Naturen og mysteriet

I Norge er det få som oppsøkjer kyrkjen i påska, faktisk langt færre enn ein vanleg søndag. Langt fleire er det som har religiøse opplevingar eller kjensler i møte med naturen, faktisk  ein fjerdedel av oss i følge ei nyleg gjennomført spørjeundersøking. I naturen møter ein sin eigen lengt, men ein får ikkje alltid noko klart svar, men kanskje kan ein vera nøgd med det. Ein av dei som klårast har sett ord på lengtinga og møtet med mysteriet  gjennom naturen er tømmarhoggaren og lyrikaren Hans Børli (1918 -1989). Lengtinga er for han noko av det mest verdfulle vi har i liva våre, Den som ikkje har denne lengten i seg er fattig!

Lengselen

Den som har lengselen i seg

er aldri fattig.

Lengselen kan legge

en blå kongekappe

selv over tiggerens

magre skuldrer .

Det er dei små daglegdagse tinga som peiker utover mot mysteriet.

Alt som er uten billede

Et menneske uten gudsfølelse - nei,

det tror jeg ikke eksisterer .

Om så du bare soper

nysnøen bort fra trammen din en vintermorgen

når dompap fløyter saktmodig inni snaret

du kjenner ståltrådvinningen på limeskaftet

ise mot de varme fingertuppene dine,

så er det en gudstjeneste, en bønn

foran livets nakne ikonflamme i brystet ditt

og alt som er uten billede.

Og alt det som skjer, kvar minste sekund har ei meining i Tida og Altet.

Kveldsbønn

Jeg sitter på sementtrammen

utafor gangdøra vår,

og tar meg en kveldsrøyk .

Det siste solskjæret

gyller skogen, det kveldes

augustmjukt over grenda.

Vindstille.

Jeg ser hvordan lauvet på bjørkene

hviler uendelig tillitsfullt

mot vennlig vesthimmel.

Ja, her sitter jeg

i fred med meg sjøl og Alt.

Og det er kveld på Jorden.

Jeg vet med en visshet

djupere enn tanken, vet

at denne vesle stunda,

disse ørsmå sekundene,

skal leve usårlig i Tiden

i all evighet .

                                Det gjev ein underleg ro å lesa dikta til Hans Børli.