Jeg vil hjem til menneskene

Jeg vil hjem

Jeg vil se mot stjernene
over nattblank sjø
som synger, synger:
Deilig er natten,
deilig er dagen,
ingen av dem skal dø!

Jeg vil hjem til menneskene-
som en blind
gjennomstråles i mørket
av sorgens stjerneskinn.

Gunvor Hofmos dikting  har inspirert Susanna Wallumrød , og ho har sett musikk til tretten av dikta hennar. Det er både tidlege dikt frå førti tallet og dikt frå sytti tallet då Gunvor Hofmo hadde sin andre kreative periode. Susanna Wallumrød er ein talenfull ung, norsk musikar. Ho er vokalist, tekstforfattar og komponist og har markert seg i stor grad dei siste åra dels bare som Susanna og dels som duoen Susanna and the Magical Orchestra.Med seg på denne CD `en har ho musikarar med bakgrunn i rock og jazz. Resultatet er blitt veldig bra. Musikken står seg til desse utruleg sterke tekstane. Og det er ikkje berre melankolsk og mørkt sjølv om det er gjennomgangstonen. Min favoritt er "Kjenner du ditt hjerte", det er blitt ei perle av ein song med Susanna Wallumrøds musikk og kjenslevare framføring.

Poetica:St.Hans(Jonsok)

Vei feirar minnedagen for døyparen Johannes. Jonsok eller Jonsvaka som dagen heiter frå gammalt.

Antifon til laudes: Johannes skal være hans navn, og mange skal glede seg over hans fødsel.

Antifon til vesper: Det var en mann sendt fra Gud, hans navn var Johannes.

                                                    

                               Jonsvaka(St.Hans)

                 Dei siste glørne frå bålet

                 dansar seg inn i sommarnatta

                 gjennomskinleg og forklåra

                   som i Nikolai Astrups bilete.

                   Er du så den som skal koma ?

                   røysta vi skal lytta til

                den vi skal følgja over jamne stiar

                inn på beine vegar

                til tonen frå det siste bogedraget

                over felestrengen

                medan vi likevel ventar ein annan.

Paul Celan

Olav H. Hauge har eit dikt om lyrikaren Paul Celan (1920-1970)  som grip tak i det sentrale i både diktinga og den tragiske lagnaden hans.

      Paul Celan
Innestengt i det svivande
skrymthuset - livet,
med gluggar som kvar
opnar mot
si røynd,
bur me,
lever me,-
samlast flest alle
i den store gluggen,
dette er verdi ,
segjer me.

Ved gluggen din
sat
berre du,-
augo svart
diamant
hjarta
ein blodstein

Kanskje kan de ikke seiast betre? Paul Celan vart fødd i Czernowitz i Bukovina i 1920 av jødiske foreldre.
Han døydde for eiga hand i Paris i 1970. Både livet og diktinga hans var prega av døden,den jødiske døden,
konkretisert ved at begge foreldrene vart drepne av nazistane.Det meste av livet budde han i Frankrike men dikta skreiv han   på tysk. Grunnstemninga i diktinga er gjennomgåande mørk, biletbruken er vanskelig tilgjengelig og mot slutten av livet pressar han språket over grensa for det rasjonelt forståelege. Kanskje var det også naudsynt, språket strakk ikkje til for å skildra det tragiske og meiningslause som hadde prega livet hans og til slutt gjorde at han ikkje orka å leva vidare ?

Ospetre er ein sentralt bilete i diktinga hans  som i diktet Talglys(Talglicht)

" Ospetre, i mørket blinker løvet ditt hvitt.
Min mors hår ble aldri hvitt.

Løvetann,Ukraina er så grønt.
min blonde mor kom ikke hjem

Regnsky, nøler du ved brønnkanten ?
Min tause mor gråter for alle.

Runde stjerne, du slynger den gyldne sløyfen.
Min mors hjerte ble såret av bly.

Eikedør, hvem løfter deg av hengslene ?
Min milde mor kan ikke komme."

Gunvor Hofmo og Ruth Maier

                 Møte
Slik en regnvåt kveldstund
kjenner du det er henne
en jødisk venninne de drept
hun hvis lik de lot brenne
sammen med tusen andres.

ram stiger lukten fra fjæren.                                                                   
Fuglene klynker alt stille.
Noen ler fjernt gjennom skumring....
Stemmene klinger så mildt
som de har natt i seg.

Du vet bare at hun er her

og ser henne uten å se

og kjenner det brune blikket

legger seg kjølig som sne

over din rådløse sorg.

Og din trang til å skrike,

rase, gråte og be,

slik som en liten unge

får viljen sin gjennom ved,

alt som du smertelig gjemte,                                           
smelter vekk under det.

Du hører den myke stemmen

slik du hørte den sist,

spørrende uten klage,

dempet og underlig trist:

Warum sollen wir nicht leiden

wenn so viel Leid ist ?

Diktet "Møte" står i Gunvor Hofmos(1921-1995) første diktsamling " Jeg vil hjem til menneskene" fra 1946.

Det er som mange dikt i samlinga ei bearbeiding av sorga over hennar jødiske vennine Ruth Maiers død i Auschwitz saman med millionar andre jødiske menn, kvinner og barn. Det er eit sterkt dokument over desse tragiske hendingane. Gunvor Hofmo gav ut fem diktsamlingar fram til 1955, deretter var ho taus inntil 1971 då boka "Gjest på jorden" vart utgjeven. I denne tida var ho prega av alvorleg psykisk sjukdom, og det er imponerande å sjå korleis ho igjen kom på fote og opplevde ein ny svært kreativ periode heilt fram til ho døydde. Gunvor Hofmo blir rekna som  ein av dei mest sentrale norske lyrikarane etter krigen.

