Elie Wiesel

" Og jeg som tror at Gud er kjærlighet, hva kunne jeg svare min unge intervjuer, hvis blå øyne gjenspeilte den sorg han hadde sett  bryte fram i ansiktet  hos et barn som skulle henges." Slik skriv forfattar-kollega og ven Francois Mauriac i forordet til   Elie Wiesels (f.1928) " La nuit"(Natten) som utkom i 1958.  Wiezel skildrar deportasjonen av  dei ungarnske jødane  til Auschwitz i 1944, og korleis  han på mirakuløst vis klarde å overleva  medan foreldrene og veslesøstera Tzipora omkom. Naturleg nok kom dette til å prega Elie Wiesel resten av livet, men i større grad enn dei fleste andre snudde han ein tragisk lagnad til eit aktivt samfunnsengasjement, for humanisme og menneskerettar, mot  barbari og fanatisme. I eit intervju nyleg karakteriserar han fanatismen  som ein av dei største utfordringane menneska står overfor i dette hundreåret.
"Jeg betrakter fanatismen som hån mot religionen og alt som er edelt i mennesket. Det er en gift som vi må bekjempe." Ikkje ufortent fekk Wiesel Nobels fredspris i 1986.
Elie Wiesel vaks opp i eit jødisk samfunn i den vesle byen Sighet i Transilvania i det noverande Romania.
Oppveksten var prega av den jødiske religionen, Elie var eit svært fromt barn. I "Natten" skriv han om korleis han som trettenåring ville fordjupa seg i Kabbala, den jødiske mystiske tradisjonen.
Men Auschwitz-Birkenau leiren vart eit vendepunkt også religiøst sett. Snart sytti år seinare uttrykkjer han følgjande: " På mange måter forstår jeg ikke Gud. Han så, og likevel var han taus. Jeg har retten til å oppgi troen på Gud, og jeg har seks millioner grunner til å rettferdiggjøre en slik beslutning. Men jeg tilhører Talmud-tradisjonen, som legger mer vekt på spørsmålene enn på svarene. Så jeg insisterer overfor meg selv at jeg stadig tror på Gud. Jeg tror på Gud fordi min far og min bestefar og deres forfedre trodde på Gud, og jeg håper at jeg ikke er den siste i rekken.Men min tro er en "såret tro."
Sjølv om hans tru på Gud og menneska er såra har han ei framtidsvon. Kanskje er det trass alt meir lys enn mørkre i menneska. "Mitt håp for den kommende generasjon er at min fortid ikke skal bli deres fremtid."

Elie Wiesel, Angela Merkel og Barack Obama i Buchenwald.

" De  er beskjedne,mine bønner og ydmyke. Ikke mer enn jeg kunne be en fremmed  om , en fremmed jeg tilfeldig møtte i tusmørket i et ugjestfritt land."