Marias gjesting

Vi feirar i dag festdagen for Jomfru Marias gjesting hos Elisabeth.
Visitatio Beatae Mariae Virginis.

Laudes

1.Antifon: Maria skyndte seg på vei opp i fjellene, til en by i Judea.Halleluja!

2.Antifon: Da Elisabeth hørte Marias hilsen, sparket fosteret i hennes liv, og hun ble fylt av den Hellige Ånd. Halleluja !

3.Antifon: Salig er Maria som trodde; for Herrens løfte til henne skal gå i oppfyllelse. Halleluja !

Vesper Antifon til Magnificat: Alle slekter skal prise meg salig, for Herren har sett til sin ringe tjenerinne. Halleluja !
                                       

Poetica:Attende

                                   Attende.

                                    Tett bjørnebærris

 stien nesten attgrodd 

 skarpe torner rispar foten

 bjørkeskogen har skote i veret

 og dekkar nesten utsynet

 mot fjorden stille og haustblank

 langt der ute

 kransen av holmar

 pryda med glattskurte berg

 kvilande i skuggen

 no når sola står lågt

 men slik er det

 du kjenner att alt dette

 sansane lever

 bilete løfta frå djupe lag

 eit varleg pust

 lyset frå akkurat den kanten

 dei kjende luktene

 lyden av bekken

 som snor seg varleg langs stien

 for så å gjera eit brått kast

 over berget like under.

 Alt er som før

 nesten som før

 når stien vidar seg ut

 ein grasvoll å trø over

 ein himmel å undrast under

 eit berg å stryka sorga på.

Sommer ved sjøen

"Han tenkte at det var Andrew som hadde lært ham å sette pris på tiden som går, uten å savne den, snarere glede seg over å se den svinne, slik man betrakter et vakkert bål som slukner ute på en eng."

Slik reflekterar den unge hovudpersonen  i Alberto Vigevanis roman "Sommer ved sjøen" (Estate Al lago)
som først kom i 1956 men nyleg er oversatt til norsk. Romanen foregår ein sommarferie i Menaggio ved Comosjøen ein gang på trettitallet.Hovudpersonen Giacomo er ein ung og usikker tenåringen som i løpet av eit par korte sommarmåneder har både gode og smertefulle opplevingar. Her er ikkje så mykje handling, tempoet er roleg, det sanselege desto sterkare til stades. Det er ein roman om avskjed, både  avskjed med barndommens uskuld men og med borgarskapest liv og tradisjonar frå mellomkrigstida. Snart bryt den andre verdskrigen og kastar alt det gamle og faste over ende. Men enno ei kort stund kan ein nyta denne rare, melankolske kjensla av tida som forsvinn , minna som blir verande.

Poetica:John og Freda

Min grandonkel Johan (John) Selvin Nilson omkom i ei arbeidsulukke i Cape Town ein januarmorgon i 1920.
Freda sendt dette bilete med eit par ord på baksida. Sendt til svigerforeldrene ho aldri skulle få møta ?
Eg har reflektert litt omkring dette i ein tekst for eit par år sidan.

                                   

                                

                                

                       Freda
                   Freda, kven  hugsar deg i dag
                            kven stryk deg over håret
                            og tørkar tårene dine
                            denne januarmorgonen for åttifire år sidan
                            eg pustar augustkveld
                            og blar i falma minne
                            lagar små sprekker i tida
                            knapt synlege opningar
                            som eg prøver å utvida med handa
                            før eg legg auga inntil
                            skimtar som gjennom isen på vindauga
                            i barneromet ein iskald vintermorgon
                            skuggane som knapt rører seg
                            angen av salt sjø
                            bølgeslaga og nakne føter i kvit sand
                            slik samlast alt, Freda
                            lukkeleg ved havet
                            og det varlege kjærteiknet over kinnet
                            som det siste ein januarmorgon
                            du tek farvel lik alle andre morgonar
                            kva gjorde du denne dagen
                            kven bar bodskapen til deg
                            og tørka tårene dine
                            tida bar deg
                            rolege hender skreiv med klår skrift på baksida
                            John and myself. Freda
                            på framsida ettermiddagen ved sjøen
                            så lenge før eller siste sommardagen
                            før du snur det siste biletet
                            og skriv med like klår skrift
                            My dear friend is gone
                            he will never be forgotten
                            God know best. Freda
                            slik vart tomromet bore over havet
                            i nord ukjente søsken
                            søstera han aldri såg
                            Freda, kan ein kjenna tomromet
                            etter ein bror ein aldri rørte ved
                            var tomromet berre ditt
                            eller ei gammal mor
                            bilete av femtenåringen ved rekka
                            ein regntung oktoberdag
                            for nesten tredve år tilbake
                            blanda tårene seg med regnet og vinden
                            og bleike barneandlet som tida strauk ut
                            før dei rakk å knyta sine mjuke fingrar
                            om handa hennar
                            enno slår bølgene mot stranda
                            lukta av salt sjø og bortvaska fotefar
                            i går og åttifire år sidan
                            nokon stryk deg over det lange svarte håret ditt
                            men snart gløymd når tida om litt
                            lukkar kvelden også om mitt skjelvande medvit
                            og berre eit undrande sekund er att
                            Freda !
                                