Ruth Maier fekk og sitt dokument. Dagboka hennar vart gjeven ut etter initativ frå Jan Erik Vold for eit par år tilbake. Det er ei sterk skildring av ei ung jødisk jente sitt liv som flyktning i Norge før krigen, og etter krigsutbrotet redsla for forfølging og deportasjon inntil den endelege katastrofen 26. november 1942 då norske jødar vart arrestert av norske politifolk og kjørt til fangeskipet Donau.

                    26. november 1942

               

  Tidleg november morgon

   nattemørkret er der enno

   og denne fuktige kulden over alt

   dagen ein ikkje vågar å trø inn i

   no når trikken passerar

   Dalsbergstien

   og tida er desse utrevne minutta

   sekstifem år tidlegare

   når du blir rykt ut av

   svevnens rolege mørkre

   og inn i ei mykje djupare natt

   drosjen som ventar på gatehjørnet

   stille gråt

   dei skuldige hendene som grip deg

   tida som ikkje stoppar

   som om dette er ingenting

   som om alle kan leva som før.

                  

Poetica:Pinsedag

1.pinsedag.

Antifon til Magnificat: Pinsefestens dag er kommet.Halleluja ! I dag har den Hellige Ånd vist seg for disiplene som ild og gitt dem sine gaver.Han har sendt dem ut for å forkynne Evangeliet verden over. Den som tror og lar seg døpe, skal bli frelst. Halleluja !

                                       

               Kvitsunn(dag       

Skya som løynde og løfta opp

det som er og skulle koma   

i spirande korn og grøne beitemarker

med månadsgamle lam

vi reknar den femtiande dagen

og stoppar ikkje der

vi tel eld og solstråler

glør og forsoning

vi tel over alt det kvite

og alt det grøne

det som var og det som skal bli

uavkorta altomgripande.

    

Poetica:Ukjente vener

Dønning (Houle)

"Dere kroer og veier;dere himmelske brakkland
dere bygder som er fanger av årets måneder,
forskremte skoger, kvalt av mose,
dere vekker meg om natten for å spørre meg ut.
Her er en poppel som berører meg med fingeren,
her er et vannfall som synger meg i øret,
en travel bielv som styrter inn i mitt hjerte,
en stjerne hever og senker mine øyelokk,
idet den vet å finne meg blant levende og døde
selv om jeg gjemmer meg i en gresskledt søvn
under drømmens flakkende tak."

Diktet  "Dønning" illustrerar poetens Jules Supervielles (1884-1960) intense oppleving av kropp, sansning og naturen som vi er ein del av. Supervielle er kanskje meir enn mange havets, dødens og einsemdas poet. Han vart fødd i Montevideo, Uruguay av franske foreldre. Han vaks opp foreldrelaus noko som nok sette sine spor i form av ei grunnleggjande kjensle av einsemd og heimløyse. I sitt vaksne liv oppheldt han seg stort sett i Frankrike, og var ytre sett vellukka på alle måtar. Både den franske og latin amerikanske kulturen prega kunstens hans, og ikkje minst det som låg i mellom, det endelause Atlanterhavet. I dikt etter dikt vender han tilbake til havet og dei uttalige båtreisene over havet. Men reisa over havet har også sine anløpsstadar som han stadig og kjem tilbake til, Montevideo, Marseille, Genova og andre. Ein av diktsamlingane har og tittelen : Debarcaderes som er det franske ordet for anløpsstad.
I 1934 kom diktsamlinga "Les Amis inconnus"(ukjente vener). Tittelen slo meg som eit uttrykk for at verda er ein grunnleggande bra plass å vera, vi er overalt og alltid omgjevne av desse ukjente vener. " Il vous nait un ami, et voila qu`il vous cherche."

                                      Ukjente vener.

                                      (til Jules Supervielle) 

                                  Samantrengt i menneskemengda

                                                   du skundar deg opp landgangen

                                                   åleine og likevel saman

                                                   du ser deg ikkje attende no.

                                                   Du står i baugen

                                                   blikket mot horisonten   

                                                   Atlanterhavet slår mot skroget

                                                   dønningane over denne heimlause hinna

                                                   djupet under deg og inni deg

                                                   du pustar forventningas lette andedrag.

                                                   Sceneteppet til sides

                                                   som av ei mykje større hand

                                                   kjølvatnet som ei varm stripe

                                                   åtti år seinare

                                                   førestillinga er di

                                                   du løftar glaset og skålar

                                                   med dei du møtte på veg over havet

                                                   og med alle dei eg aldri skal møta.

Poetica:Ascension

Vi feirar Kristi Himmlfartsdag - Ascension.

                                                     

                                 Ascension

Førti dagar

Ikkje berre som faste

men no det som veks inn i

lauvfylt og solgylla mai

 nokon går saman med dei to

 det lir mot kveld

og dei set seg til bords saman

eit mildt ljos omsluttar alle

 dei ser mot skya

som skal løyna og løfta opp

dette som likevel

ikkje tek slutt

men er forsonande

tidlaust uavkorta.