Hans Børli

                 En røst i vinden
Nei da, jeg stod ikke på Nebo bjerg,
jeg stod i kveldsol oppe på Hesteknatten
og hørte en røst som talte til meg:
-Du som rådløs vendte om
i skumrende blindgater, du som grå av støv
sto i kråkevinden
under lutende veivisere, du
som alltid leitet etter noe
du ikke visste hva var,
du skal vite dette:

Det er Noe som leiter etter deg.

Tenn et bål her på solfallsberget,
Kast vandringsstaven i flammene.
Og vent.

Diktaren Hans Børli vart fødd på Eidskog i 1918 og døydde i 1989. Det meste av livet arbeidde han som tømmarhoggar på heimplassen. Han debuterte i 1945 med diktsamlinga "Tyrielden" og seinare vart det ei rad bøker heilt fram til "På harmonikk" som kom ut posthumt i 1991. Børli  har vorte kalla "skogens diktar" og det meste av diktinga hans tek utgangspunkt i naturen og det nære og konkrete på heimstaden. Men det er ei spennvidde i diktinga hans utover det nære, her er fleire politiske dikt og dei siste åra tek han i stadig større grad opp dei store eksistensielle spørsmåla som i diktet eg har sitert ovanfor. "Samlede dikt" som kom ut på Aschehoug i 1995 er ei gullgruve som det stadig går an å venda tilbake til.

I diktet "Kveldsbønn" frå 1988 knyter han også saman det heilt nære og det store eksistensielle perspektivet.

                Kveldsbønn
Jeg sitter på sementtrammen
utafor gangdøren vår,
tar meg en kveldsrøyk.
Det siste solskjæret
gyller skogen, det kveldes
augustmjukt over grenda.
Vindstille.
Jeg ser hvordan lauvet på bjørkene
hviler uendelig tillitsfullt
mot en vennlig vesthimmel.
Ja,her sitter jeg
i fred med meg sjøl og Alt
Og det er kveld på jorden.
Jeg vet med en visshet
djupere enn tanken,vet
at denne vesle stunda,
disse ørsmå sekundene,
skal leve usårlig i Tiden
i all evighet.