Francois Mauriac:Min tro

"Min tro " er tittelen på ei personleg lita bok som den store franske forfattaren Francois Mauriac ( 1885-1970) skreiv mot slutten av livet sitt. Det er eit vitnesbyrd om tru skreve til hans barnebarn " når de blir seksten år." I innleiinga skriv han litt om bakgrunnen for boka:" Denne bok er ikke skrevet for vitenskapsmenn, filosofer eller teologer. Jeg har villet svare så enfoldig som mulig på spørsmålet:"Hvorfor har du holdt fast ved den religion du ble født i  ?" Jeg løper dermed den risiko å gi mine motsandere overtaket. Den risiko er nok like stor som den enfoldighet og naivitet som hele livet gjennom har fått meg til å ligge på kne, men som også, fra barndom til alderdom, har satt meg i stand til å føle, berøre og eie en kjærlighet som jeg ikke kunne se."
"Min tro" kom første gong på norsk i 1970 omsett av dominikanerpater Albert Raulin. Eg har lest denne boka omlag kvart tiande år, alltid med like stort utbytte. Her er mykje ein kunne koma inn på , ikkje minst hans gjeld til Blaise Pascal. Han seier det så sterkt at utan Pascal hadde han ikkje klart å halde fast på trua.
Mot slutten av boka i kapittelet "Bønn om troens gave" er det eit sterkt personleg avsnitt som alltid gjer like stort inntrykk på meg. Mauriac skriv om ein periode i livet der han var svært nedkjørt og følte seg på vanviddets rand som han uttrykkjer det. "Jeg flakket omkring i Paris som en bortkommen hund, en hund uten halsbånd. En dag gikk jeg utmattet inn i et ukjent kapell, i en del av byen som var meg fremmed. Det var første gang jeg var der og jeg satte meg på  den bakerste benk. Jeg husker min bønn til deg."La en prest, en pater se meg, gjette seg til min smerte og legge hånden på min skulder." Jeg ba om, jeg forlangte dette tegn. Ingen kom og jeg tok opp igjen min omstreifning som et av disse herreløse dyr, som politiets vogner plukker opp på gaten."
Så går tida og han blir frisk igjen.  Han og familien flyttar til ein ny del av byen. Han byrjar å gå til messe i benediktinar munkane sitt kapell i Rue del la Source. Slik skildrar han ein morgen der etter at han har fått kommunion og gått tilbake til plassen sin: " Og så plutselig, som om et forheng ble trukket til side, kjente jeg igjen det kapell jeg var kommet innom denne smertefulle dag jeg trodde at jeg hadde bedt til deg forgjeves. Jeg så den plass jeg satt på, det store, mørke krusifiks som jeg hadde bønnfalt. Det ble som om noen sa til meg:"Her kan du se!" Å Gud, du som ikke hører tiden til, svarte meg i din tid. Jeg kan ikke uttrykke det jeg følte og som var uutsigelig, jeg kan ikke engang late som om jeg husker det. Jeg minnes bare glede og ømhet som trengte inn til det dypeste dyp i meg."
Slik kan nobleprisvinnaren i litteratur(1952) skriv om den trua som har bore han heile livet, trass i oppveksten i tida ved årehundreskiftet prega av ateisme, rasjonalitet og antiklerikalisme. Mauriac skreiv romanr, drama, poesi og essay. Han var ein engasjert samfunnsdebattant som politisk støtta president de Gaulle.
Han fordømte alle former for totalitære regime og var aktiv i motstanden mot nazismen. Bøkene hans er psykologisk drama der han skildrar det moderne livets ofte motbydelige realitetar under evighetens synsvinkel. Eg har tidlegare skreve om den jødiske forfattaren Elie Wiesel som  med utgangspunkt i eigne erfaringar under holocaust  kjempa for fridom og menneskeverd.. Som ein digresjon kan det nevnast at det var Mauriac som støtta og oppmuntra Wiesel til å gje ut si første bok "Natten."
Om ti år, kanskje før, vender eg tilbake til både  Francois Mauriac og venen Eli Wiesel og les bøkene deira omatt som om det var første gongen.