Jubileumsår for Thérèse av Jesusbarnet og Det hellige ansikt.

 

Jubileumsår for Thérèse av  Jesusbarnet og Det hellige ansikt.

Like før hun dør bare 24 år gammel uttaler Thérèse følgende: « Je passerai mon Ciel à faire du bien sur la terre – Jeg vil tilbringe min Himmel med å gjøre godt på jorden.» Sjelden har vel ord fra en døende hatt større profetisk kraft, det ser vi klart i ettertid. På kort tid ble historien om Thérèse spredt over hele den kristne verden, ikke minst takket være hennes selvbiografi « En sjels historie» som kom i stadig større opplag ( i norsk oversettelse først i 2014). Grunnlaget var dermed lagt for at Thérèse kom til å bli 1900 tallets mest populære og elskede helgen. Helligkåringsprosessen gikk raskt, hun ble saligkåret 29. april 1923 og helligkåret 17.mai 1925 med femhundretusen pilegrimer til stede. I 1997 opphøyet så pave Johannes Paul II, som var en stor beundrer av Thérèse, henne som tredje kvinne i Kirkens historie til kirkelærer. Fruktene har også vist seg innen hennes familie i det begge foreldrene Louise og Zélie ble helligkåret i 2015, og nylig ble det også startet en saligkåringsprosess for hennes søster Léonie.

I år er det et dobbelt jubileumsår for Thérèse, dette ble innledet allerede 8. januar i både fødebyen Alencon og i Lisieux der hun vokste opp og sluttet seg til karmelittordenen som 15 åring. Det er 100 år siden hun ble saligkåret, og det er 150 år siden hun ble født 2. januar 1873. Dette vil naturlig nok bli markert i Karmel der hun blir æret som en av ordenens store helgener, og ikke minst i Frankrike der det knapt finnes en kirke uten et alter viet til Thérèse. Det er interessant at det ikke bare er i Kirken hun blir æret, UNESCO framhever hvert andre år en person som har gjort seg gjeldende innen undervisning, kultur, vitenskap, fredsskaping og fremme av kvinners stilling. I år falt valget på vår helgen Thérèse, hennes skrifter fremmer ifølge UNESCO universelle verdier som interreligiøs dialog, solidaritet, rettferdighet og fred mellom folkene. Forhåpentligvis vil dette åpne øynene for denne unike personen også blant de som står langt fra kirken. Men for oss i Karmel vil  hun framfor alt være en veiviser på bønnens vei!

«For meg er bønnen noe som springer ut fra hjertet, et enkelt blikk rettet mot himmelen, et utbrudd av takknemlighet og kjærlighet midt i prøvelsene og likeledes midt i gleden; kort sagt, det er noe stort, noe overnaturlig, som utvider min sjel  og forener meg med Jesus.»

 

Heilage familiar

 I dag feirar vi minnedagen for av trehundretalets viktige kyrkjelærarar, nemleg Basilios den store og hans gode ven Gregor av Nazianz. Saman med Basilios yngre bror vert dei omtala som dei kappadokiske fedrene. Dei stod sentralt i den arianske striden  i sine  forsvar av vedtaka frå kyrkjemøta i Nikea og Konstantinopel. Men det var fleire  heilage i Basilios og Gregors familie, ikkje minst søstera Macrina  den yngre. Ho var ei svært from kvinne som etter kvart vart nonne og abedisse. Ho hadde stor innverknad på sine brødre , og ho påverka Basilios til å gå i kloster då han kom attende frå studiar i Aten.  Dei var alle utan tvil prega av å vaksa opp i ein svært from men og velståande familie. Det siste gjorde nok  til at dei og kunne vera rause i sine almisser. Farmora Macrina den eldre , faren Basilios den eldre og mora Emmelia vert og rekna som heilage, ved sida av den før nevnte Gregor og broren Peter av Sebasteia, dessutan  ei anna søster Theosebia.

I moderne tid er det vel berre Martin familien i Lisieux som kan måla seg med dette. I dag minnest vi og Vår helgen Therese av Liseux i det det er 150 år sidan ho vart fødd, 2. januar 1873. For eit par år sidan vart også foreldrene Louise og Zelie helgenkåra og det er nyleg starta ein saligkåringsprosess for søstera Leonie!

Eg tek med ein liten tekst av Macrina som vel er den som er minst kjent av desse heilage. Ho skal ha sagt det like før ho døydde i 379.

Du har fridd oss fra frykten for døden. Du har gjort slutten på dette livet  til begynnelsen på det sanne livet. En dag vil du ta tilbake det du har gitt, forvandle med nåde  og udødelighet våre dødelige og uskjønne rester. Måtte min sjel bli mottatt i dine hender, uplettet og ubesudlet , som et offer til deg."

Såg vi dei same fjella

 

Såg vi dei same fjella  ?

Kanskje såg vi dei same fjella

skydekket lågt over Table Mountain?

Kanskje gjekk vi den same gata

der eg stoppar ved fasaden frå 1903

klemt inn mellom to nybygg i Adderley street,

kjøpte du med noko til døtrene dine derifrå ?

Kanskje høyrte vi lyden frå dei same bølgene

som eg kjente att  med øyrene  tett mot konkylien

du tok med heim som souvenir.

Eg går i strandkanten og let den kalde havet

skylja over føtene mine,

kanskje gjekk du også slik

langs stranda ved Woodstock?

Nei, du gjorde ikkje det

for livet ditt var arbeid, ansvar

og forteneste  som du trufast sende heim

til familien langt der oppe i nord

boren av kjærleik og lengt.

Fjorten dagar eller tolv år,

men tida er ein lunefull tenar

og eit heilt livslaup kan rommast i augneblinken

slik blir du minne og historie som eg fortel vidare

utan å kjenna detaljane

dei grå og rutineprega kvardagane

avbrekka i helg og høgtid.

Men eg har ei von om at forteljinga

skal leva  vidare gjennom tid og rom

 og dermed skyva den andre døden

langt inn i hundreåra.

 

( den andre døden: Etter jødisk tradisjon døyr vi to gonger, først når hjarta

sluttar å slå, og så når navnet på den døde blir nevnt for siste gong)

Eit dikt til min oldefar Abraham etter å ha leita etter hans spor i Cape Town.

 

 

                            Konkylier som min oldefar sannsynlegvis tok med seg frå Sør - Afrika.

 

 

Advent og juledikt

 Eg vender tilbake til poeten frå Orknøyane George Mackay Brown, eg har hans Collected Poems i bokhylla. Han har mange juledikt som eg og har sitert tidlegare. Her er først eit om Sankta Lucia , helgenen som vi merkeleg nok markerar også i det protestantiske nord.

Lighting Candles in Midwinter

Saint Lucy, see

Seven bright leaves in the winter tree

Seven diamonds shine

In the deepest darkest mine

Seven fish go, a glimmering shoal

Under the ice of North Pole

Sweet St. Lucy, be kind

To us poor and wintered and blind.

Og så eit dikt med tittelen Christmas

"Toll requiem", said sun to earth,

As the grass got thin.

The stat-wheel went, all nails and thorns,

Over mill and kirk and inn.

The old sun died. The widowed earth

Tolled av black bell.

"Our King will return", said root to bone,

The skeleton tree on the hill

At midnight, an ox and an ass,

Between lantern and star

Cried, Gloria.... Lux in tenebris.....

In av wintered byre.

Den heilage Charles av Jesus

Den heilage Charles av Jesus

(Charles de Foucauld) til minne.

Minnedag 1. desember.

Broder Charles til minne

Du gjekk langt

og enno lenger

så langt det går an å koma

der berre sol, sand og vind bur

og ingen har styrke til å følgja

men du vart bore av  bønene og forsynet

gjennom livet og ein brå og uventa død

frukta skulle du ikkje få sjå

men frøet var sådd

som  første lenge etterpå

skulle slå ut i full blom

dine forbøner i takksemd

du trufaste salige.

 

( Charles de Foucauld  1858 – 1916, heilagkåra 15. mai 2022)

Minnedagen for Johannes av Korset

 14.desember, midt i adventstida feirar vi ein av dei store i Kyrkjas historie: Juan de la Cruz ( 1542 -91) , på norsk Johannes av Korset!

Frå “ Andeleg song”

“ Ved å opphøye sin inkarnerte Sønn og reiste ham legemlig opp fra de døde prydet ikke Gud Fader skapningen bare delvis, men vi kansi at han ikledde den skjønnhet og ære i fullt monn.»

Herre hør oss på forbønn av Den hellige Johannes !

Walt Whitman

 Av og til dukkar det opp små dikt som gjer inntrykk som dette av den store amerikanske poeten Walt Whitman ( 1819 -92). Det er henta frå ei utgåve av det store verket Leaves of Grass. Til ettertanke!

http://www.poemhunter.com/poem/a-clear-midnight/

This is thy hour O Soul, thy free flight

into the wordless,

Away from books, away from art, the day

erased, the lesson done,

Thee fully forth emerging, silent, gazing,

Pondering the themes thou

lovest best.

Night, sleep, death and the stars.

)