Den hellige Titus Brandsma

 

Titus Brandsma – en ny helgen i Karmel.

Søndag 15. mai utnevnte pave Frans ti nye hellige, mellom dem Titus Brandsma (1881-1942), karmelittprest (o.carm), professor i filosofi, skribent og til sist martyr.

Han ble født i 1881 som Anno Sjoerd Brandsma på familiens gård i Friesland i Nederland. Han kom fra en from bondefamilie, som til tross for at dette var et kalvinistisk område hadde holdt fast ved sin katolske tro i generasjoner. Han var den femte av seks barn, hjemmet var nok preget av den samme religiøsitet som hos familien Martin i Lisieux, for tre av fire søstre valgte ordensliv og broren ble fransiskaner.

Han var en from og flink elev på skolen med særlig interesse for språk og filosofi, som syttenåring valgte han å tre inn hos de skodde kamelittmunkene (o. carm). Farens eneste kommentar skal ha vært at han hadde trodd at sønnen ville blitt fransiskaner! Han begynte novisiatet i Boxmeer og tok klosternavnet Titus, i 1899 avla han sine første løfter og 17. juni 1905 ble han presteviet i katedralen i Bosch. Fra 1906 til 1909 studerte han ved Gregoriana i Roma og avla doktorgraden ved avsluttet studium. Titus interesserte seg sterkt for Karmels mystikk, alt som 20 åring oversatte han tekster av Teresa av Avila, i 1928 grunnla han «Institutt for nederlandsk mystikk» der det ble drevet forsking og formidling, og bygd opp et omfattende arkiv over mystikkens skifter. I tråd med dette var han også som de fleste karmelitter preget av en sterk Mariafromhet – Spes omnium carmelitarum – alle karmelitters håp var hans fokus!

I 1923 ble han utnevnt til professor i filosofi ved det katolske universitetet i Nijmegen. Han drev forskning og undervisning innen et vidt felt, men det var mystikkens historie som var hans hovedinteresse. Titus Brandsma var så langt fra en livsfjern akademiker som det går an å komme, han hadde et engasjement og en arbeidskraft langt utover det vanlige.  Ved siden av sitt akademiske arbeid var han en flittig skribent og samfunnsdebattant, han grunnla flere tidsskrift og var aktiv i mange katolske organisasjoner, arbeidet for kristen enhet opptok han også. Han organiserte valfarter, han støttet kunstnere og arbeidet for annerkjennelse av det frisiske språket. Det blir også fortalt at han alltid var tilgjengelig for alle som søkte hans råd. I 1935 ble han av erkebiskopen i Utrecht  utnevnt til offisiell rådgiver for katolske journalister, dette skulle indirekte lede til hans martyrdød.

Titus Brandsma så tidlig nazismen fare, og spesielt etter at de antijødiske lovene ble vedtatt i Nürnberg i 1935 ble han en uredd talsmann mot nazismen generelt og jødeforfølgelsene spesielt. Etter okkupasjonen av Nederland merket nazistene seg dette, og betegnet han som «den farlige lille munken». I desember 1941 sendte han på oppfordring fra  erkebiskopen , ut et skriv til alle landets katolske  tidsskrift og aviser der det ble gjort klart at  det var uforenlig med katolsk  tro å trykke propaganda for naziregimet. Han var klar over at han utsatte seg for stor fare, men nektet å gå i dekning. 19. januar 1942 ble han arrestert og ført til konsentrasjonsleiren Amersfoort, her var regimet ikke så hardt og han brukte tiden til å skrive en biografi om Teresa av Avila, føre dagbok og be for sine medfanger og fangevoktere. Etter at han ble overført til Dachau i Bayern 13.juni ble forholdene mye verre. Leiren hadde en egen avdeling for katolske geistlig som nazistene anså som motstandere av nasjonalsosialismen. Det ble arbeidet for frigivelse av Titus Brandsma, men Gestapo vurderte han som en svært  farlig motstander. Helsemessig gikk det nedover med han, og 26. juli ble det bestemt at han var « uverdig til liv», og han ble drept med en injeksjon.  Sykepleieren som satte sprøyten hadde katolsk bakgrunn og Titus gav henne en rosenkrans, men hun husket ikke bønnene. « Vel, om du ikke kan den første delen kan du helt sikkert si «Be for oss syndere..» Etter krigen fant hun tilbake til den katolske tro, vi må tro at det skjedde på Titus forbønn. Mange har senere latt seg inspirere av denne gudhengivne karmelitt presten, og nok også dratt fordel av hans forbønner. Saligkåringsprosessen startet i 1973 og 3. november 1985 ble han saligkåret som martyr av pave Johannes Paul II, og altså nå 15. mai helligkåret. Vi er svært takknemlige for en ny hellig i Karmels store helgenskare ! Vi minnes Den hellige Titus Brandsma 26. juli, hans dødsdag.

 

 

Ti nye helgenar

 " Heilagdom  utgjer ikkje nokre få heroiske handlingar, men dei mange daglege  kjærleiks-uttrykk" sa pave  Frans under dagens messe  på Petersplassen der vi fekk ti nye helgenar.  Det er ein lang prosess som fører fram til denne endelege gokjenninga som helgen, og mellom dei ti finn vi både kvinner og menn frå ulike hundreår, både ordensfolk, prestar og legfolk.  Kardinal Marcello Semeraro, prefekt i kongregasjonen for helgekåring las først opp korte biografiar om dei ti, så følgde helgenlitaniet før pave Frans las kanoniserings-ritualet.

Dette er den første helgenkåringa sidan  før coronapeidemien, sist var i oktober 2019 då vi fekk fem nye helgenar mellom dei kardinal  John Henry Newman. Vel 45.000 var til stades på Petersplassen i dag, dei jubla som på ein fotballkamp for kvar helgennavn  som vart lese opp.

" Å tjena Evangeliet og våre brødre og søstre, å ofra våre liv utan å forventa noko tilbake, eller nokon verdsleg ære; det er vårt kall.  Det var slik våre medreisande som vart kanonisert i dag levde sin heilagdom." sa paven vidare.

Kven var så desse ti ?

Den mest kjende er nok  Charles de Foucauld, så kjend at det var bilete av han på første sida av La Figaro i samband med at han vart kanonisert.  Trappistmunk og misjonær, inspirator for ordenen "Jesu små søstre og Jesu små brødre." Han vart drept i Algerie i 1916. (meir om han seinare. Sjå ogs 27.juli 2020)

Titus Bradsma o.carm, karmelitt prest, professor og journalist.  Aktiv motstandar av naziztyret  og av den grunn arrestert og sendt til Dachau der han vart drept i 1942. (meir om han seinare)

Devasahayam Pillai var ein legmann frå India som lei martyrdøden  i det 18. hundreåret.

Så følgde fire kvinner som var misjonærar og ordensgrunnleggjarar, Maria Rivier, Maria Francesca av Jesus, Maria Domenica Mantovani, Maria av Jesus Santocanale.

Til sist tre prestar, franske Cesar Bus, så to italienske prestar  Giustino Maria Russolillo og Luigi Maria Palazzolo.

Pave Frans oppmoda  dei truande til å  ta desse helgenane som eksempel til etterfølgjing..

" Det er godt å sjå at desse helgenane med sitt evangeliske vitnemål har fostra andeleg og sosial vekst i sine respektive land  og i heile den menneskelege familien."

" Og la oss så til slutt venda oss til Jomfru Maria, så ho med glede vil hjelpa oss  å etterfølgja  eksempelet til dess nye helgenane."

Om Marias forbøn

 Pave Frans innvigde nyleg  Russland og Ukraina til Marias upletta hjerte. Det skjedde etter manges førespurnad men vart no svært aktuelt i og med krigshandlingane  i Ukraina. Dokumentet vert innleia slik:

" Å, Maria, Guds mor og vår mor, i denne trengselens  time tar vi vår tilflukt til deg. Du er mor, du elsker oss og kjenner oss; intet av det som ligger oss på hjetet er skjult for deg. Barmhjertighetens mor, mange ganger har vi fått erfare din ømme omsorg, ditt nærver som bringer oss freden tilbake for du fører oss alltid til Jesus, Fredsfyrsten."

Jeus mor og i og med inkarnasjonen Guds mor, er vår viktigaste forbedar i den store helgenskaren som vi kan ta vår tilflukt til og be om støtte og forbøn hos. Det er eigentleg ikkje så vanskeleg å forstå, vi kan gå til evangeliet og skildringa av bryllaupet i Kana slik det står i Johannesevangeliet andre kapittel, "De han seier dykk, skal de gjera." De gjer oss trygge og tillitsfulle når vanskar tordnar seg opp i våre små liv og i den store og uoversiktelege verda rundt oss. I desse dagar er det krigen i Ukraina som eg i tråd med pave Frans si innviing overgjer til Maria og hennar vernande kappe, I mitt nære liv er det mi mor , mine søsken og det er ein god ven i Karmel og hennar familie. Det ligg nær å nytta ein av dei eldste Maria-bønene, "Under ditt vern"(Sub tuum praesidium), eg set stor pris på den.

