Koptiske martyrar

 15.februar er minnedagen for dei koptiske martyrane som vart drept av IS i Egypt for nøyaktig ti år sidan. Drapa vart filma og distribuert av IS, og mange hugsar nok bileta av dei 21 oransje kledde mennene men ein IS bøddel bak seg! Dei var 21, 20 egyptisk koptiske kristne og ein frå Ghana. Ghanesaren Matthew erklært at « deira Gud er min Gud» , og gjekk saman med sine trusfeller i døden. Martyrane var fattige bygningsarbeidarar som høyrte til Egypts koptiske minoritet, dei var djupt grunnfesta i si tru som dei heldt fast ved like inn i martyrdøden. Alle vart etter kort tid erklært som martyrar av den koptiske paven. I 2023 erklærte også pave Frans dei som martyrar. Det var første gong koptiske kristne vart erklært som martyrar i Den katolske kyrkja. Levningane av dei 21 martyrane vart i 2018 identifisert og førte tilbake til Egypt, der dei i dag kviler i ei nybygd kyrkje. Dei er til inspirasjon og støtte for alle forfølgde for si tru i dagens turbulente verd!

I høve 10 års markeringa er det lagd ein animasjonsfilm om martyrane, den kan fritt søkast opp på www.the21film.com

Zweig og Bernanos i fortvilingas mørke

 Den franske forfatteren Sébastien  Lapaque kom nyleg med boka "Sjakkmatt i paradis" omtala på den katolske internettsida Aleteia. Det er ein tenkt dialog  mellom dei to store forfattarane frå forige hundreår. Georges Bernanos og Stefan  Zweig. Begge levde i eksil i Brasil under Den andre verdskrigen, og skal visstnok ha møttest kortvarig i Barbacana kort før Stefan Zweig valgte å ta livet sitt saman med kona Lotte. Lapaque konstruerar ein dialog mellom desse to store,ein dialog som rører ved dei store spørsmål i tilværet, dei spørsmål som kan driva oss inn i mismot og fortviling og til slutt inn i den sjølvalgte døden slik Zweig gjorde. Verdssituasjon i 1942 innbydde  ikkje til optimisme,ondskapens krefter inkarnert i nazismen såg ut til å sigra. For begge desse eksil-forfattarane glei denne politiske melankolien over i metafysisk fortviling, det er også hovudtema i Lapaques bok. Men det er ein grunnleggjande forskjell mellom ateisten Zweig og katolikken Bernanos, ingen av dei er optimistar på vegne av verda, men Bernanos har noko utover verda og som mange ser ut til å ha tapt. Før krigen skriv han: " De massakrene som forberedes vil ikke ha noen ende fordi de ikke har noe mål. Vi vil ikke kjempe for en tro, men av raseri over å ha mistet den." 

Den østerisk-jødiske forfattaren Stefan Zweig (1881-1942), kjent for bøker som "Verden av i går" og "Sjakknoveller" hadde flykta til England i 1934, og vidare til Brasil i 1940, der fann han sin død og kom aldri tilbake til eit Europa i ruinar. Prega av metafysisk pessimisme, men utan eit metafysisk perspektiv ,  eller som Louise Gluck skriv: " at the end of my suffering there was a door." I den imaginære dialogen mellom desse to oppfordrar Bernanos til von sjølv om han og ber på denne metafysiske fortvilinga. « Ikke tro at jeg skal være mindre overveldet av angst enn du er. Men Gud gir meg noen ganger nåden til  å finne fred i selve denne kvalen….. Det er nok å tenke på at Han delte den på Oljeberget.» Kjem vi djupt nok ned i fortvilinga vil Kristus venta på oss der. Eller som Bernanos hovudperson i « En landsbyprests dagbok», presten som på mange måtar har mislykkast men stilt overfor døden innser han at alt er nåde!

 

Tre favoritter - Kvinnelege dirigentar

 

Tre favoritter: Kvinnelege dirigentar

1.      Maja Flagstad (1871 -1958) kom frå ein musikalsk familie og vart  tidleg aktiv i hovudstadens musikkmiljø. Ho var pianist og akkompagnatør, kordirigent og kapellmeister. Store deler av livet var ho aktiv som songpedagog også for sine to døtre som begge vart operasongarar. Den eldste var den verdskjente sopranen Kirsten Flagstad. Dei to sønene vart og musikarar lik foreldrene og søstrene.

2.      Nadia Boulanger (1887-1979) vart fødd i Paris, faren Ernest Boulanger gav henne tidleg musikkundervisning og ho viste seg å ha eit uvanleg og mangesidig musikalsk talent. Gjennom eit langt liv verka ho som pianist, organist, komponist, dirigent, forskar og pedagog. Ho var den første  kvinna som dirigerte dei store symfoniorkestera i Europa og USA. Men det var som pedagog ho gjorde sin største innsats, fleire hundre komponistar og musikarar har hatt  henne som læremeister !

3.      Tabita Berglund ( 1989 -) Å leia store orkester var inntil nyleg noko som berre menn fekk driva med. Men dei siste tiåra har det kome til ei rekkje yngre kvinnelege dirigentar som ikkje står tilbake for sine mannlege kollegaer. Ein av dei er  Tabita Berglund  frå Trondheim, først utdanna til cellist, men vart så fascinert av dirigentrolla at ho også tok dirigentutdanning. Det var ikkje eit dumt val, ho har seinare  hatt ein strålande karriere både i Norge og internasjonalt.

Innlegg i Dag og Tid 7. februar

Nicaragua - eit brutalt diktatur

 Eg har nyleg skreve om karmelitt- nonnene frå Compiégne som nyleg vart heilagkåra av pave Frans. Dei vart offer for forfølgingane under Den franske revolusjonen, i 1790 vart dei tvungne ut av klosteret sitt, fire år seinare lei dei martyrdøden. Historia gjentek, for to dagar sidan vart St. Klara nonnene i to kloster i Nicaragua på kort varsel jaga ut av klosteret sitt.Dei 30 nonnene i Managua og Chinandega fekk bare ta med seg det mest nødvendige før representantar for styresmaktene tvinga dei ut av klosteret deira. Dette er ikkje noko nytt, sidan 2018 har det vore meir enn 1000 dokumenterte åtak på kristne spesielt Den katolske kyrkja i dette vesle og fattige Mellom- amerikanske landet. På 1980 talet var det mange som såg opp til sandinistregimet i Nicaragua og deira mål om eit sosialt rettferdig samfunn. Seinare har det som så ofte før utvikla seg til eit brutalt diktatur under president Daniel Ortega. Dette har særleg gått utover Den katolske  kyrkja som er det største kyrkjesamfunnet, men òg protestantisk kyrkjer og andre frivillige organisasjonar 

Sidan 2018 har 245 geistlege inkludert fleire biskopar blitt utvist frå landet. I desember i fjor kom ein regjeringsordre om at at alle nonner skulle forvisast  og deira eigedom konfiskert! Forbodet mot religiøse organisasjonar har spesielt gått ut over det hjelpearbeidet som blir utført blant dei fattigaste. I utgangspunktet var det ikkje eit konfliktfylt forhald mellom Kyrkja og sandinistregimet. Mange  geistlege støtta revolusjonen, den meste kjente er vel Ernesto Cardenal som sat i regjeringa ein periode. Det vart sterkt kritisert av pave Johannes Paul som ikkje såg med blide auge på at geistlege engasjerte seg politisk i marxistisk inspirerte rørsler.Seinare har det gått frå vont til verre.Nyleg vedtok nasjonalforsamlinga ei grunnlovsendring som gjev president paret Daniel Ortega og Rosario Murillo  full kontroll over statsapparatet!

Be for dei forbølgde i Nicaragua og resten av verda!

Håkon Bleken

 Kunstnaren Håkon Bleken døydde nyleg vel 96 år gammal. Det er mange som minnest denne store kunstnaren  som var aktiv like til det siste, med stor takksemd. Han sette sitt preg på norsk kunsthistorie frå han  for alvor slo igjennom med ei rad kolteikningar i 1970. Seinare har han vist si evne til å fornya seg og meistra ulike uttrykksformer utover maleri og teikning som grafikk og kollagekunst. Bleken var ingen kunstnar som gøymde seg i sitt elfenbeinstårn, han var sterkt samfunnsengasjert både lokal i heimbyen Trondheim og globalt. Dette gav han uttrykk for ikkje berre i sin kunst, men også munnleg og i skrift med tallrike artiklar. Håkon Bleken var oppteken av dei store eksistensiell spørsmål i tilværet, dette tematiserte han til dømes i Korsvei syklusen frå 1975 der  knyter det bibelske saman med det dagsaktuelle. Kunsten blir både eksistensiell og politisk. Han let seg og inspirera av litteratur som Dantes inferno, Hamsuns Mysterier og Ibsens Hedda Gabler.

Håkon Bleken var velsigna med eit uvanleg langt liv, der han fekk driva med det som var viktig for han like til det siste.Men han var open om eigen og andres aldring og død som i det sterke bilete av faren på likstrå. Han såg  på kunst som ein slags «dødsfordriv», inspirert av poeten  Dylan Thomas dikt « Do not go gentle into that good night» let han det og vera tittelen på ei kunstutstilling i høve 90 års dagen. I eit intervju seier han at han trur det må vera noko på den andre sida. No er han der. I bilete Enten eller frå 1922 let han eit nyfødt barn bli halde fram mot ein hovudskalle, livet føl døden, noko nytt veks fram og gjev von.Døden kan vi strida imot men ikkje overvinna.

Diktet til Dylan Thomas er nyleg omsett av Hans Johan Sagrusten. Her er det siste verset:

« Og du, min far, så sorgfull der du står,

Forbann, velsign meg no med tårevell.

Gå ikkje glad til ro når klokka slår.

Strid, strid imot når ljoset ditt forgår.»

Håkon Bleken vil bli savna, men kunsten hans vil halda fram med å fascinere og engasjere!

Nye salige - nye hellige

 

Nye salige – nye hellige

Listen over Kirkens helgener omfatter mange tusen, og hvert  år og blir nye navn føyet til. Mange er ukjente for de fleste troende, men så dukker det opp navn som oppleves særlig viktige for ens egen del eller for menigheten eller ordenen man tilhører. Prosessen fram til helligkåring er ofte langvarig, men i en del tilfeller som Mor Teresa og pave Johannes Paul har det tatt få år. Den starter i det lokale bispedømmet der man tar initiativ til en gransking av den aktuelle kandidaten som får betegnelse Guds tjener – Servus Dei. Så blir saken oversendt til Vatikanet og vurdert, helgenkandidaten blir da eventuelt erklært som Ærverdig – Venerabilis. De to siste trinn krever en utfyllende gransking, og i tillegg to mirakler, vanligvis en uforklarlig helbredelse. Unntak fra dette er dersom den aktuelle kandidaten led martyrdøden, da kreves det bare et mirakel. Saligkåringen foregår ofte lokalt, og kandidaten får tittelen Beatus/Beati. Til sist får vi så den endelige bekreftelsen på at det er en hellig mann eller kvinne, seremonien finner sted på Peters plassen og ofte er det mange tusen begeistrede troende til stede. Men det finnes også en «snarvei», paven kan erklære en person som helgen uten å gå gjennom hele prosedyren dersom det foreligger en allmenn akseptert kultus rundt denne personen. Det benytte pave Frans seg av 18. desember i fjor da han erklært de 16 karmelittnonnene fra Compiègne, martyrer under Den franske revolusjonen, som hellige. Dette var naturligvis særlig gledelig for oss i Karmelittordenen.

Vi har tidligere hatt en lengre artikkel om nonnene fra Compiègne i VEK (høst 2017), men alle minnes nok ikke det og her kommer et lite resyme: Under Den franske revolusjonen ble prester og ordensfolk forfulgt, kloster stengt, kirker vandalisert, mange ble led martyrdøden. Anklagen lød vanligvis på kontrarevolusjoner virksomhet, noe vi kjenner igjen fra nyere tids undertrykkende ideologier.  Karmelittnonnene fra Compiègne ble i 1790 tvunget ut av sitt kloster, de levde deretter i små grupper rundt i byen, men i 1794 ble de arrestert og dømt til døden for kontrarevolusjonær virksomhet. 17. juli ble de brakt fra fengselscellen til Place de Trône der giljotinen var plassert. En etter en gikk de martyriet i møte, til sist priorinnen, hele tiden sang de: Salve Regina, Miserere og Laudate omnes gentes. De døde ble kastet i en massegrav, der  vi i dag  finner et minnesmerke med navnene  til de 16 martyrene. Det ble etter noen år startet en helligkårings-prosess som førte fram til saligkåring i 1906, men så stoppe prosessen opp inntil pave Frans skar igjennom og helligkåret martyrene. Alle kan la seg inspirerer av deres mot og sterke tro og be om deres forbønn, men for alle i Karmel har dette spesielt stor betydning. Denne historien er blitt kjent langt utenfor Kirken pga. komponisten Francis Poulencs opera «Dialogues des Carmelités» som er blitt satt opp over hele verden, og nylig ble spilt ved Den norske opera.

Anna av Jesus, Teresas nære medarbeider som førte hennes reform utenfor Spanias grenser  ble saligkåret 29. september. Vi har skrevet mer utfyllende om Anna et annet sted i bladet. Vi har all grunn til å glede oss over denne viktige saligkåringen.

I løpet av Jubelåret 2025 vil vi få flere salig- og helligkåringer. To av disse er allerede fastlagt og vil vekke spesiell interesse og glede hos mange troende. 27. april vil Den salige Carlo Acutis (1991 – 2006) bli helligkåret. Vi har tidligere skrevet om denne ungdommen som døde av leukemi bare 15 år gammel, men i sin korte levetid rakk å utrette så mye med sin store omsorg for andre, og  sin sterke hengivenhet til Eukaristien og til Jomfru Maria. Pier Georgio Frassati (1901-25) var en italiensk mann som også døde ung, og har mange fellestrekk med Carlo Acutis både i liv og ettermæle. Han vil bli helligkåret 3.august. Flere helt unge kvinner befinner seg også på ulike trinn i denne prosessen. Vi kan nevne Den salige Chiara «Luce Badano» (1971-90) en italiensk kvinne som døde ung og ble saligkåret i 2002. Anne de Guigné (1911 -22) fra Sør-Frankrike døde som barn og ble erklært venerabilis i 1990. Clare Crockett (1982-2016) kom fra Nord-Irland og tilhørte den karmelittisk inspirerte ordenen The Servant Sisters of  the Home of the Mother. Hun omkom i et jordskjelv i Ecuador og en helligkåringsprosess ble startet 12. januar i år.

 

At det stadig oppstår nye unge helgenkandidater må vi tro er et et verk av Den Hellige Ånd. Helgener fra vår tid er det nok lettere å identifisere seg med, og la seg inspirere av for dagens ungdommer.  Karakteristisk nok har både Carlo Acutis og Clare Crockett allerede ført mange til et fornyet og levende gudsforhold! La oss håpe og be om at alle disse nye helgenkandidatene vil gi Kirken rik velsignelse og fremgang.

 

 

 

 

 

 

 

Bispevigsel

 I formiddag kunne vi følge bispevigsel av Monsignore Fredrik Hansen i St. Olav domkirke. Pave Frans utnevnte han 1.november i fjor til koadjutorbiskop, hjelpebiskop med etterfølgingsrett. Når biskop Bernt Eidsvig om kort tid trekk seg tilbake av helsemessige grunnar vil Fredrik Hansen overta som biskop av Oslo katolske bispedømme. Fredrik Hansen f. 1979 er konvertitt, prestvigd i 2007. Trass i sin relativt unge alder har har han brei erfaring fra såvel, menighetsarbeid, Vatikanets diplomati og undervisning. Han kom no frå stilling som professor ved St. Mary`s Seminary i Baltimore.

Ved dagens sermoni deltok dei fleste prestane i bispedømmet, dessutan høgståande geistlege frå ei rekkje land. Bispevigsel- sermonien vart leia av kardinal statssekretær Pietro Parolin, han er regjeringssjef i Vatikanet og pave Frans høgre hand. Det er ikkje vanleg at ein så sentral geistleg står for bispevigsel i eit perifert bispedømme, men han kjente Fredrik Hansen som hans overordna i det pavelege diplomatiet. Det er eit stor ansvar som blir lagt på han men som Kardinal Parolin og fleire andre uttrykkjer: « Jeg er overbevist om at han vil gi et godt bidrag til Kirkens videre vekst i Norge.»

Som internasjonal statsmann hadde Parolin samtalar med såvel kong Harald som utenriksminister Espen Barth Eide. Han påpeikte at Vatikanet og Norge har til felles at det er nasjonar som vil fred.

Litt frå Parolins preike til den ny utnevnte biskopen:

« Myndighet må ikke utøves som et middel til dominans eller selvhevdelse. Det må snarere utøves som en ydmyk tjeneste for Guds folk, noe som krever konstant selvfornektelse ( Matt 16,24)»

« Kjære mgr.Fredrik, du er kalt til å vokse daglig i hellighet og til å inspirere dine prestebrødre og de troende til å gjøre det samme.»

« Og hvor henter vi denne kjærligheten fra? Hvor finner vi dette hjertet, om ikke i eukaristiens sakrament, der Kristus selv gir oss sin kjærlighet?»

« La oss fremfor alt be om håpets gave, som er mottoet for det hellige året: Håpets pilegrimer.»