Diktet "Dover Beach" av Matthew Arnold (1822-1888) gav meg nyleg ei slik oppleving. For eit par år sidan kjøpte eg ein CD i New York med dei mest sentrale verka av den amerikanske komponisten Samuel Barber. Der er det og eit verk med tittelen "Dover Beach", Samuel Barber har sett tone til Arnolds tekst. Teksten var ikkje vedlagt så eg gjekk ikkje djupare inn i det. Så høyrer eg nyleg eit radioprogram med Erling Sandmo der han spelar akkurat dette musikkstykket, og fortel at Barber fekk eit uttrykk for sin eigen melankoli i møte med Europa i Matthew Arnolds teskt. Så ser eg at det og skal framførast på ein norsk musikkfestival i nær framtid. Det fører til at eg søkjer opp diktet, les det og les om det. Matthew Arnold er nok stort sett ukjent i dag, men på midten av 1800 talet var han ein kjent poet og sterkt samfunnsengasjert skribent i England. Diktet "Dover Beach" vart utgjeve i 1867, men sannsynlegvis skreve alt i 1851 då poeten var på bryllaupsreise til Dover på Englands sørkyst. Diktet tek utgangspunkt i ei naturskildring der diktaren ein kveld i måneskin står på stranda i Dover og ser mot den franske kysten. Vidare er det referansar til den klassiske greske diktaren Sofokles, før diktet glir over i ei mørk og pessimistisk oppleving av det moderne tilveret. Religionen (The Sea of Faith) er borte, og er no bare som "the folds of a bright girdle furled." Og verda som ligg framom oss, trass i at ho er "so various, so beautiful, so new" , likevel har " neither joy, nor love, nor light, nor certitude, nor peace, nor help for pain." Så les eg karmelittprest Wilfrid McGreal "Ved Elijas kilde" og ser at han også refererar til Arnolds dikt . Han samanliknar Arnolds oppleving av tilveret med dei lidingar Therese av Lisieux gjekk igjennom på slutten av livet. " Hun følte rasjonalismens kraft som en stor bølge, parat til å sope vekk
alle spor av tro. På sitt eget vis var hun i et åndelig slektskap med dikteren Matthew Arnold og hans grå visjon av kristendommens stilling i " Dover Beach."
Therese opplever på slutten av livet eit djupt mørke som varer like fram til ho døyr. Ho opplever spottande og blasfemiske tankar, ho tvilar på Guds eksistens og at det er noko etter døden. Kanskje mest skremmande for henne er sjøvmordstankane. Men like før ho døyr kan ho likevel seia: "Ja, hvilken nåde det er å ha tro. Hvis jeg ikke hadde hatt tro, ville jeg begått selvmord uten et øyeblikks nølen."
Matthew Arnold gjev oss i dette diktet innsikt i det mørke aspektet ved det moderne tilværet. Therese viser oss gjennom sitt liv og sine skrifter ein veg igjennom dette mørkret, og ut i lyset på den andre sida.Med hennar hjelp kan vi bera fortvilinga og stå i mot dragninga mot å gjera slutt på alt. Wilfrid McGreal skriv:
Tvilen og prøvelsen går over, og i Thereses skrifter får vi hjelp til å forstå at selv i mørket blir vi ikke forlatt av Gud."
Dover Beach
The sea is calm to-night.
The tide is full, the moon lies fair
Upon the straits;--on the French coast the light
Gleams and is gone; the cliffs of England stand,
Glimmering and vast, out in the tranquil bay.
Come to the window, sweet is the night-air!
Only, from the long line of spray
Where the sea meets the moon-blanch'd land,
Listen! you hear the grating roar
Of pebbles which the waves draw back, and fling,
At their return, up the high strand,
Begin, and cease, and then again begin,
With tremulous cadence slow, and bring
The eternal note of sadness in.
Sophocles long ago
Heard it on the {AE}gean, and it brought
Into his mind the turbid ebb and flow
Of human misery; we
Find also in the sound a thought,
Hearing it by this distant northern sea.
The Sea of Faith
Was once, too, at the full, and round earth's shore
Lay like the folds of a bright girdle furl'd.
But now I only hear
Its melancholy, long, withdrawing roar,
Retreating, to the breath
Of the night-wind, down the vast edges drear
And naked shingles of the world.
Ah, love, let us be true
To one another! for the world, which seems
To lie before us like a land of dreams,
So various, so beautiful, so new,
Hath really neither joy, nor love, nor light,
Nor certitude, nor peace, nor help for pain;
And we are here as on a darkling plain
Swept with confused alarms of struggle and flight,
Where ignorant armies clash by night.
The tide is full, the moon lies fair
Upon the straits;--on the French coast the light
Gleams and is gone; the cliffs of England stand,
Glimmering and vast, out in the tranquil bay.
Come to the window, sweet is the night-air!
Only, from the long line of spray
Where the sea meets the moon-blanch'd land,
Listen! you hear the grating roar
Of pebbles which the waves draw back, and fling,
At their return, up the high strand,
Begin, and cease, and then again begin,
With tremulous cadence slow, and bring
The eternal note of sadness in.
Sophocles long ago
Heard it on the {AE}gean, and it brought
Into his mind the turbid ebb and flow
Of human misery; we
Find also in the sound a thought,
Hearing it by this distant northern sea.
The Sea of Faith
Was once, too, at the full, and round earth's shore
Lay like the folds of a bright girdle furl'd.
But now I only hear
Its melancholy, long, withdrawing roar,
Retreating, to the breath
Of the night-wind, down the vast edges drear
And naked shingles of the world.
Ah, love, let us be true
To one another! for the world, which seems
To lie before us like a land of dreams,
So various, so beautiful, so new,
Hath really neither joy, nor love, nor light,
Nor certitude, nor peace, nor help for pain;
And we are here as on a darkling plain
Swept with confused alarms of struggle and flight,
Where ignorant armies clash by night.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar