Eg ser på den vesle bekken og solstrålende som glitrar i det rennande vatnet, og kjenner at det er akkurat desse små, vakre detaljande vi treng i denne mørke og deprimerande tida. Lat oss ikkje tapa motet !
onsdag 1. april 2020
The everlasting Mercy
Av og til opnar dei små detaljar i naturen for noko større og djupare. Den engelske poeten John Masefield (1878 - 1967) skildrar dette i diktsyklusen "The everlasting Mercy".
Eg ser på den vesle bekken og solstrålende som glitrar i det rennande vatnet, og kjenner at det er akkurat desse små, vakre detaljande vi treng i denne mørke og deprimerande tida. Lat oss ikkje tapa motet !
O glory of the lighted mind.
How dead I'd been, how dumb, how blind.
The station brook, to my new eyes,
Was babbling out of Paradise,
The waters rushing from the rain
Were singing Christ has risen again.
I thought all earthly creatures knelt
From rapture of the joy I felt.
The narrow station-wall's brick ledge,
The wild hop withering in the hedge,
The lights in huntsmans' upper storey
Were parts of an eternal glory,
Were God's eternal garden flowers.
I stood in bliss at this for hours.
Eg ser på den vesle bekken og solstrålende som glitrar i det rennande vatnet, og kjenner at det er akkurat desse små, vakre detaljande vi treng i denne mørke og deprimerande tida. Lat oss ikkje tapa motet !
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar