La oss med kjærlighet beskytte det Gud har gitt oss!
Kjære brødre og søstre, jeg takker Gud for at jeg kan feire denne hellige messe ved innsettelsen i min petrinske tjeneste på festen for den hellige Josef, Jomfru Marias brudgom og skytshelgen for den universelle Kirke. Det er et meningsfullt sammentreff, og det er også min ærverdige forgjengers navnedag – vi er nær ham med våre bønner, fulle av kjærlighet og takknemlighet.
Jeg hilser varmt mine brødre kardinalene og biskopene, prestene, diakonene, ordenssøstrene og -brødrene og alle de troende. Jeg takker representanter for de andre kirkene og kirkesamfunn, så vel som representantene fra det jødiske fellesskap og de andre religiøse fellesskap, for deres deltagelse. Mine hjertelige hilsener går til statslederne, medlemmene av de offisielle delegasjonene fra mange av verdens land og det diplomatiske korps.
I Evangeliet hørte vi at Josef gjorde «som Herrens engel hadde pålagt ham og tok henne [Maria] hjem til seg som sin kone» (Mat 1,24). Den misjon Gud betror Josef, ligger allerede i disse ordene: Han skal være vokteren, beskytteren. Beskytter for hvem? For Maria og Jesus; men denne beskyttelsen utvides så til Kirken, slik den salige Johannes Paul II understreket: «Akkurat slik den hellige Josef tok kjærlig vare på Maria og med glede dedikerte seg til Jesu Kristi oppfostring, vokter han likeledes over Kristi mystiske legeme, Kirken, som Jomfru Maria er eksempel og forbilde for» (Redemptoris Custos, 1).
Hvordan utøver Josef sin rolle som beskytter? Diskret, ydmyk og i stillhet, men med et usvikelig nærvær og fullstendig troskap, selv når han synes det er vanskelig å forstå. Fra sin trolovelse med Maria og til de gjenfant den 12 år gamle Jesus i tempelet i Jerusalem, er han der hvert øyeblikk med sin kjærlige omsorg. Som Marias ektefelle står han ved hennes side i gode og onde dager, på veien til Betlehem for folketellingen og i de angst- og gledesfylte timene under fødselen; midt i dramaet under flukten til Egypt og under den bekymrede letingen etter deres barn i tempelet; og senere i hverdagslivet i hjemmet i Nasaret, på verkstedet hvor han lærte Jesus sitt håndverk.
Hvordan svarer Josef på kallet til å være beskytter for Maria, Jesus og Kirken? Ved konstant å være oppmerksom mot Gud, åpen for tegnene på Guds nærvær og mottagelig for Guds planer, ikke bare for sine egne. Det var dette Gud ba David om, som vi hørte i den første lesningen. Gud ønsker ikke et menneskebygget hus, men trofasthet mot sitt ord, sin plan. Det er Gud selv som bygger huset, men av levende stener preget av hans Ånd. Josef er en «beskytter» fordi han kan høre Guds røst og la seg lede av hans vilje; og på grunn av dette er han enda mer var for menneskene som er betrodd hans omsorg. Han kan se realistisk på ting, han er oppmerksom mot det som er rundt ham, han kan ta kloke avgjørelser. Gjennom ham, kjære venner, lærer vi hvordan vi skal svare på Guds kall, rede og villige, men vi ser også kjernen i det kristne kall: Kristus! La oss beskytte Kristus i våre liv, slik at vi kan beskytte andre, slik at vi kan beskytte skaperverket!
Kallet til å være en «beskytter» er imidlertid ikke bare noe som gjelder oss kristne; det har også en forutgående dimensjon som er rent menneskelig, som angår alle. Det betyr å beskytte hele skapelsen, skjønnheten i den skapte verden som Første Mosebok forteller oss om, og som den hellige Frans viste oss. Det betyr å respektere alle Guds skapninger og respektere miljøet vi lever i. Det betyr å beskytte mennesker, vise kjærlig omsorg for ethvert menneske, særlig barn, de eldre, de trengende, som ofte er de siste vi tenker på. Det betyr å vise omsorg for hverandre i våre familier: Mann og kvinne i ekteskapet beskytter først hverandre, og deretter, som foreldre, viser de omsorg for sine barn, og barna beskytter også med tiden sine foreldre. Det betyr å bygge oppriktige vennskap hvor vi beskytter hverandre i tillit, respekt og godhet. Til syvende og sist er alt betrodd mennesket, det er et ansvar som angår oss alle. Vær beskyttere av Guds gaver!
