Magnificat anima mea Dominum,
et exsultavit spiritus meus in Deo salutari meo.
Quia respexit humilitatem ancillae suae.
Ecce enim ex hoc beatam me dicent omnes generationes.
Quia fecit mihi magna,
qui potens est, et sanctum nomen eius.
Et misericordia eius
a progenie in progenies timentibus eum.
Fecit potentiam in brachio suo,
dispersit superbos mente cordis sui.
Deposuit potentes de sede
et exaltavit humiles.
Esurientes implevit bonis et divites
dimisit inanes.
Suscepit Israel puerum suum,
recordatus misericordiae suae.
Sicut locutus est ad patres nostros,
Abraham et semini eius in saecula.
(Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
for dem som frykter ham.
Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i sitt hjerte.
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn
slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.)
Det er vesper i Notre Dame de Paris 1.juledag 1886, den attenårige Paul Claudel står nær den andre søyla ved inngongen til koret i det det skjer noko som skal få innverknad ikkje berre på hans personlege liv men og den kunsten han skal koma til å skapa. Slik skildrar han det med eigne ord:
"Slik var det ulykkelige barn som 25.desember 1886 trådte inn i Notre Dame de Paris.......... Presset og sammentrengt i mengden hørte jeg først med måtelig utbytte messen. Senere på dagen, ettersom jeg ikke hadde noe særlig fore, kom jeg igjen til vesper. I hvite kjortler var barna i kirkekoret og elevene ved Saint-Nicolas-du-Chardonnet seminaret i ferd med å synge det som jeg senere lærte å kjenne som Magnificat.
Selv sto jeg oppreist i mengden , nær den andre søylen ved inngangen til koret, på høyre side ved sakristiet.
Og så inntraff den begivenheten som bestemmer hele mitt liv. I løpet av et øyeblikk ble mitt hjerte grepet, og jeg trodde. Jeg trodde, og det med en så sterk tilslutning , en slik oppstandelse av hele mitt vesen, en så kraftig overbevisning og med en visshet så blottet for noen slags tvil, at siden da har hverken lesning, argumenter eller alle et broket livs omskiftelser kunnet rokke ved denne troen, ja ikke en gang røre ved den."
Dette skreiv han mot slutten av sitt liv, og det skulle visa seg at trua vart verande eir grunnfjell både i livet og diktinga hans. Ei stund tenkte han på å bli munk, men det vart diplomatiet som vart hans karriereveg.
Men det er ikkje pga. sin innsats i fransk diplomati i ulike land rundt om i verda at han kjem til å bli huska.
Paul Claudel går inn i litteraturhistoria som ein av dei store poetar og dramatikarar i det tjuande hundreåret.
Teamtikken hans er ikkje typisk for den moderne tida, snarare tvert imot. Claudel skriv om mennesket, Gud og skaparverket. Universet er for han Guds verk der det eksisterar ein intim samanheng mellom alle ting, ikkje noko er tilfeldig. Personane i verka hans er ofte på leiting etter ei meining i dette livet, og dei kjempar med dei store moralske dilemma. Eit par av verka er oversatt og framført i Norge," Bodskapen til Maria" (L`annonce faite a Marie) og "Dagen vender"(Partage de midi).
Men det er denne 1.juledag som gjer eit så sterkt inntrykk , ikkje minst når eg står på den plassen Paul Claudel stod og ser på minneplata som er lagt ned i golvet for så rettar blikket utover i dette byggverket som er skapt til Guds ære åleine.
"Den gangen var alle imot oss - vitenskapen, fornuften. Alene troen bodde i meg. Og jeg betraktet Deg i stillhet, som en mann der foretrekker sin venn."
et exsultavit spiritus meus in Deo salutari meo.
Quia respexit humilitatem ancillae suae.
Ecce enim ex hoc beatam me dicent omnes generationes.
Quia fecit mihi magna,
qui potens est, et sanctum nomen eius.
Et misericordia eius
a progenie in progenies timentibus eum.
Fecit potentiam in brachio suo,
dispersit superbos mente cordis sui.
Deposuit potentes de sede
et exaltavit humiles.
Esurientes implevit bonis et divites
dimisit inanes.
Suscepit Israel puerum suum,
recordatus misericordiae suae.
Sicut locutus est ad patres nostros,
Abraham et semini eius in saecula.
(Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
for dem som frykter ham.
Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i sitt hjerte.
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn
slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.)
Det er vesper i Notre Dame de Paris 1.juledag 1886, den attenårige Paul Claudel står nær den andre søyla ved inngongen til koret i det det skjer noko som skal få innverknad ikkje berre på hans personlege liv men og den kunsten han skal koma til å skapa. Slik skildrar han det med eigne ord:
"Slik var det ulykkelige barn som 25.desember 1886 trådte inn i Notre Dame de Paris.......... Presset og sammentrengt i mengden hørte jeg først med måtelig utbytte messen. Senere på dagen, ettersom jeg ikke hadde noe særlig fore, kom jeg igjen til vesper. I hvite kjortler var barna i kirkekoret og elevene ved Saint-Nicolas-du-Chardonnet seminaret i ferd med å synge det som jeg senere lærte å kjenne som Magnificat.
Selv sto jeg oppreist i mengden , nær den andre søylen ved inngangen til koret, på høyre side ved sakristiet.
Og så inntraff den begivenheten som bestemmer hele mitt liv. I løpet av et øyeblikk ble mitt hjerte grepet, og jeg trodde. Jeg trodde, og det med en så sterk tilslutning , en slik oppstandelse av hele mitt vesen, en så kraftig overbevisning og med en visshet så blottet for noen slags tvil, at siden da har hverken lesning, argumenter eller alle et broket livs omskiftelser kunnet rokke ved denne troen, ja ikke en gang røre ved den."
Dette skreiv han mot slutten av sitt liv, og det skulle visa seg at trua vart verande eir grunnfjell både i livet og diktinga hans. Ei stund tenkte han på å bli munk, men det vart diplomatiet som vart hans karriereveg.
Men det er ikkje pga. sin innsats i fransk diplomati i ulike land rundt om i verda at han kjem til å bli huska.
Paul Claudel går inn i litteraturhistoria som ein av dei store poetar og dramatikarar i det tjuande hundreåret.
Teamtikken hans er ikkje typisk for den moderne tida, snarare tvert imot. Claudel skriv om mennesket, Gud og skaparverket. Universet er for han Guds verk der det eksisterar ein intim samanheng mellom alle ting, ikkje noko er tilfeldig. Personane i verka hans er ofte på leiting etter ei meining i dette livet, og dei kjempar med dei store moralske dilemma. Eit par av verka er oversatt og framført i Norge," Bodskapen til Maria" (L`annonce faite a Marie) og "Dagen vender"(Partage de midi).
Men det er denne 1.juledag som gjer eit så sterkt inntrykk , ikkje minst når eg står på den plassen Paul Claudel stod og ser på minneplata som er lagt ned i golvet for så rettar blikket utover i dette byggverket som er skapt til Guds ære åleine.
"Den gangen var alle imot oss - vitenskapen, fornuften. Alene troen bodde i meg. Og jeg betraktet Deg i stillhet, som en mann der foretrekker sin venn."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar