Rolf Jacobsen

Rolf Jacobsens (1907-94) dikt er noko ein kan leggja frå seg men så lesa på nytt etter eit år kanskje to eller tre. Som  Hans Børli, Kolbein Falkeid og Olav H. Hauge  høyrer han til dei  ein vender tilbake til og stadig finn noko nytt.
Han blir rekna som ein av dei største norske poetar i etterkrigstida, og han er også den som er mest omsett til andre spåk.
Sjølv om mange las dikta hans på seksti og syttitalet var det med den siste diktsamlinga "Nattåpent" i 1985 at han nådde ut til eit større publikum enn nokon annan lyrikar  i etterkrigstida. Boka kom i opplag etter opplag, noko som er dei færraste diktsamlingar forunt. Jacobsen skildra dødsfallet til Petra, hans kjære ektefelle gjennom eit langt liv. Her sette han utan tvil ord på ei allmenn-menneskeleg erfaring.

Guds hjerte

Guds hjerte vet vi ikke,
men vi vet
noe som overstrømmer oss
som et regn over hendene.

Hans øyne ser vi ikke
men vi ser
usynlig lys over alle ting
som i sommernatten.

Hans stemme hører vi ikke,
men vi finner
veier overalt og spor i hjertene
og stier med lavmælt lys.

(frå Sommeren i gresset)

Forlatt boplass - svunnen tid

De som har tråkket stiene er døde,

brønnen er grodd igjen og alle hus

seget i søvn som overtrette  barn.

Men rosentreet som de plantet her i håpets tid

står ennu hjerterødt midt i sin neslehage

og leser sine dikt for trost og kråke

og brenner sine lys for mose, rust og møll

i juni måned.

( frå Stillheten efterpå)

Huset og hendene

To hender var som et hus,

De sa:

Flytt inn her.

Ikke regn, ikke frost, ikke frykt.

Jeg har bodd i det huset

uten regn, uten frost, uten frykt

til tiden kom og rev det ned.

Nå er jeg ute på veiene igjen

Kappen min er tynn. Det trekker opp

til sne.

(frå Nattåpent 1985)