John i Cape Town

Det er ikkje så mykje vi veit om min grandonkel Johan(John) Selvin Nilson. Han vart fødd i Jondal i Hardanger 13. september 1878 som den sjette av fjorten søsken, den yngste var bestemora mi. Femten år gammal reiset ha  med faren Abraham til Cape Town i Sør-Afrika. Faren kom heim etter over tolv år , men Johan vart verande der resten av livet. Dei reiste  frå Jondal 18. oktober 1893 til Stavanger så til London via Hull før dei endeleg la ut på  den lange båtreisa til Afrika. Det var enno eit halvt år til bestemora mi vart fødd.
Det eksisterar ei lita notisboka der ha har notert korte observasjonar frå reisa men ikkje etter det. Eit par gulna avisutklipp fortel at han vart aktiv som syklist og vann ei rekke sykkeløp. Han arbeidde som bygningssnekkar, og slik var det også ha skulle døy i det han fall frå vindauga i ein bygning han arbeidde på ein tidleg januarmorgen i 1920. Ei lita avisnotis fortel om "Fatal fall from window." Han blei brakt til New Somerset Hospital men var då alt død. Det står også kort at han budde i bydelen Woodstock.
Så dukkar det opp eit par bilete utforma som postkort hos ein fotograf, Johan åleine, Johan og Freda. På baksida er det skreve "John and myself. Freda." Og så eit  amtørfoto, Johan og Freda i strandkanten den siste sommaren ? "My dear friend is gone. May his soul rest in peace. He will never be forgotten. God know best. Freda."
Det er alt, vi veit ikkje meir. Hadde dei born, det står ingenting om det ? Korleis gjekk det med Freda ?
Vi veit ikkje ein gong om dei var gift, kanskje var ho  bare kjærasten ? Spørsmål vi aldri får svar på.

St.Hallvard

15.mai er minnedagen for St.Hallvard, Oslos skytshelgen.

Laudes.Antifon til Benedictus: Gled dere og dans av fryd, alle hellige, for en stor lønn venter dere i himmelen.
Halleluja!


Vesper.Antifon til Magnificat: Dersom hvetekornet ikke får falle i jorden og dø, er og blir det et eneste korn, men dør det, bærer det rik frukt. Halleluja !

St.Hallvard, Oslo Rådhus

Native Joy for Real

This is my heart

This is my heart.It is a good heart.
Weaves a membrane of mist and fire.
When we make love in the flower world
my heart is close enough to sing to yours
in a language too clumsy, for human words.

This is my head.It is a good head.
But it whirrs inside with a swarm of worries.
What is the source of this mystery.
Why can`t I see it right here, right now as
real as the hands hammering
the world together ?

This is my soul.It is a good soul.
It tells me, "come here forgetful one."
And we sit together
We cook a little something to eat,
then a sip of something sweet, for memory

This is my song.It is a good song.
It walked forever,the border of fire and water
climbed ribs of desire to sing to you.
Its new wings quiver with vulnerability.
Come lie next to me.Put your head here.
My heart is close enough to sing.

Joy Harjos dikt "This is my heart" stod først i samlinga "A map to the Next World" men er sett melodi til på CD "Native Joy for Real" frå 2004.
Joy Harjo er indianer med opphav i Muscogee stamma. Ho vart fødd i Tulsa i Oklahoma i 1951. Joy Harjo har markert seg både som poet og musikar. Ho har gjeve ut ei rekkje diktsamlingar og har sitt eige band,"Poetic Justice" der ho bidreg både som songar og saksofonist.
Joy Harjo ser seg som representant for det amerikanske urfolket  og både  tekstane hennar og musikk ho komponerar er djup rotfesta i den opprinnelege indianske kulturen.
Det er ei spennande og utvidande erfaring å verta kjent med dette som går bak det overfladiske i amerikansk kultur.
http://www.youtube.com/watch?v=3wgRquIMgys

Til slutt ein kort tekst frå "How we became human" som eg set stor pris på:

Anything that matters

Anything that matters is here. Anything that will continue to matter in the next several thousand years will continue to be here. Approaching in the distance is the child you were some years ago. See her laughing as she chases a white butterfly.
http://www.joyharjo.com/

