Eg les Pascals " Tanker", og ser på noko eg skreiv i august 2003 om Mauriac og Pascal.
No varmar sola meg og eg er ferdig med Francois Mauriaca "Min tro". Boka er eit vitnesbyrd om kvifor han har halde fast ved trua, eller kanskje heller kvifor nåden har halde fast ved han. Ikkje minst understrekar han kva betydning Blaise Pascal har hatt for hans religiøse utvikling. Han uttrykkjer det slik:" Ilden fra en eneste natt i Pascals liv er nok til å opplyse oss hele livet igjennom og i likhet med barnet som nattlampen beroliger i et rom fullt av skygger, kommer vi til å sove uten frykt takket være denne ild." Han siktar her til Pascals oppleving om natta 23. november 1654 då han møtte Gud i ekstatisk glede, og som han seinare bar med seg resten av livet, nedskreve på ein lapp sydd inn i foret på jakka. Er det det same « Memorial» som talar til oss i dagen tvers igjennom alle seinare tiders rasjonalisme og blinde vitskapstru ? Ja, for dette er det peronlege møtet, det er ingen moralisme, ingen dogmatisk spissfindigheit, men opplevinga av at nokon har funne oss. " Du ville ikke søkt meg om jeg ikke alt hadde funnet deg."
Mauriac skreiv "Min tro" på byrjinga av sekstitalet, han er ein gammal mann. Mot slutten kjem han med ei bøn som eg opplevde som sentral for oss som leitar etter freden, og kanskje tvilar på det evige livet! "Gi meg min Gud å samle meg i freden fra ditt nærver, så jeg når tiden er inne, ved en nesten umerkelig overgang vandrer fra deg til deg. Fra deg, livets og menneskenes brød, til deg, den levende kjærlighet som alt eies av dem blant mine kjære som før meg er hensovet i din barmhjertighet. Amen."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar