansar seg inn i sommarnatta

gjennomskinleg og forklåra

som i Nikolai Astrups bilete.

Er du så den som skal koma ?

røysta vi skal lytta til

den vi skal følgja over jamne stiar

inn på beine vegar

til tonen frå det siste bogedraget

over felestrengen

medan vi likevel ventar ein annan.

Fra konflikt til fellesskap

Kronikk som står i dagens utgave av Fædrelandsvennen

Fra konflikt til fellesskap

Mediabildet gir ofte inntrykk av at mange av dagens konflikter går langs religiøse skillelinjer. I Midt-Østen muslimer mot jøder og kristne, i India hinduer mot muslimer,i Myanmar buddhister mot muslimer for å ta noen eksempel. Årsaken til stridigheter er sammensatte, men vi kan ikke lukke øynene for at religionen ofte blir brukt for å fyre opp under konflikter. Hva er så alternativet ?

Vi markerer i år at det er 500 år siden reformasjonen,Europa ble splittet i en katolsk og en protestantisk del med etterfølgende blodige oppgjør helt opp til våre dager. Under markering av reformasjonen i Lund i fjor høst deltok pave Frans sammen med ledere for Det lutherske verdensforbund. Tonen var avslappet og forsonende, noe som ville vært utenkelig bare 50-60 år tilbake i tiden. I katolsk sammenheng representerer Det andre Vatikankonsil (1962-65) et avgjørende skille ikke bare internt, men ikke minst i forhold til både andre kirkesamfunn og ikke kristne religioner.

I etterkant av konsilet ble det åpnet for samtaler som mellom annen førte fram til den katolsk-lutherske felleserklæringen om rettferdiggjørelsen i 1999 og dokumentet «Fra konflikt til fellesskap» i 2013 som jeg har hentet overskriften fra. Etter 500 år ser man endelig at det er mer som forener enn som skiller.

Et av de siste og minste, men ikke minst viktige dokumentene fra Det andre Vatikankonsil  er «Nostra Aetate» (Vår tid) som tar for seg

kirkens forhold til andre religioner. Dokumentet la vekt på at menneskeheten er ett knyttet sammen gjennom et felles opphav,men alle søker vi sannheten på vår måte. «Den katolske kirke forkaster intet av det som er sant og hellig i disse religioner.» er en sentral setning i dokumentet. Samtidig poengteres det at Jesus Kristus  er det religiøse livs fulle fylde. «Nostra Aetate» la grunnlaget for en religionsdialog som ikke minst pave Johannes Paul II la vekt på i sine tverr-religiøse samlinger i Assisi. Vi er uenige, men vi kan be samtidig og på samme sted om fred og forsoning. Pave Frans har fulgt opp dette mellom annet ved sitt møte med muslimer i Den sentral afrikanske republikk i 2015, og nå nylig på fredsmøtet mellom kristne og muslimer i Egypt.

Dialog mellom kristne og muslimer er i en verden der islam assosieres med terror og ekstremisme viktigere enn noen gang. Jeg har tro på det personlige møte med andre ansikt til ansikt, håpet ligger i «den annens ansikt».Til tross for at det ser mørkt ut ikke minst i Midt-Østen må vi ta vare på lyspunktene, et av de er den pakistanske imamen Tahir Ashrafi. Han var tidligere Taliban tilhenger,men er i dag, til tross for dødtrusler,en forkjemper for kristne, hinduer og kvinners rettigheter. For en del år tilbake holdt sosialantropolog Unni Wikan som har inngående kunnskap om arabisk kultur, et foredrag i Kristiansand. Det som gjorde størst inntrykk på meg var hennes skildring av egyptiske foreldres fortvilelse over sønner som gikk arbeidsledig og så ble dratt inn i

radikale islamistiske miljø.

Fra konflikt til fellesskap, fra fordømmelse til dialog! Vi forstår umiddelbart hva konflikt innebærer, men hva som  ligger i begrepet dialog er ikke så innlysende. Dialog er opprinnelig et latinsk litterært begrep, det blir av enkelte karakterisert som den fjerde samtaleform ved siden av debatt, diskusjon og forhandling. I debatt er målet å vinne over motstanderen og overbevise om at vi har rett, i forhandling er målet enighet – konsensus, diskusjon er en saklig utveksling av argument gjerne av faglig karakter. Dialogen skiller seg  avgjørende fra disse samtaleformene, målet er ikke å overbevise den andre om at jeg har rett, det er heller ikke å oppnå enighet. Dialogen kan  sånn sett bli sett på som et mål i seg selv, men dersom man ikke har visse grunnleggende forutsetninger og målsetninger blir det fort bare diffust «koseprat». For å oppnå en fruktbar dialog må vi naturlig nok ha evne til rasjonell kommunikasjon og ikke minst lyttende nærvær, alltid lytte mer enn vi taler! I bunnen må vi så ha de tre grunnforutsetningene: tillit, åpenhet og likeverdighet.

I religionsdialog er ikke absolutt enighet mulig og kan heller ikke være målet, men kan vi likevel nå delmål? En av vår tids største filosofer er amerikanske John Rawls ( 1921-2002),han gav viktige bidrag til hvordan skape rettferdighet i et pluralistisk samfunn. Et av hans sentrale begrep er «overlappende enighet» (overlapping consensus),som umiddelbart gav meg positive assosiasjoner også i forhold til religionsdialog. Vi har ulike ståsted og vil aldri bli helt enige, men vi kan la uenigheten ligge og møtes i det vi er «overlappende enige» om: rettferdighet, fred, forsoning, menneskerettigheter.

Frode Thorup

Representant for St. Ansgar katolske kirke i styret for FTL Kristiansand

                                        Pave Frans i Egypt april 2017

St.Ansgar:Feiring av Corpus Christi

I dag feirar Kyrkja  Festen for Kristi lekam og blod (Corpus Christi) som er ei  høgtidelege feiring av den mest sentrale i vårt katolske liv eukaristien -  alterets sakrament.  I St. Ansgar hadde vi etter messa og sakramentsprosesjonen, internasjonal dag med mat og dans frå ulike kulurelle grupper som har den katolske trua felles, men ellers er nokså ulike. Vi fekk dermed ei sterk understreking av to av dei viktigaste aspekt ved katolisismen: det sakramentale og det universelle !

Antifon til Benedictus: Jeg er det levende brød, kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brød, skal leve i all evighet. Halleluja!

Siste jul i Kairo

Forfattar og journalist Lars Akerhaug kom i fjor med boka "Siste jul i Kairo" på Dreyer forlag. Det er ei reportasje og debattbok om situasjonen til dei kristne minoritetane i Midt-Austen.  I lys av dei siste terroråtaka på koptiske kristne i Egypt er dette ei dagsaktuell bok. Det har til nyleg vore lite fokus på dei kristne i Midt-Austen, dei har gjerne kome i skuggen av dei store konfliktane mellom Israel og dei arabiske landa og mellom sunni- og shiamuslimar.  Dei  kristne i vestlege land har med få hederlege unntak, vist liten interesse for dei forfølgde kristen i Midt-Austen. Ein av intervjuobjekta i Akerhaugs bok seier at rett nok har det kome mange delegasjonar frå vestlege kyrkjer i det siste, men det blir bare prat og meir prat. og det kjem ikkje så mykje meir ut av det.

I forordet til boka skriv Akerhaug om sin første tur til Midt-Austen, han  sit i ein hotellobby i Damaskus, der kjem han i prat med ein annan nordmann, Egil Fossum. Fossum er  tidlegare  aktivist i Palestinakomiteen og redaktør i Klassekampen. no arbeider han med ei bok om dei kristne i Midt-Austen. Boka kom ut i 2003 med tittelen "Hos de kristne i Midtøsten. Fra Alexandria til Aleppo", Eg leste mitt signerte eksemplar med store interesse, og inviterte året etter forfattaren til å halde foredrag for oss i Katolsk forum i Kristiansand. Fossum skreiv ei journalistiske reportasjebok fylt med intervju med kristne frå ulike land i Midt-Austen, men han gjev og grundig historisk og teologisk bakgrunnstoff  om dei ulike kyrkjesamfunna.  Fossum skildrar dei kristnes uro for framtida, alt i 2003 var dei hardt pressa mange stadar og mange emigrerte til vestlege land. Ville ein snart ha eit Midt-Austen utan kristne ? Dette var like etter Irak invasjonen og før Syria krigen, på dei fjorten åra som er gått er det ingen tvil om at situasjonen er gått frå vanskeleg til katastrofal. Verst er situasjonen i Syria, der det i 2003 var ein stor kristen minoritet som levde i relativ fred med sine naboar, i dag er mange drept eller fordrevne! I det same forordet fortel Akerhaug om turen til den vesle fjellandsbyen Maaloula i 2001, dette er ein hovudsakleg kristen by der dei til dagleg har tala vest-arameisk som er det språket som ligg nærast opp til det som vart snakka på Jesu tid.  I kapittelet "Korstilbedrenes straff" skildrar han kva som skjedde 12 år seinare då IS inntok byen. Det er bare vondt og tragisk !

Akerhaug har i mange år interessert seg for Midt-Austen, han kjennar regionen og talar arabisk. Tidlegare har han gjeve ut bøker om radikal islamisme. Som tittelen på boka  indikerar legg han størst vekt på Egypt, men han han har og kapittel om Irak og Syria og Libanon. Boka er nok meste ei dagsaktuell reportasjebok men han knyter inn historisk bakgrunnstoff  både frå dei siste politiske konfliktane og tilbake til dei første ørkenfedrene i Egypt som seinare la grunnlag for den monastiske tradisjonen.

Det har frå enkelte hald blitt hevda at kristne i Midt-Austen gjennom historia har levd fredeleg side om side med sine muslimske naboar, og saman med jødane blitt respektert som "bokas folk". Dette er nok ei framstilling med store modfikasjonar, sjølv om kristne ikkje har blitt direkte forfølgde, har dei i praksis vore andre rangs borgarar i muslimske land. Det er og mange døme på blodige forfølgingar som Akerhaug og kjem inn på, og som stort sett er lite kjent. Mange har nok lest eller høyrt om Tyrkias etniske rensing av armenarar i 1915, men kven kjenner til dei store massakrane i Egypt og Irak på 1300 talet, eller i Libanon og Syria på 1860 talet ? Dessverre gjev korkje historia eller den dagsaktuelle situasjonen grunn til optimisme ! Men det gjer det ikkje mindre viktig å få ut informasjon om situasjonen til desse hardt pressa kristne minoritetane i muslimske land. Alle ære til Lars Akerhaug, Egil Fossum og Kari Fure for det !

                                                      Terror mot koptisk kyrkje i Alexandria 2016

Pinse

Vi har akkurat feira pinse, den minst påakta av dei store høgtidenene, men ikkje mindre viktig for det.
Den tredje personen i Treeininga  framstår for mange som diffus og uforståeleg. Den ortodokse teologen Arkimadrit  Kallitsos Ware heldt i 1979 eit foredrag under eit kyrkjemøte på Kreta med tittelen "Den Helige Ande i den kristnes  personliga liv" som seinare vart utgjeve på svensk av Artos forlag. Det er ein kortfatta og lett forståeleg forklaing til det som er pinsebodskapet. Den heilage Ande verkar over alt men framom alt i sakramenta og i den indre bøna. I ortodoks kristendom talar ein om den hesychastiske tradisjon, den apofatiske vegen som er den indre ord- og biletlause bøna. Denne kan berre forståast i lys av Den heilage Andes direkte verknad på oss.
Kallistos Ware skriv om Den heilage Andes gåve som for det første er universell, "Då vart dei alle fylt av Den heilage Ande.." (Apg 2.4) For det andre er Andens gåve mangfald, for det tredje einskap.
Dei to siste står ikkje i motsetning til kvarandre, dess meir sameina vi er med andre i felleskap dess betre kan vi verkeleg vera oss sjølve. Dette kan også forståast sakramentalt:

"En äkta kristen sakramentalism förkstar alså varje form av skilsmässa mellan bön og tjänst, mellan kontemplation och hängivelse mellan liturgisk "fromhet " och socialt "engagemang". En kristen har alltid bröder och systrar. Det är aldri en fråga bare om Gud och mig, utan alltid om Gud och oss. I Herrens Bön börjar vi inte med  "Min Fader" utan med "Fader  Vår", i evkaristins epiklesis säger vi inte "jag" utan "vi" : " .... vi offrar... vi ber och bönfaller...." Genom Dopet förs man in i Kyrkans familj, Nattvarden är en måltid för Kyrkans familj. Sett i eskatologisk perspektiv omfattar dennea Kyrkans sakramentala familj hela mänskilgheten - uteslutna är bara de som själva ställer sig utanför, I själva verket omslutar sakarmenten inte bara människosläkthet i dess helhet utan hela den materielle skapelsen."

Den jødiske gravplassen

Kazimierz  er den gamle jødiske bydelen i Krakow , mellom anna kjent som  kulissene til Steven Spielbergs film om Holocaust,Schindlers liste. Eg går her ein kjølig aprildag, og ser at lite  er att av det eingong levande jødiske samfunnet. Men det er ikkje berre museum, to synagogar er framleis i bruk, og brått dukkar det opp ei gruppe med ti-tolv ortodokse jødiske menn. Remuh synagogen er den minste som framleis er i bruk, eg går inn for å få å sjå men klarer ikkje å finna roen, her er for mange støyande tyske turistar. Synagogen ligg vegg i vegg med Remuh gravplassen som vart etablert på midten av 1500 talet, og i bruk eit par hundre år framover. Gravplassen vart vandalisert under krigen, men er seinare restaurert. Mange hundre år gamle  gravminne, inskripsjonar med hebraiske teikn ,utydelige og utydbare, ingen blomar men tett og viltveksande gras. Her er rolegare og lufta er fylt med denne vemodige kjensla som ligg over alle gravplasser. Tida, alt som blir borte og gløymt, snart er vi og blant dei som levde "för längesänn" som Pär Lagerkvist skriv. Men noko skil seg frå andre gravplasser, dei sekstifemtusen  som levde her før Den andre verdskrigen er ikkje gravlagt  saman men sine forfedre, dei vart til røyk i Auschwitz-Birkenaus krematorieovnar. Så borte som det går an å bli!

Kazimierz, dette sentrum for jødisk kultur i Polen, ein levande samfunn som dyrka jødisk religion og kultur,og lenge ei trygg havn for jødar som flykta frå forfølgjing andre stadar. Men så var det  brått slutt, det  mange hundreårige jødiske samfunnet er så godt som borte, slik det er over alt i Aust-Europa. Kanskje er det difor dette ikkje bare framkaller den vanlege vemodige kjensla alle gravplassar gjer, men det er ei djupare sorgkjensle som også er næra av det faktum at antisemittismen igjen er på frammarsj i Europa. "Jøde" blir nytta som skjellsord, synagogar og jødiske institusjonar må ha væpna vakter, jødar er redde for å visa sin identitet i det offentlege rom. Forbod mot mannleg omskjering blir diskutert i Norge, og Framstegpartiet har vedteke det i sitt partiprogram. Intensjonen er nok ikkje antisemittiske, men forslaget røper ein totalt manglande forståing av kva jødiske religion og identitet inneber,og vil dersom det blir gjennomfört gjera det  nærast umogleg å vera jøde i Norge.

Eg står igjen med spørsmål og ingen svar og seier med poeten Nelly Sachs: " VARFÖR hatets svarta svar på att du finns, Israel ? "