Eksil

I august 1991 vart Estland igjen sjølvstendig etter å ha vore okkupert av Sovjet Unionen like frå 1944. Før det hadde dei lidd under naziokkupasjonen. Ti tusenvis av estarar vart drepne eller deporterte. I 1944 flykta 70000 vestover, mange av dei kom til Sverige og ein av dei var forfattaren Marie Under(1883-1980). Ho vart eit symbol og eit samlingspunkt for alle estarar som levde i eksil. Sjølv fekk ho ikkje oppleva frigjeringa, då det estiske flagget igjen kunne heisast hadde ho kvilt i jorda utanfor Stockholm i over ti år. Ho vart svært aktiv i estisk kulturliv tidleg på 1900 tallet og i den oppblomstringa som skjedde i fridomsperioden frå 1918 fram til andre verdskrigen.  Ho vart sett på som ein fornyar av estisk språk.
Ho held fram med å skriva i eskilperioden i Stockholm, dikt djupt forankra i Estlands språk og historie. Og som alle i eksil ei lengt til heimlandet og ei brennande von om ein dag å koma attende. Ho skulle ikkje få oppleva det, men kanskje såg ho glimtvis inn i det forjetta landet.


I et fremmed land.

"Å hør hva er det som lyder
og rykker til av min smerte?
Nei, jo det er.......fuglekvitter

som stiger fra krattet hjemme

Som veien glinset da jeg dro

av rødmende aspeløv!

Siden da har jeg alltid spurt

og kan  bare tenke på: når....

Tanken er blitt mitt mål, min vei,

jeg tålte den fremmede vinteren

når jeg sendt min stille bønn

over is og vann

Sitter nattergalen på heggens grein

og trekker sine garn av sang?

Å nei....jo:jeg hører deg,

åndedrag fra mitt hjemland."

Den heilage Monika

4.mai er den gamle festdagen for Den heilage Monika, mor til kyrkjefaren Augustin. Dagen vart feira før 5.mai som var dagen for Augustins omvending. Seinare vart festdagen for Monika flytta til 27.august dagen før festdagen for Augustin. Men dagen i dag er altså den opprinnelege Monika dagen. Den heilage Monika er skytshelgen for mødre, og det er som Augustins fromme og oppofrande mor ho er kjent. Ho vart fødd i ein kristen familie i Tagaste på den nordafrikanske kysten ca 332.Augustin gav henne  mange sorger i oppveksten ,men då han i løyndom drog til Roma i 383 reiste ho etter.Frå Roma drog ho til Milano der ho vart kjent med kyrkjefaren Ambrosius. Hennar uthaldande bøner bar etter kvart frukt, Augustin lot seg omvenda og døypa i år 387. Kort tid etter døydde ho i Ostias på veg tilbake Nord Afrka . Augustin har skildra alt dette i "Bekjennelser", den første " moderne sjøvbiografi."

Den heilage Monika er blitt eit nærast mytisk bilete på den uthaldande og oppofrande mor som aldri gjev opp å få sitt barn på rett kjøl igjen. Slik har ho blitt halde levande gjennom hundreåra.

Poetica:Og kjolen din er kvit

Amen for søndag etter påske
(Amen per la Domenica in albis)

"Du har ikke forrådt meg ,Herre:
til hver smerte
er jeg den førstefødte."

Det er søndagen i dag og kanskje passer Salvatore Quasimodos (1901-68) vesle dikt for dagen. Han var ein av Italias store poetar, nobelprisvinnar og vurdert som ein av Europas mest sentral modernistar på 1900 talet.
Dikta hans er inspirert av Italia og Italias historie ,ikkje minst verdskrigane, her er mytisk og eksistensielle bilete, men og skildringar av dei nære ting som i diktet til faren og i dette vesle diktet om den kvite kjolen din.

Og kjolen din er hvit
(E la tua veste e bianca)

"Du ser på meg med hodet bøyd,
og kjolen din er hvit,
og et bryst dukker opp av kniplingen
som løsner over venstre skulder.

Lyset vinner over meg,det dirrer,
og streifer dine nakne armer.

Jeg ser deg igjen.Du hadde
knappe og raske ord
som løste hjertet mitt
fra vekten av et liv
jeg kjente fra sirkus

Dypt nede går veien
hvor vinden falt
visse netter i mars,
og vekket oss som fremmede,
som første gang."

Og kjolen din er kvit

Langt borte

nesten over mot den andre sida

der himmelen rører forsiktig ved havet

små kvite segl i kveldssola

og der er du der ute

åleine inn i det svinnande lyset

i den kvite kjolen din som

du drog over dei sommarbrune skuldrane

fort som om nokon skulle koma uventa

men ingen kom og soldagen blei borte

inn i mjukt og vernande mørkre

neste morgon vil kjolen din enno vera kvit

som i diktet til Salvatore Quasimodo

e la tua veste é bianca

eg les det langsomt og ventande

i skuggen framom det store bøketreet.