"Under ditt vern tar vi vår tilflukt

Hellige Guds mor.

Ta nådig imot de bønner 

vi ber i våre trengsler,

og frels oss fra alle farer.

Du evige Jomfru velsignet og herlig."

" Må den guddomelige barmhjetighet gjennom deg strømme ut over hele jorden, og må det igjen være fredens milde hjerteslag som angir vår daglige rytme. Du som sa ja, du som Den hellige ånd kom over, bring Guds harmoni tilbake mellom oss mennesker. Gi vårt uttørkede hjerte å drikke, du som er "håpets levende kilde". I ditt morsliv vevde du Jesus til menneske, la oss forme sammenvevde fellesskap. Du vandret på våre veier; led oss på fredens stier.Amen."

Anna Akhmatova - Rekviem

 Den russiske poeten Anna Akhmatova (1889-1966) sitt mest kjende dikt hat tittelen Rekviem og vart til på slutten av 1930- talet. Det handlar  om dei mange som vart offer for det stalinistiske terrorregimet og er vigd minnet om dei mange døde. Diktet har ei kort innleiing som nok har gjort inntrykk på mange:

" I dei grufulle åra da Jezjov var sjef for tryggingspolitiet, stod eg 17 månadar, dagleg , i fengselskø i Leningrad. Alle kviskra der. Ein dag kviskra kvinna som stod bak meg inn i øret mitt med blåfrosne lepper:

- Kan De skriva om dette ?

Og eg sa:

-Det kan eg .

Da gleid noko som likna ein smil over det som ein gong hadde vore andletet hennar."

Sjølv om diktet vart til på slutten av 1930-talet i skuggen av Holodomor og Moskavprosessane, kunne det nok og vore skreve tjue år tidlegare eller ti år seinare eller i dagens situasjon i Russland og Ukraina? Det var ei svært vanskeleg tid for Anna Akhmatova , og ho var nok reelt sett i tvil  om ho skulle overleva eller at sonen  Lev Gumiljov som då var arrestert av kommunistregimet skulle overleva. Hennar første mann poeten  Nikolaj Gumiljov  vart avretta av kommunistane alt i 1921, venen og kollegaen Osip Mandelstam døydde i Gulag i 1938. Ho hadde debutert  i 1912 og gjeve ut fleire diktsamlingar etter det, men vågde ikkje å publisera noko etter 1922. Rekviem er eit langt dikt som ikkje vart gjeve ut før på 1960-talet. Ho skreiv det på små lappar som ulike vener så memorerte før lappane vart brende slik at ingen kunne spora det tilbake til henne. Ho overlevde forfølgingane  før krigen og likeså krigsåra då ho vart sendt langt aust i landet. Kanskje held Stalin på forunderlege vis si hand over henne slik han også gjorde med Bulgakov, Pasternak og Shostakovitsj ? Slutten av livet hennar vart lettare, ho fekk reisa til Oxford der ho tok i mot eit æresdoktorat, og ho vart innstilt til Nobelprisen som ho vel kanskje hadde vorte tildelt før eller seinare dersom ho ikkje hadde døydd av hjerteinfarkt i 1966.

Ho vart fødd i Odessa i 1889, men var russisk talande og skrivande, og budde det meste av livet i St. Petersburg. Ho budde ei tid i Kyiv  og gifte seg  der med Nikolaj Gumiljov i april 1910. Sjølv om ho nok  i dag vert rekna som ein av Russlands store poetar hadde ho også ukrainske røter og i Kyiv finn vi eit vakkert minnesmerke over henne. Hadde ho levd i dag ville nok hennar Rekviem også handla om Mariupol og Butsja!

Dikta hennar er oftast korte med konkrete bilete, stemninga kan skifta frå det varme og hyggelege til redsla som heile tida ligg under når ein lever under eit totalitært regime. Som i dette diktet fra 1917 men det kunne og handla om 1937 eller 2022 ?

"Å, eg elska dette nattlige skravlekoret, -

glasa stod som is på vesle bordet,

over svarte kaffen anga dampen fin,

tung vintervarme gløda raudt frå ein kamin,

den litterære spøken muntra opp og etsa

i vennens første blikk låg hjelpeløysa, redsla."

                                         Monument over Anna Akhmatova i Kyiv

"Korleis er tida verre enn dei førre ? Kan hende

slik: i os av sorg og angst har hundreåret

snerta ved det svartaste av alle

sår, men kunne ikkje heile dette såret.

I vesten lyser sola enn, i jordiske

strålane skin taka i kvar by,

her driv den kvite alt og merker  husa

med kors, ho skrik på ramnar, ramnar flyg."

(vinteren 1919)

Påskefeiring

 Ingen fjellpåske i år men høve til å følgja påskeliturgien frå Palmesøndag til byrjinga av Påskeoktaven i dag. Frå Kristi jublande inntog i Jersusalem, då han vart hylla med palmegreiner til Langfredags liding på korset , for så å enda i Oppstoda som vi feirar med lys og jubel Påskenatt.

Påskefeiringa som dei siste to åra har vorte kraftig amputert på grunn av smittesituasjonen skjer i år med bakgrunn i den brutale krigen i Ukraina. Brutaliteten  og ondskapen  i krigen  og blir på ein måte ein del av langfredagssmerten. Pave Benedikt  XVI skriv i sistre bind av trilogien om Jesus: " Jesu lidelse og kampen med døden  varer like til verdens ende , som  Blaise Pascal sier på bakgrunn av slike innsikter."

Rabineren i Kyiv foreslo at kristne og jødar saman kan be salme 31 for fred. Den inngår også i Langfredagsliturgien  mellom først og andre lesning, og høver spesielt godt i dagens situasjon.

,

2 Herre, eg søkjer tilflukt hos deg,           lat meg aldri bli til skamme!           Fri meg ut i di rettferd!                 3 Vend øyret til meg,           skund deg og redd meg!           Ver meg eit vern og eit berg,           ei borg til frelse!                 4 Du er mitt fjell og mi borg;           for ditt namn skuld fører og leier du meg.                 5 Løys meg or garnet dei har spent ut for meg!           For du er mi tilflukt.                 6 I dine hender gjev eg mi ånd,           du løyser meg ut, Herre, du trufaste Gud.                 7 Eg hatar dei som held seg til vind og fåfengd.           Sjølv set eg mi lit til Herren.                 8 Eg vil jubla av glede over di miskunn           fordi du har sett mi naud,           du kjenner mi trengsle.                 9 Du gav meg ikkje over i handa til fienden,           men førte meg ut i ope land.                10 Ver meg nådig, Herre,           for eg er i naud.           Auget sløvest av bitter sorg,           pust og kropp svinn bort.                11 Livet mitt endar i sorg,           åra mine i klage.           Min styrke sviktar           på grunn av mi skuld,           beina i kroppen svinn.                12 Eg blir til spott for fienden,           til hån for grannane,           ei redsle for dei som kjenner meg,           dei som ser meg på gata, vik unna.                13 Som ein død er eg gløymd av menneske,           lik eit kar som er kasta bort.                14 For eg høyrer mange som kviskrar           – å, redsle på alle kantar! –           når dei samlar seg mot meg           og legg planar om å ta mitt liv.                15 Men eg set mi lit til deg, Herre,           eg seier: «Du er min Gud.»                16 Mine tider er i di hand,           fri meg frå fiendar som jagar meg!                17 Lat ditt andlet lysa over din tenar,           frels meg i di miskunn!                18 Herre, lat meg ikkje bli til skamme,           for eg ropar til deg.                    Lat dei urettferdige stå med skam           og gå stille til dødsriket!                19 Lat lygande lepper tagna,           dei som talar frekt mot den rettferdige           med hovmod og forakt.                20 Kor stor di miskunn er,           som du har spart til dei som fryktar deg!           Rett framfor menneske har du vist di miskunn           mot dei som søkjer tilflukt hos deg.                21 Hos deg finn dei vern           mot overgrep frå menneske.           Du gøymer dei i di hytte           for tunger som kjem med klagemål.                22 Velsigna er Herren som gjer under!           Han viste meg miskunn i ein kringsett by.                23 Eg sa i min angst:           «Eg er støytt bort frå dine auge.»           Men du høyrde mi bøn           då eg ropa til deg.                24 Elsk Herren, alle hans trugne!            Herren vernar dei trufaste,           men den hovmodige gjev han att i fullt mål.                25 Ver modige og sterke,           alle de som ventar på Herren! Så kjem vi til påskenatt, det liturgiske årets høgdepunkt , det som vi har venta på og sett fram til gjennom heile fastetida. Det byrjar med lyssermonien ute som bilete under viser. Prosesjon med lyset: Lumen Christi - Lyset fra Kristus! Så den store Påskelovsangen, som blir følgd av ordets liturgi med dei ni lesningane, berre avbrote av eit jublande Gloria og Halleluja. Etter preika blir  tre unge menn teke opp i Kyrkjas fulle fellesskap og får fermingas sakrament. Det er stort !  Så dåpsliturgien med velsigning av dåpsvatnet og fornying av dåpspakten. Det har gått over to timar og vi når messas høgdepunkt som alltid vil vera Eukaristien. Kristus er oppstanden! Ja,Han er sanneleg oppstanden!

Ukraina- eit vitnemål

 Krigen i Ukraina gjer sterk inntrykk på alle, ikkje minst dei siste  brutale bileta frå byen Butsja. Ekstra sterkt inntrykk gjer det når ein møter enkelt lagnadar som den ukrainsk-ortodokse  presten fader Volodomyr Koskin. Han klarer å flykta frå den beleira Mariupol saman med kona  Julija ,men foreldra blir igjen. Mora blir drept i eit russisk artilleri åtak, ho blir gravlagt i hagen under eit kirsebærtre. Sonen skriv: "Mamma, livet ditt ble tatt fra deg av russsiske onde ånder, og jeg vil aldri glemme det. Mamma, du ble begravet i din egen hage, like ved kirsebærtreet som du var så glad i. Mamma, vær så snill og be for meg, fordi det er vaneskelig for meg. Det er som om hjertet mitt har blitt revet ut, og såret bare vokser. Mamma, takk og jeg sier ikke farvel fordi jeg tror at atskillelsen bare er midlertidig."

Det er med risiko for sitt liv at ukrainske  prestar og biskopar blir i landet. Agentar for Russland registrerar geistlege som dei meiner støttar den ukrainske hæren. Dei står på såkalla dødslister, dette gjeld både ukrainsk-ortodoske , katolske og gresk-katolske prestar. Den katolske biskopen i Kyiv Vitalij Kryvytskyj er klar over dette, men har har som sine 160 prestar valgt å bli  for å støtta sine sognebarn. Biskopen  bruker si tid til humanitært arbeid og til andelege støtte til sin prestar og legfolk.

Erkebiskopen i den ukrainske gresk-katolske kyrkja Sviatoslav Shevchuk  opplyser at kyrkjene har blitt humanitære senter for internt foredrevne flyktningar.  Han var ellers nyleg i Butsja for å be ved massegravene som vart oppdaga der.

"Og der, ved ei open massegrav, der vi såg dei skamfarte og livlause kroppane, ba vi for deira evige kvile . Og i den bøna spør eg meg sjølv, spør eg Gud, Gud, kva er meinga med å elska deg og elska,sin  neste."

"Og nær denne massegrava, når eg ser på hendene  til våre myrda brødre og søstre, forstår eg noko svært viktig; å elska sin neste er å kjenna seg knytt til han. Det tyder at vi er menneske saman i fellesskap, at  vi høyrer til den same arten menneske. Og der han eller ho kviler i massegrava, kunne det like gjerne vore eg som vart lagt."

                         Erkebiskop Sviatoslav Shevchuk ved massegravene i Butsja.

“To love one’s enemy means to stop his murderous hand, to take away his weapon, not to give him the opportunity to kill. We ask that in the circumstances of hatred and murder of war, that we know how to love God and our neighbor, that we remain human.”

Poetica:Under ditt vern (Sub Tuum Praesidium)

 

Under ditt vern

Kanskje går det ikkje an

å vita nøyaktig når tida

fall gjennom hendingshorisonten

og vart til mørkre

mørkre og blod,

med undring og sjokk såg vi

at lyset vart brote

på si reise i kosmos

no var ikkje døden blindpassasjer

men kartlesar og navigatør,

Mariupol – Butsja – Irpin

gjennom sludd og ørkengater

er det nokon som samlar

og delar ut  ei handfull

med dyrekjøpt lys,

om berre ein flik av di

våte og blodige kappe

blir deira vern  og  vår tilflukt.