Hver gang mennesker ikke lever opp til dette ansvaret, hver gang vi ikke viser omsorg for skaperverket og for våre brødre og søstre, åpnes veien for ødeleggelse, og hjerter forherdes. Tragisk nok har enhver historisk epoke sine «Herodeser» som legger dødens planer, ødelegger og vansirer menneskets ansikt.
Jeg vil be, vær så snill, alle som innehar ansvarsposisjoner på det økonomiske, politiske og sosiale område, alle menn og kvinner av god vilje: La oss være ”beskyttere” av skaperverket, av Guds plan som er nedskrevet i naturen, vår nestes beskytter, beskyttere av miljøet. Vi må ikke tillate at ødeleggelsens og dødens tegn ledsager denne vår verdens vei! Men for å ”beskytte”, må vi også ta vare på oss selv! La oss huske at hat, misunnelse og hovmod skitner til livet! Å beskytte vil altså også si å passe på våre følelser, vårt hjerte, fordi det nettopp er derfra gode og dårlige hensikter kommer: de som bygger opp og de som ødelegger! Vi må ikke være redde for godhet, for ømhet!
Og her har jeg ytterligere en bemerkning: Å ta seg av, å beskytte, må leves med ømhet. I evangeliene fremstår den hellige Josef som en sterk mann, modig, en arbeider, men i hans sinn viser det seg en stor ømhet, som ikke er den svakes dyd, nei, tvert imot betegner den sjelsstyrke og evne til å være oppmerksom, å vise medfølelse, å være virkelig åpen mot sin neste, evne til kjærlighet. Vi må ikke være redde for godhet, for ømhet!
Sammen med festen for den hellige Josef feirer vi i dag begynnelsen på tjenesten til den nye biskopen av Roma, Peters etterfølger, som også medfører en makt. Ja, Jesus Kristus har gitt en makt til Peter, men hvilken makt er det snakk om? Jesu tre ganger gjentatte spørsmål til Peter om kjærlighet følges av en tre ganger gjentatt invitasjon: «Fø lammene mine!», «Fø sauene mine!». Vi må aldri glemme at den virkelige makt er å tjene, og at også paven, for å utøve makten, må gå stadig lenger inn i den tjenesten som har sitt lysende høydepunkt på Korset. Han må se på den hellige Josefs ydmyke, konkrete tjeneste, en tjeneste full av tro, og som ham åpne armene for å beskytte hele Guds folk og ta imot med hengivenhet og ømhet hele menneskeheten, særlig de fattigste, de svakeste, de minste, de som Matteus beskriver i den endelige dom hvor kriteriet er kjærlighet: den som er sulten og tørst, den som er fremmed, naken, syk, i fengsel (Matt 24,31–46). Bare den som tjener med kjærlighet, kan beskytte!
I den andre lesningen snakker Paulus om Abraham, som «selv om alt håp var ute, holdt fast på håpet og trodde» (Rom 4,18). Han holdt fast på håpet, mot alt håp! Også i dag, foran så mye grå himmel, trenger vi å se håpets lys og å gi håp til oss selv. Beskytte det skapte, enhver mann og kvinne, med et ømt og kjærlig blikk, det er å åpne håpets horisont, det er å åpne et solglimt mellom alle skyene, det er å bringe håpets varme! Og for den troende, for oss kristne, som for Abraham, for den hellige Josef, har håpet vi bærer med oss Guds horisont, som ble åpnet for oss i Kristus. Det er bygget på klippen, som er Gud.
Beskytte Jesus og Maria, beskytte hele skaperverket, beskytte enhver person, særlig den fattigste, beskytte oss selv: Dette er en tjeneste som Romas biskop er kalt til, men som alle er kalt til for å få håpets stjerne til å skinne: La oss med kjærlighet beskytte det Gud har gitt oss!
Jeg ber om Marias, den hellige Josefs, de hellige Peter og Paulus’, den Hellige Frans’ forbønn om at Den Hellige Ånd må ledsage min tjeneste, og til dere alle sier jeg: Be for meg! Amen!
