Kom sønnenvind, som vekker all kjærlighet

Johannes av Korset nyttar mange naturbilete i dikta sine, fjell, skyggefulle dalar, øyer, dyr, vind og eld. Alt peiker mot det bakanforliggande mysteriet som han trengte lenger inn i enn dei fleste av oss kan ha von om.

I strofe 17 i "Åndelig sang" er det vinden som er bilete:

"Stans, du dødens nordenvind,
kom sønnenvind, som vekker kjærlighet,
pust gjennom min hage,
måtte dens dufter spre seg
og den Elskede søke sin føde blant blomstene."

"Nordenvinden" er kald og tørkar ut jord og planter som skrumpar inn og visnar. Det kan samanliknast med den andelege tørken som sjela opplever, " i det at den tar kraften fra den, den vidunderlige smaken og lukten som den har nytt i dydene - kaller den denne tørken for dødens nordenvind. Den svekker alle de dyder og ømme følelser som sjelen har hatt, og derfor sier den her: Stans du dødens nordenvind."
Dette må forståast som ei bøn for å stoppa tørken. "Men fordi det som Gud meddeler sjelen i denne fasen bare når den innerste, kan den ikke selv, eller med egne sjelskrefter, nyte det dersom ikke Brudgommens ånd skaper denne kjærlighetsdriften i den. Den påkaller ham derfor og sier:

"Kom sønnenvind, som vekker alle kjærlighet !"