Minne - bilete

Den norsk-amerikanske forfattaren Siri Hustvedt reflekterar i essayet " Den virkelige historien" om forskjellen mellom roman og memoar, eller om det i det heile er noko forskjell? Mange forfattarar og politikarar har skreve sine svært detaljerte memoar bøker, Karl Ove Knausgård har skreve tilsvarande detaljert om livet sitt i romanform. Er det eine mindre sant enn det andre ? For kva er eigentleg minne?  Har vi på nokon måte ein  samanhengande sjølvbiografi som vi kan henta fram og skriva ned dersom høvet byr seg ?  Er det i det heile forskjell på fiksjon og røyndom eller er det som Siri Hustvedt skriv: " Også fiksjonen blir husket, og den lagres i hukommelsen på nøyaktig samme måte som andre opplevelser. Den er opplevelser." For minna er ikkje samanhengande dei er fragmentariske, og dei blir heile tida omarbeidd av seinare opplevingar. Var det verkeleg i det huset det skjedde og var verkeleg dei personane tilstades ? Søsken kan ha heilt ulike versjonar av dei same viktige bardomsopplevingane ! Omstrukturering av minne heiter det i nevrovitenskapen. Det er ikkje den opprinnelege ekte versjonen vi hentar fram men den versjonen vi henta fram sist med dei omstruktureringar som fann stad den gongen emosjonelt og/eller kognitivt. Etterkvart blir dette til historiar, historiar som lever vidare i det personlege eller i familien. Historiane kan kan verta sett saman til memoarbøker eller sjølvbiografiske romanar. Begge deler er kanskje like sanne ?

Kan bilete hjelpa oss i dette forvirrande kaos som minna tilsynelatande er ?  Dei få falma svart-kvitt fotografia av forfedrene, duse fargebilete frå vår eigen barndom, eller dei enorme mengder med bilete frå dei siste åra som dei fleste av oss har lagra på harddisken og sjeldan eller aldri ser på igjen ? Eller kanskje gjer vi det når vi opplever at bileta er rotfesta i tid og narrativ. Bilete blir ein del av livsfortellinga, men kan likevel ikkje erstatta dei minna som er lagra i nevronnettverket i allfall ikke emosjonelt. Men bileta kan inngå i denne  fortellinga slik Siri Hustvedt skildrar etter at faren er død. Ho blir lik filosofen Roland Barthes stadig sitjande å sjå på bilete av faren. "Før ha døde hadde jeg ingen trang til å se på disse billedene, men nå har jeg det." Ho har gjeve bileta ei meining som inngår i hennar fortelling om faren. Samstundes er bileta eit teikn på forsvinning, på at alt i tid og rom er forgjengeleg." Det er grunnen til at alle familiefotografi, selv de som ble tatt i forrige uke, bærer med seg et hint av tap og sorg. Roland Barthes vedgår i betraktningene i "Det lyse rommet", at han fortsetter å stirre på bilede av sin døde mor, i håp om at han skal finne ut av "hva som ligger bak":
"Jeg har lyst til å avgrense det elskede ansiktet med tanken, gjøre det, og bare det, til et enestående felt for en intens iaktttagelse."  Barthes lengter etter å gjenfinne noe av den levende kvinnen og det hun betydde for ham, men som John Berger påpeker i "Uses of Photography": ".... i motsetning til hukommelsen, bevarer ikke fotografier i seg selv mening."
Minne - bilete, begge deler bare små subjektive bitar i den store røyndomen der vi søkjer meining i og utanfor oss sjølve !

                              
Familiebilete frå snart førti år sidan. Eg har ikkje noko klært minne om å ha vore tilstades, sjølv om det nok er eg som har teke bilete. Ser eg lenge på det vil det festa seg i minnet, og neste gong eg tek det fram vil det vera vanskeleg å veta om det er den opphavelege hendinga eller bilete mange år seinare eg minnest !