Det er tidleg morgon i slutten av september, sola held på å bryta gjennom skodda som har lagt seg i løpet av haustnatta. Eg ser det som eit bilete på døden, døden ikkje som solnedgong men som soloppgong, når lyset bryt igjenom morgonskodda slik Sigrid Undet har skildra det så vakkert på slutten av "Kristin Lavransdatter". Kristin har kome til Nidaros og er blitt smitta av pesten, ho ligg med brennande feber og blodstyrtingar, og glir ut og inn av medvitet. Sira Eliv har gjeve henne sakramenta som skal styrka henne på den siste reisa, sjukesalvinga og viaticum. Så følgjer den vakraste skildringa i heile verket:
"En gang så hun Munans ansikt - den lille sønnen hennes kikket på henne ut av en dørgløtt. Så trakk han hodet til seg igjen, og moren lå og stirret på døren, om gutten skulle titte ut igjen. Men i stedet kom fru Ragnhild og strøk henne over ansiktet med en våt klut og det også gjorde godt . - Så ble allting borte i en mørkerød skodde og en dur, som først tok til skremmelig, men så døde duren smått om senn, og den røde tåken ble tynnere og lysere, og sist var det som en fin morgenskodde, før solen bryter igjennom, og det var aldeles lydløst, og hun visste, at nå døde hun - .
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar